(Bla ned for norsk versjon)
We’ve all heard — or perhaps said — the childhood chant:
“Sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me.”
Nothing could be further from the truth.
Occasionally, in a supermarket or restaurant, I witness the sharp edge of a parent’s voice. A flash of anger. A loss of control. I don’t judge—at least, I try not to. My own mother was that parent. Still, I feel the invisible wounds such moments leave behind, and it takes everything in me not to step in.
The Jackal Within
Why do we hurt the ones we love the most? Why does our language, especially under stress, so often betray us?
Inside each of us lives a kind of monster. It emerges in that split second between stimulus and response—when we feel judged, small, humiliated. The ego leaps to defend itself with sharp words or cold silence.
Marshall Rosenberg, the pioneer of Nonviolent Communication, called this reactive tendency “Jackal Language.” In my life, I’ve come to see the Jackal as more than a metaphor. He’s a presence—a voice of judgment, shame, and wounded pride. He lurks in the corners of my mind and sometimes hijacks my tongue before I even realize what’s happening.
And he has no place in love. Especially not in parenting.
Learning to Jump in Front of the Jackal
Like all parents, my love for my children is boundless. I would jump in front of a train for them. Yet for many years, I didn’t know how to jump in front of the Jackal. That sneaky beast was too familiar, too ingrained in how I was raised, too embedded in my concept of “tough love.”
My son Kevin was a force of nature from the start—strong-willed, spirited, and confident. I tried to shape him with discipline, the way I had been shaped. I only spanked him once—and it backfired spectacularly. He laughed through it. I cried. It was a profound moment of reckoning.
Later, I had recurring dreams: Kevin across the Grand Canyon, daring me with that stubborn glint in his eye, ready to jump just because I said not to. I mistook his defiance for defiance’s sake. In truth, it was self-assurance. At the age of three, Kevin already knew who he was.
Norway, and the Birth of the Buddy Promise
Everything changed when we moved to Norway just after Kevin’s fourth birthday. The confident boy I knew grew quiet, withdrawn. Uprooted from his language, friends, and world, he seemed to shrink.
So I shifted. I let go of tough love and leaned into something else—instinct, perhaps. I became his buddy.
One afternoon in Grimstad, while we sat eating ice cream on a dock, I whispered a secret into his ear:
“I’ll always be here for you.”
He giggled, promised to keep our “buddy secret,” and something unspoken took root.
From that day on, when I dropped him off at preschool and he didn’t want to go, we reminded each other of the promise. It gave him strength—and me, too.
The Jackal Returns
Years passed. Kevin blossomed in Norway. When we returned to the U.S., he was a teenager with opinions, strength, and—yes—that same stubborn streak.
American parenting culture reintroduced me to “tough love.” Friends advised me to draw hard lines. But I couldn’t. Kevin was my buddy as much as he was my son. Some might call that weak. I call it faithful.
Then came 2016—a storm of hardship. My wife was recovering from cancer. My business was on the ropes. Kevin, fresh out of high school, was navigating the early stages of adulthood.
One day, we fought—badly. I told him to “get out of my house.” The Jackal was loud, and so was I.
But then, like a memory echoing back, I heard the Buddy Promise. I broke down. I apologized. I chose love over pride. Screw tough love—this was Kevin. This was my son. And I wasn’t about to lose him to my ego.
Full Circle
Years later, Kevin was 27 and moving into his first home. A stress-induced argument erupted. Ugly words were exchanged. He stormed off. I made the mistake of chasing him, still under the Jackal’s spell.
When I got to his house, it got worse—until suddenly, Kevin did something remarkable. He jumped in front of the Jackal for me.
Through tears, he collapsed into my arms, and I was holding my five-year-old again. Vulnerable. Brave. Loving.
In that moment, he honored the promise more than I ever had.
Above All: Love
If I’m remembered for anything, I hope it’s for helping shape that kind of man—one who chooses love over pride, connection over power. We still argue sometimes, but the Jackal doesn’t win anymore.
I’m so proud of Kevin, given how many young men today are turning to a mean-spirited, might-might-makes right version of manhood.
Violent language is the enemy of love. Entertaining the Jackal is playing with fire.
But the Buddy Promise? It’s fireproof.
So now, the secret’s out. I hope Kevin forgives me for sharing it.
But I know this: he’ll always be there for me, and I for him.
Above ego, above pride, above the Jackal—lives love.
Thanks, buddy.
Venneløftet
Amerikanere har alle hørt – eller kanskje sagt – barneregla:
“Pinner og steiner kan brekke beina mine, men ord kan aldri såre meg.”
Ingenting kunne vært lenger fra sannheten.
Av og til, i en matbutikk eller på en kafé, hører jeg kanten i en forelders stemme. Et glimt av sinne. Et øyeblikks tap av kontroll. Jeg dømmer ikke—i hvert fall prøver jeg å la være. Min egen mor var en sånn forelder. Likevel kjenner jeg de usynlige sårene slike øyeblikk etterlater, og det krever alt i meg å ikke gripe inn.
Sjakalen i oss
Hvorfor sårer vi dem vi elsker aller mest? Hvorfor svikter språket oss, særlig under press?
I oss alle bor det et slags monster. Det dukker opp i det lille sekundet mellom impuls og respons—når vi føler oss dømt, små, ydmyket. Egoet kaster seg frem for å forsvare seg med skarpe ord eller iskald taushet.
Marshall Rosenberg, pioneren bak Ikkevoldelig Kommunikasjon, kalte denne refleksreaksjonen for “sjakalspråk.” I mitt liv har jeg begynt å se sjakalen som mer enn en metafor. Han er en tilstedeværelse—en stemme av dømming, skam og såret stolthet. Han lurer i krokene av sinnet mitt og kaprer tunga mi før jeg skjønner hva som skjer.
Og han har ingen plass i kjærlighet. Spesielt ikke i foreldreskap.
Å stille seg foran sjakalen
Som alle foreldre elsker jeg barna mine grenseløst. Jeg ville hoppet foran et tog for dem. Men i mange år visste jeg ikke hvordan jeg skulle stille meg foran sjakalen. Det snikende dyret var for kjent, for inngrodd i hvordan jeg selv ble oppdratt, for dypt forankret i mitt bilde av “tøff kjærlighet.”
Min sønn Kevin var en naturkraft fra starten—viljesterk, energisk og trygg på seg selv. Jeg prøvde å forme ham med disiplin, slik jeg selv var blitt formet. Jeg slo ham bare én gang—og det slo fullstendig feil. Han lo. Jeg gråt. Det var et vendepunkt.
Senere drømte jeg ofte at Kevin sto på motsatt side av Grand Canyon, med det sta glimtet i blikket, klar til å hoppe bare fordi jeg hadde sagt han ikke skulle. Jeg trodde han var trassig for trassens skyld. Men i virkeligheten var det selvsikkerhet. Som treåring visste Kevin allerede hvem han var.
Norge og begynnelsen på Venneløftet
Alt forandret seg da vi flyttet til Norge rett etter Kevins fireårsdag. Den selvsikre gutten jeg kjente, ble stille og innesluttet. Rev ut av sitt språk, sine venner og sin verden, virket det som om han krympet.
Så jeg endret meg. Jeg slapp taket i den tøffe kjærligheten og lente meg inn i noe annet—instinkt, kanskje. Jeg ble vennen hans.
En ettermiddag i Grimstad, mens vi spiste is på en brygge, hvisket jeg en hemmelighet i øret hans:
“Jeg vil alltid være her for deg.”
Han fniste, lovet å bevare “vennehemmeligheten” vår, og noe usagt begynte å spire.
Fra den dagen, når jeg leverte ham i barnehagen og han ikke ville gå, minnet vi hverandre på løftet. Det ga ham styrke—og meg også.
Sjakalen vender tilbake
Årene gikk. Kevin blomstret i Norge. Da vi flyttet tilbake til USA, var han en tenåring med meninger, styrke, og—ja—den samme staheten.
Den amerikanske foreldrekulturen reintroduserte meg for “tøff kjærlighet.” Venner sa jeg måtte sette harde grenser. Men jeg klarte det ikke. Kevin var vennen min like mye som han var sønnen min. Noen ville kalt det svakt. Jeg kaller det trofast.
Så kom 2016—et år med motgang. Kona mi kom seg etter kreft. Bedriften min vaklet. Kevin, nettopp ute av videregående, famlet seg frem i voksenlivet.
En dag kranglet vi—stygt. Jeg sa: “Kom deg ut av huset mitt.” Sjakalen var høylytt, og det var jeg også.
Men så, som et ekko fra fortiden, hørte jeg Venneløftet. Jeg brøt sammen. Jeg ba om unnskyldning. Jeg valgte kjærlighet fremfor stolthet. Til helvete med tøff kjærlighet—dette var Kevin. Dette var sønnen min. Og jeg skulle ikke miste ham til egoet mitt.
Full sirkel
Flere år senere, da Kevin var 27 og flyttet inn i sitt første hjem, oppsto en stressfylt krangel. Stygge ord ble utvekslet. Han stormet ut. Jeg gjorde feilen å løpe etter—fortsatt fanget av sjakalen.
Da jeg kom fram, ble det verre—helt til Kevin gjorde noe bemerkelsesverdig:
Han stilte seg foran sjakalen for min skyld.
Gjennom tårer falt han i armene mine, og jeg holdt plutselig femåringen min igjen. Sårbar. Modig. Kjærlig.
I det øyeblikket æret han løftet mer enn jeg noen gang hadde gjort.
Kjærlighet fremfor alt
Hvis jeg skal bli husket for noe, håper jeg det er for å ha vært med å forme en mann som ham—en som velger kjærlighet fremfor stolthet, forbindelse fremfor makt. Vi krangler fortsatt av og til, men sjakalen vinner ikke lenger.
Jeg er så stolt av Kevin, spesielt i en tid hvor mange unge menn trekkes mot en kald, hardtslående versjon av manndom.
Voldelig språk er kjærlighetens fiende. Å gi plass til sjakalen er å leke med ild.
Men Venneløftet? Det er ildfast.
Så nå er hemmeligheten ute. Jeg håper Kevin tilgir meg for å dele den.
Men én ting vet jeg: Han vil alltid være der for meg, og jeg for ham.
Over ego, over stolthet, over sjakalen—lever kjærligheten.
Takk, kompis.
