The Path Forward: Lessons in Leadership from Two Tragedies

(Bla ned for norsk versjon)

The U.S. reaction to 9/11 and Norway’s response to 7/22 couldn’t be more different.

Most of us have felt it—that unsettled, hard-to-name sense that something deep is off. Like a splinter in the mind. Nagging. It’s not just politics or the news cycle. It’s something bigger—a cultural tension we’re all living in. And I believe the path out of it starts with how we lead—not just in government, but at every level of life.

Let me take you back to two days that changed two nations forever.

September 11, 2001: Watching from Abroad

We all remember where we were. I was a few months into a new job in Norway, sitting in an engineering lab. When the first plane hit, it was late afternoon. We had a TV in the room, and people began gathering, watching in silence as the horror unfolded. By the time I walked out of the lab that day, America was already at war.

I was the only American in the room. The looks from my colleagues were full of empathy. Over the next few days, they checked in—offering kind words, asking how I was doing. Most of Europe responded that way: with compassion.

But not everyone. A week later, in an airport in Dublin, I overheard two men say, “The Americans finally got what they deserved.” It wasn’t the dominant view, but it stuck with me. It reminded me that trauma feels different from a distance—and made me think hard about how others perceive us, and how we respond.

“With Us or With the Terrorists”

Ten days after the attacks, President Bush addressed Congress. You probably remember the line:
“Every nation, in every region, now has a decision to make. Either you are with us, or you are with the terrorists.”

It played well at home. But in Europe—especially in Norway—it landed differently. To many, it sounded rigid, black-and-white, and more about muscle than moral clarity. It felt like a missed opportunity to invite the world into a shared response grounded in common values—not ultimatums.

And I get it—he was angry. We all were. But leadership isn’t about saying what feels good in the moment. It’s about what you do next.

Norway’s 9/11 Moment

Ten years later, Norway faced its own tragedy. On July 22, 2011, a bomb exploded outside Prime Minister Jens Stoltenberg’s office. Hours later, a mass shooting on Utøya Island claimed 69 lives—most of them teenagers.

This was Norway’s 9/11. And the question was the same: How would they respond?

Stoltenberg’s answer was simple and bold:

“We are still shocked by what has happened, but we will never give up our values. Our response is more democracy, more openness, and more humanity… We will answer hatred with love.”

No overcorrections. No fear-driven crackdowns. Norway didn’t militarize its police or roll back freedoms. Instead, they leaned into their values. They even built a monument on Utøya—not just to mourn, but to say: We don’t give in to hate.

Two Roads, Two Futures

I’ve lived in both countries, and the contrast is stark.

After 9/11, America chose a path that led to two wars, growing polarization, and what some would call a culture war that never ended. Abu Ghraib, surveillance, suspicion—these weren’t just policy shifts. They changed who we were.

Norway chose a different road. One rooted in empathy. One that asked, “Who do we want to be?”—and had the courage to live the answer.

Leadership matters. It shapes more than laws—it shapes culture. It can bring people together or tear them apart. It can humanize, or dehumanize.

Only a Sith Deals in Absolutes

Okay, Star Wars fans, stay with me. There’s a line from Revenge of the Sith that’s always stuck with me:

Anakin: “If you’re not with me, you’re my enemy!”
Obi-Wan: “Only a Sith deals in absolutes.”

Sound familiar?

The best leaders don’t fall into either/or traps. They embrace nuance. They invite connection. They make space for complexity. And they lead with heart—even when it’s hard.

Norway’s leadership brought out the best of their national character. Their choice to deepen core values in the face of tragedy shows what’s possible. Leadership can foster fear and division—or it can nurture empathy and unity. It can humanize, or it can dehumanize.

And when we dehumanize our enemies, it tends to become a habit we practice closer to home.

USAs reaksjon på 11. september og Norges svar på 22. juli kunne knapt vært mer forskjellige.

De fleste av oss har kjent det – den urolige, vanskelig-beskrivelige følelsen av at noe dypere er galt. Som en flis i sinnet. Gnagende. Det handler ikke bare om politikk eller nyhetssyklusen. Det er noe større—en kulturell spenning vi alle lever i. Og jeg tror veien ut av det begynner med hvordan vi leder—ikke bare i regjering, men på alle nivåer i livet.

La meg ta deg med tilbake til to dager som forandret to nasjoner for alltid.

11. september 2001: Å se på fra utlandet

Vi husker alle hvor vi var. Jeg var noen måneder inn i en ny jobb i Norge, og satt i et ingeniørlaboratorium. Da det første flyet traff, var det sen ettermiddag. Vi hadde en TV i rommet, og folk begynte å samle seg, og så i stillhet mens grusomhetene utspilte seg. Da jeg forlot laboratoriet den dagen, var Amerika allerede i krig.

Jeg var den eneste amerikaneren i rommet. Blikkene fra kollegene mine var fulle av empati. I dagene som fulgte, tok de kontakt – med vennlige ord, og spørsmål om hvordan jeg hadde det. De fleste i Europa reagerte slik: med medfølelse.

Men ikke alle. En uke senere, på en flyplass i Dublin, overhørte jeg to menn si: “Endelig fikk amerikanerne som fortjent.” Det var ikke den dominerende oppfatningen, men det satte seg. Det minnet meg om at traumer føles annerledes på avstand – og fikk meg til å tenke grundig over hvordan andre oppfatter oss, og hvordan vi svarer.

“Enten er dere med oss, eller med terroristene”

Ti dager etter angrepene talte president Bush til Kongressen. Du husker kanskje linjen:
“Every nation, in every region, now has a decision to make. Either you are with us, or you are with the terrorists.”

Hjemme spilte det godt. Men i Europa – og særlig i Norge – traff det annerledes. For mange hørtes det rigid ut, svart-hvitt, mer muskel enn moralsk klarhet. Det føltes som en tapt mulighet til å invitere verden inn i en felles respons bygget på verdier – ikke ultimatum.

Og jeg skjønner det – han var sint. Det var vi alle. Men lederskap handler ikke om å si det som føles godt i øyeblikket. Det handler om hva du gjør etterpå.

Norges 11. september-øyeblikk

Ti år senere opplevde Norge sin egen tragedie. Den 22. juli 2011 eksploderte en bombe utenfor statsminister Jens Stoltenbergs kontor. Timer senere ble 69 mennesker – de fleste tenåringer – drept i masseskytingen på Utøya.

Dette var Norges 11. september. Og spørsmålet var det samme: Hvordan skulle de svare?

Stoltenbergs svar var enkelt og dristig:

“Vi er fortsatt rystet over det som har skjedd, men vi vil aldri gi opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet… Vi skal møte hat med kjærlighet.”

Ingen overreaksjoner. Ingen fryktbaserte nedstramminger. Norge militariserte ikke politiet eller rullet tilbake friheter. I stedet lente de seg inn i verdiene sine. De bygde til og med et monument på Utøya – ikke bare for å sørge, men for å si: Vi gir oss ikke for hat.

To veier, to fremtider

Jeg har bodd i begge landene, og kontrasten er slående.

Etter 11. september valgte USA en vei som førte til to kriger, økende polarisering, og det noen kaller en kulturkrig som fortsatt pågår. Abu Ghraib, overvåkning, mistillit—det var ikke bare politikk. Det forandret hvem vi var.

Norge valgte en annen vei. En vei forankret i empati. En som spurte: “Hvem vil vi være?”—og hadde mot til å leve svaret.

Lederskap betyr noe. Det former mer enn lover – det former kultur. Det kan samle folk, eller splitte dem. Det kan humanisere, eller dehumanisere.

Bare en Sith tenker i absolutter

OK, Star Wars-fans – hold ut med meg. Det er en replikk fra Revenge of the Sith som har blitt hos meg:

Anakin: “Hvis du ikke er med meg, er du min fiende!”
Obi-Wan: “Bare en Sith tenker i absolutter.”

Høres kjent ut?

De beste lederne går ikke i enten-eller-fellen. De omfavner nyanser. De inviterer til forbindelse. De skaper rom for kompleksitet. Og de leder med hjertet – selv når det er vanskelig.

Norsk lederskap fremhevet det beste i landets natur. Valget om å styrke kjerneverdiene i møte med tragedie viser hva som er mulig. Lederes valg kan fremme frykt og splittelse – eller dyrke empati og samhold. De kan humanisere – eller dehumanisere.

Og når vi begynner å dehumanisere selv våre fiender, blir det fort en vane vi tar med oss hjem.

---