Ted Lasso, Take Us To Better Places

The world needs authentic vulnerability and leaders who build kinder (gezellig) places.

By Robert Rasmussen

As I have mentioned in my book, I absolutely love the Apple TV show Ted Lasso.  At first I found it hard to understand my own attraction. I have cried during several episodes, usually through my laughter.   But I was not alone.

Although the show was initially written as a three-season series, it was recently announced that it will continue for at least one more season. Some have been critical of extending the plot line in response to its commercial success. 

Not me. I just yearn for more magic moments from Ted Lasso. 

My beloved show is currently in production and may air later this year or in 2026. And boy, do we need more Ted as we navigate a cultural moment of misguided masculinity and leadership malpractice. What we need from our leaders and each other has changed. 

***

Here is a quick primer on Ted Lasso. Ted is an American Football coach hired to manage a British soccer club–or football club, as they say on the other side of the pond. Ted is put in an awful situation. Unbeknownst to him, Ted is installed to ruin the team as revenge for a philandering ex-husband. Ted and the team fail miserably at first. However, Ted transcends abuses from media and fans and gradually wins everyone over with his positive spirit and focus on making team members better people above all else. Poignant moments and success on the soccer pitch (and elsewhere) follow.

While its Emmy accolades highlight brilliant acting and scripting, the show’s unique appeal and big lessons lie in its titular character. With all his vulnerabilities, Coach Lasso radiates a transformative, nonviolent worldview.  Ted faces seemingly insurmountable challenges and a world conspiring against him. But his tenacious faith and humility shine. And like a healthy contagion in response to his vision, an interdependent, multicultural collective evolves around him. His ethos as a positive, compassionate man resonates with many, especially those seeking sanctuary from ruthless places.

Ted Lasso’s leadership mirrors an essential truth: lasting change doesn’t come from force but from unwavering belief and vulnerable submission to that belief. While the pandemic made businesses cede control, it unveiled an undeniable reality—trust isn’t just a virtue; it’s a necessity. As Ted’s office sign proclaims, “Believe.” In this context, “Believing” means letting go, trusting, and embracing authenticity in the locker, board, and living rooms. It means owning our limitations, acknowledging our mistakes and seeing the potential in teamwork. 

We’re witnessing a rise of leaders who demonstrate a might-makes-right, never-admit-mistakes, mean-spirited leadership. And some at the top of our companies and institutions are cowering. They are abandoning democratic principles and violating my ultimate definition of leadership: entering unsafe places and making them safer for others.

Ted Lasso offers us a much needed alternative. He role models leadership defined by decency and determination. He inspires–trusting his players even as he pushes them to “believe”—and operates from a place of authenticity, acknowledging mistakes and his own vulnerability. 

***

I wrote about Ted and his positive example in my 2024 book, Better Places: Building Stronger Communities with Authenticity and Compassion. Ted Lasso was the #1 original streaming show in 2023. As I pointed out in the book, its popularity showed our hunger for Better Places to work and live and for more vulnerable leadership.

One of my favourite episodes came in season three when team owner Rebecca Welton found herself stranded for an evening on a houseboat with a charming Dutchman. Rebecca is a hard-driving businesswoman who lets down her guard in this episode. She melts into the Dutch spirit of “gezellig,” a feeling of cosiness, warmth, and sociability.  The Dutchman keeps dropping the word gezellig until she asks for a definition.  

This discussion leads to a night of warm conversation and wine (perhaps a little too much). In the morning as Rebecca prepares to leave she asks the familiar uncomfortable question of people in such a situation, “Uh, em, did we?” He responds that they had not been physically intimate, but then as she leaves under his breath we hear him utter to himself, “oh yes we did.” To those who know, this was meant to say: we may not have been physically intimate, but we were more than that. We were “gezellig.” This is something that may transcend physical intimacy to something we don’t express often enough in English. Perhaps we can’t, given an American culture that is highly competitive, typically transactional and often cold.

Gezellig is roughly equivalent to something I have mentioned several times in these blogs, what Danish and Norwegian people call “hygge.” A warm, friendly atmosphere which is central to business and social dealings in Scandinavia. I’m excited to share this with American leaders during a Norwegian retreat this summer. I think Ted Lasso would be at home at the hygge-focused retreat. Although American, he cultivates a welcoming, egalitarian climate in the locker room and beyond. 

I also appreciated the story line that highlights Ted’s anxiety issues and his work with a team psychologist. It’s rare for a mainstream show to tackle mental health matters in such a healthy way. Ted is distraught during these episodes of extreme anxiety, including a panic attack during a game which leads him to flee the stadium. At first Ted claims food poisoning. But later he gets vulnerable, admits the panic attack and publicly addresses the issue of mental health in sports. 

As someone who has experienced panic attacks, I’m grateful to the show for representing this very real problem and reducing the stigma associated with it. Again, leadership is going into unsafe spaces (or topics) and making them safe for us to follow.

***

Despite the panic problem, Ted shows resolve and courage in the most critical ways. He repeatedly stands up for what’s right. A delicious moment comes when Ted defeats Rebecca’s cocky ex-husband Rupert in a game of darts. The victory isn’t about Ted’s ego but about supporting Rebecca. Rupert’s loss means he can’t sit beside his ex-wife in the owner’s box.

Ted embodies the kind of leadership that’s needed today. It’s no longer good enough to be a barking boss, issuing commands from on high, oblivious to how employees are actually doing. We’re in a business world that requires humbleness and shared decision-making to respond effectively to ever-more rapid changes. A business world that calls on leaders to reveal their “real” selves–not some cardboard, focus-group-tested set of messages. What’s more, the business world now demands those with greater responsibility to care for the holistic well-being of their followers.

Ted also is about as far as you can get from the kind of masculinity and leadership on the rise in too many places. Lasso leadership, if you will, does not relish forcing people to “bend” to its will. It does not bully, scare, or cower in response to bullying and fear. Instead it models a transcendence of fear. It represents humanity, frailty and imperfection as valuable assets in a diverse community. It is not winner-take-all but all-can-be-winners. 

May our leaders in Washington and in other places of power today take lessons from Ted Lasso. May all of us. 

As I said, season four of Ted Lasso can’t get here soon enough.

Verden trenger ekte sårbarhet og ledere som skaper snillere (gezellige) steder

Av Robert Rasmussen

Som jeg har nevnt i boken min, elsker jeg virkelig Apple TV-serien Ted Lasso. I begynnelsen forsto jeg ikke helt hvorfor jeg ble så tiltrukket av den. Jeg har grått under flere episoder, ofte midt i latteren. Men jeg var ikke alene.

Selv om serien opprinnelig var skrevet som en trilogi, ble det nylig kunngjort at den vil fortsette med minst én sesong til. Noen har kritisert dette som et resultat av kommersiell suksess.

Ikke jeg. Jeg lengter etter flere magiske øyeblikk med Ted Lasso.

Min kjære serie er nå under innspilling og kan komme på lufta senere i år eller i 2026. Og vi trenger virkelig mer av Ted akkurat nå, i en tid preget av misforstått maskulinitet og lederskap på avveie. Det vi trenger fra våre ledere – og fra hverandre – har endret seg.

---

Her er en rask innføring i Ted Lasso: Ted er en amerikansk fotballtrener som får jobb som manager for en britisk fotballklubb. Han settes i en forferdelig situasjon – uten å vite det, er han ansatt for å ødelegge laget som hevn mot en utro eksmann. I starten mislykkes Ted og laget katastrofalt. Men han trosser kritikken fra medier og fans, og vinner dem gradvis over med sin positive ånd og fokus på å gjøre spillerne til bedre mennesker. Sterke øyeblikk og suksess – både på og utenfor banen – følger.

Seriens Emmy-priser vitner om strålende skuespill og manus, men den unike appellen og de dype lærdommene ligger i hovedpersonen selv. Med all sin sårbarhet utstråler trener Lasso en ikke-voldelig og livsforvandlende livsfilosofi. Han møter enorme utfordringer og en verden som virker mot ham, men hans urokkelige tro og ydmykhet skinner gjennom. Rundt ham vokser et gjensidig avhengig, flerkulturelt fellesskap. Hans etos som en positiv og medfølende mann resonerer spesielt sterkt hos dem som søker tilflukt fra nådeløse miljøer.

Ted Lassos lederskap speiler en essensiell sannhet: varig endring skjer ikke gjennom makt, men gjennom urokkelig tro og sårbar overgivelse til denne troen. Pandemien tvang mange virksomheter til å slippe kontrollen, og avslørte en uunngåelig realitet – tillit er ikke bare en dyd, det er en nødvendighet. Som det står på Teds kontorskilt: “Believe.” Å tro betyr her å gi slipp, ha tillit og omfavne autentisitet – både i garderoben, styrerommet og stua. Det betyr å erkjenne våre begrensninger, innrømme feil og se kraften i samarbeid.

Vi ser nå en økning av ledere som viser en maktorientert, aldri-innrøm-feil-holdning. Og noen på toppen av våre institusjoner tier eller trekker seg unna. De svikter demokratiske prinsipper og bryter med min ultimate definisjon av lederskap: å gå inn i utrygge rom og gjøre dem tryggere for andre.

Ted Lasso tilbyr et sårt tiltrengt alternativ. Han er et forbilde for lederskap preget av anstendighet og besluttsomhet. Han inspirerer – stoler på sine spillere samtidig som han utfordrer dem til å “tro” – og han opererer med ektehet, ved å erkjenne både feil og sin egen sårbarhet.

---

Jeg skrev om Ted og hans positive eksempel i boken min fra 2024, Better Places: Building Stronger Communities with Authenticity and Compassion. Ted Lasso var den mest sette originale strømme-serien i 2023. Som jeg påpekte i boka, viste dens popularitet at vi lengter etter bedre steder å jobbe og bo – og etter mer sårbart lederskap.

En av mine favorittepisoder kom i sesong tre, da lagets eier Rebecca Welton tilbringer en kveld på en husbåt med en sjarmerende nederlender. Rebecca, en beinhard forretningskvinne, slipper ned garden i denne episoden. Hun smelter inn i den nederlandske ånden av “gezellig,” en følelse av kos, varme og sosialt nærvær. Nederlenderen gjentar ordet “gezellig” til hun til slutt spør hva det egentlig betyr.

Dette fører til en kveld med varme samtaler og vin (kanskje litt for mye). Neste morgen, før hun drar, spør hun det velkjente og litt flaue spørsmålet mange i slike situasjoner stiller: “Eh, gjorde vi det?” Han svarer at de ikke hadde vært fysisk intime, men idet hun går, hører vi ham si lavt til seg selv: “oh yes we did.” For de som forstår, betyr dette: vi var kanskje ikke fysisk intime, men vi var noe mer. Vi var “gezellig.” Noe som kanskje overgår fysisk intimitet – noe vi ikke har ord for på engelsk. Kanskje vi ikke kan det, i en amerikansk kultur som ofte er konkurransepreget, transaksjonell og kald.

“Gezellig” tilsvarer omtrent det jeg ofte har nevnt i disse bloggene: det danske og norske “hygge.” En varm og vennlig atmosfære som er sentral i både næringsliv og sosiale relasjoner i Skandinavia. Jeg gleder meg til å dele dette med amerikanske ledere under et norsk retreat i sommer. Jeg tror Ted Lasso ville følt seg hjemme der. Selv om han er amerikansk, dyrker han en inkluderende og egalitær atmosfære i garderoben – og utenfor.

Jeg satte også pris på historien om Teds angst og hans arbeid med en psykolog. Det er sjelden å se en mainstream-serie ta opp psykisk helse på en så sunn måte. Ted blir overveldet av angst, inkludert et panikkanfall midt i en kamp som får ham til å forlate stadion. Først skylder han på matforgiftning, men senere blir han sårbar, innrømmer anfallet og snakker åpent om psykisk helse i idretten.

Som en som selv har opplevd panikkanfall, er jeg takknemlig for at serien representerer dette svært reelle problemet og bidrar til å redusere stigmaet. Igjen: lederskap handler om å gå inn i utrygge rom (eller temaer) og gjøre dem trygge for oss andre.

---

Til tross for panikkanfallene viser Ted mot og besluttsomhet der det gjelder mest. Han står opp for det som er rett – gang på gang. Et herlig øyeblikk er når han slår Rebeccas arrogante eksmann Rupert i dart. Seieren handler ikke om Teds ego, men om å støtte Rebecca. Ruperts tap betyr at han ikke får sitte ved siden av ekskona i eierboksen.

Ted representerer den typen lederskap vi trenger i dag. Det holder ikke lenger å være en brølende sjef som gir ordre uten å forstå hvordan folk faktisk har det. Dagens forretningsverden krever ydmykhet og deltakende beslutninger for å møte raske endringer. En verden hvor ledere må vise sitt sanne jeg – ikke et polert budskap testet i fokusgrupper. Dessuten kreves det nå at de med størst ansvar også tar vare på helheten i menneskene de leder.

Ted er også så langt unna den typen maskulinitet og lederskap vi ser vokse frem mange steder. “Lasso-ledelse,” om du vil, tvinger ikke folk til å bøye seg. Den mobber ikke, skremmer ikke og lar seg ikke skremme. I stedet transcenderer den frykt. Den verdsetter menneskelighet, sårbarhet og ufullkommenhet som styrker i et mangfoldig fellesskap. Den er ikke “vinneren tar alt” – men “alle kan vinne.”

Måtte våre ledere i Washington – og andre maktsentra – lære av Ted Lasso. Måtte vi alle gjøre det.

Som jeg sa: sesong fire av Ted Lasso kan ikke komme fort nok.