Or: How I Stopped Begging My Friends to Try My Crappy Apps and They Started Begging Me
Nine months ago, I was that guy.
You know the one. The friend who texts you at 9pm on a Tuesday: “Hey, can you try something for me? Just click the link. Create an account. It’ll take five minutes I swear.”
It never took five minutes.
I had discovered AI-powered development tools — Replit, Claude Code, the whole ecosystem — and I had just enough power to be dangerous. I could build things. They technically worked. In the way that a three-legged chair technically works if you lean just right and don’t breathe too hard.
My friends were gracious. They signed up. They clicked around. They said things like “that’s really cool” in the same tone you’d use to compliment a toddler’s finger painting. Then they quietly closed the tab and never spoke of it again.
I was a one-man QA nightmare, and my entire test user base was held together by guilt and friendship.
Then Something Shifted
I can actually pinpoint when it happened: November 2025.
I’m not the only one who noticed. Talk to anyone building with these tools and they’ll point to roughly the same window. Something crossed a threshold. Not gradually — it snapped.
The apps I was building stopped being “impressive for a non-developer.” They started being… good. Actually good. The kind of good where my engineer friends would poke around and say “wait, who built this?” instead of “that’s really cool” in the toddler-painting voice.
What changed? Agentic orchestration. Instead of me wrestling with every decision, the AI started managing itself. Replit’s Agent 3 doesn’t just write code for you — it runs a multi-agent architecture internally, debugging its own work, catching its own mistakes, iterating without being told to. It went from being a very fast junior developer who needed constant supervision to something closer to a self-directed team.
And here’s the thing nobody is talking about enough: this is the moment. Not the singularity. Not some dystopian robot awakening. The moment that will actually matter in the history of technology is this one — when the barrier to building real, functional, useful software effectively disappeared for anyone who can clearly describe a problem.
I call it Universal Accessibility. Maybe that will catch on, and I’ll be famous. And it passed without much fanfare. While everyone was debating whether AI would become sentient, it quietly became useful to everyone.
The Browser Wars, But Make It AI
If you want to ride this wave, here’s a practical tip: have both OpenAI (ChatGPT) and Anthropic (Claude) in your toolbox.
They’re trading haymakers right now like it’s Netscape vs. Internet Explorer all over again, except both browsers are actually good and the lead changes monthly. Right now, Anthropic is ahead — their Opus 4.5 release was a genuine “wait, what?” moment, increasing capability roughly 3x in a single drop. But OpenAI is loading something up. They always are.
And here’s a connection most people miss: Replit runs on both Anthropic and OpenAI under the hood, but Anthropic’s Claude is what I use for the thinking, writing, and people-facing side. They’re not competitors to each other in my workflow — they’re complementary. OpenAI powers the engine room. Anthropic powers the conversation. The best builders will use both, and the best platforms are already weaving them together.
The problem is that most people don’t even know these are two different companies, much less that there’s a contest happening. They think “AI” is one thing. It’s not. It’s a rapidly evolving arms race, and in this world, last month is last year.
Here’s what that means practically: the tool that was best when you read that article three weeks ago might not be best today. Stay curious. Keep both loaded. Use what works.
The Accessibility Ladder (For Now)
If Universal Accessibility is the destination, there’s currently a ladder of tools that gets you there, and it’s worth understanding where each rung sits. This can be traced back to platforms like Lovable, which cracked open the door. But the limits have been removed.
Here’s how I’d frame it today — emphasis on today:
Lovable → The gateway. Describe what you want, get a working prototype. Great for seeing what’s possible, limited when you need real complexity or want to go beyond a single app. It’s the “holy crap I just built something” moment. Everyone should start here if they haven’t yet.
Replit → The sweet spot. With Agent 3, Replit isn’t just generating code — it’s running a multi-agent system that can build, debug, deploy, and manage. Need a Slack bot? Ask for it. Email automation? Describe it. Scheduled background tasks? Done. These things run autonomously for up to 200 minutes. You can literally say “this is running slow, can you throw another agent on it?” and it will. Oh, and it ships native mobile apps straight to the App Store now. Replit is becoming the place where you launch and live — not just prototype.
Claude Code → The power user tier. Command-line, agentic, deep integration with your actual development environment. This is for when you want maximum control, complex multi-system architectures, or you’re a developer who wants AI as a true pair programmer rather than a platform. It’s extraordinary, but the learning curve is steeper.
Is Replit going to eat the other rungs? Right now, sitting here typing this, I think so. It’s evolving so fast that the gap between it and the simpler tools is widening while the gap between it and the more complex tools is narrowing. It feels like the one platform that could be everything.
But I need to be honest with you: this opinion might be obsolete by dinner.
That’s not a joke. OpenAI could drop a new model tomorrow morning and rearrange the entire landscape before I finish my coffee. Anthropic could release Claude 5 next week and make everything I just wrote about capability tiers sound quaint. Someone in a garage somewhere might ship a tool next month that makes Replit look like the clunky option. This is not a world where predictions age well. I wrote a confident take about AI tools six months ago that I wouldn’t even forward to someone today.
So take the ladder for what it is: a snapshot of a moving train, taken by a guy running alongside it. The rungs are real right now. The order might not be by the time you read this. The only durable advice I can give is: pick a rung and start climbing. Which rung matters less than the climbing.
The Doting Uncle Enters the Chat
Here’s where this gets personal in a way I didn’t expect.
I wrote a social media post recently about Universal Accessibility — the idea that building with AI is now available to anyone — and I tagged all my nieces and nephews. This was peak doting uncle energy. I fully expected to be muted, scrolled past, and lovingly ignored the way you ignore your uncle’s LinkedIn posts about blockchain in 2021.
But a few of them came back at me.
Not just “cool post uncle Robert” engagement. Real engagement. Questions. Curiosity. One of them started playing with the tools. Another sent me a link to something they’d built.
And that’s when the urgency hit me differently.
See, I can write blog posts about what this means for my industry, my company, my career. That’s all real. But my nieces and nephews? This is going to be their world. Not in some abstract future sense. Right now. The ones in college are entering a job market that’s being reshaped while they’re still picking majors. The ones in high school are going to graduate into a landscape that looks nothing like what their guidance counselors are describing.
I don’t want them to discover this in two years when it’s obvious. I want them to discover it now, while it’s still an advantage. While knowing these tools makes you the weird early person at the party instead of the last one to arrive.
So yes, I am fully embracing my role as the uncle who won’t shut up about AI. I’d rather be annoying now and right than quiet and watching them catch up later. Every doting uncle has a thing. Some uncles do football. Some do fishing. I do agentic orchestration and multi-model toolchains.
I’m sure that’s equally charming at Thanksgiving.
The Plot Twist
So here’s the punchline.
For months, I was the annoying friend. The one begging people to be test users. The one whose texts made people’s eyes roll before they even read the message. “Robert wants me to try another app.”
Now?
My phone won’t stop buzzing.
“Hey, go try this app I made.”
“Dude, open this link, I built something.”
“Remember that idea I told you about? It’s live. Try it.”
The test users have become the builders. The people I was dragging into my janky prototypes nine months ago are now dragging me into theirs. And honestly? Their stuff is good. Some of it is really good. Especially compared to my own a few months ago.
That’s Universal Accessibility in action. It’s not a concept anymore. It’s not a prediction. It’s my Tuesday night, except now I’m the one getting the 9pm text.
And I love it. Even when the apps are a little janky. Even when “it’ll take five minutes” is a lie. Because I remember what it felt like to build something for the first time and need someone — anyone — to just click the link.
So if your friend sends you an app to try tonight, try it. Click the link. Create the account. Give honest feedback. And if your uncle tags you in a post about AI tools — humor him. He might be onto something.
The tools will keep getting better. The models will keep leapfrogging each other. The landscape I described three paragraphs ago might already be wrong. But the moment when building became universal? That already happened. Most people just haven’t realized it yet.
Now if you’ll excuse me, I have six apps to test for friends who used to dodge my texts, and a nephew who just asked me what Replit is.
It’s working.
P.S. — My DMs are open. But please don’t ask me to test your app unless you also called me uncle.
.
Testbrukere Søkes
Eller: Hvordan jeg sluttet å trygle vennene mine om å prøve de elendige appene mine — og de begynte å trygle meg
For ni måneder siden var jeg den fyren.
Du vet hvilken. Kompisen som sender melding klokka ni på en tirsdag kveld: «Hei, kan du prøve noe for meg? Bare klikk på lenken. Opprett en konto. Det tar fem minutter, lover.»
Det tok aldri fem minutter.
Jeg hadde oppdaget AI-drevne utviklingsverktøy — Replit, Claude Code, hele økosystemet — og jeg hadde akkurat nok kraft til å være farlig. Jeg kunne bygge ting. De fungerte teknisk sett. På samme måte som en trebent stol teknisk sett fungerer hvis du lener deg riktig og ikke puster for hardt.
Vennene mine var tålmodige. De registrerte seg. De klikket rundt. De sa ting som «det er skikkelig kult» i den samme tonen du bruker når du roser en treårings fingermaling. Så lukket de stille fanen og snakket aldri om det igjen.
Jeg var et enmanns QA-mareritt, og hele testbruker-basen min ble holdt sammen av skyldfølelse og vennskap.
Så skjedde det noe
Jeg kan faktisk si nøyaktig når det skjedde: november 2025.
Jeg er ikke den eneste som la merke til det. Snakk med hvem som helst som bygger med disse verktøyene, og de peker på omtrent det samme tidsvinduet. Noe krysset en terskel. Ikke gradvis — det smalt.
Appene jeg bygde sluttet å være «imponerende for en ikke-utvikler.» De begynte å bli… bra. Faktisk bra. Den typen bra hvor ingeniørvennene mine kikket rundt og sa «vent litt, hvem bygde dette?» i stedet for «det er skikkelig kult» i fingermalingstemmen.
Hva endret seg? Agentisk orkestrering. I stedet for at jeg sloss med hver eneste beslutning, begynte AI-en å styre seg selv. Replits Agent 3 skriver ikke bare kode for deg — den kjører en multi-agent-arkitektur internt, feilsøker sitt eget arbeid, fanger sine egne feil, itererer uten å bli bedt om det. Den gikk fra å være en veldig rask juniorutvikler som trengte konstant overvåking til noe nærmere et selvdrevet team.
Og her er det ingen snakker nok om: dette er øyeblikket. Ikke singulariteten. Ikke en dystopisk robotoppvåkning. Øyeblikket som faktisk kommer til å bety noe i teknologiens historie er dette — da barrieren for å bygge ekte, fungerende, nyttig programvare i praksis forsvant for alle som kan beskrive et problem tydelig.
Jeg kaller det Universell Tilgjengelighet. Kanskje det slår an, og jeg blir berømt. Og det passerte uten mye ståhei. Mens alle diskuterte om AI ville bli bevisst, ble den stille og rolig nyttig for alle.
Nettleserkrigene, men med AI
Hvis du vil ri denne bølgen, her er et praktisk tips: ha både OpenAI (ChatGPT) og Anthropic (Claude) i verktøykassa.
De bytter på å slå knockout akkurat nå, som Netscape mot Internet Explorer på nytt, bortsett fra at begge nettleserne faktisk er bra og ledelsen skifter månedlig. Akkurat nå ligger Anthropic foran — Opus 4.5-utgivelsen deres var et genuint «vent, hva?»-øyeblikk som økte kapasiteten omtrent 3x i en eneste slipp. Men OpenAI lader opp noe. Det gjør de alltid.
Og her er en kobling de fleste ikke ser: Replit kjører på OpenAI under panseret, men Anthropics Claude er det jeg bruker til tenkning, skriving og den menneskevendte siden. De konkurrerer ikke med hverandre i arbeidsflyten min — de utfyller hverandre. OpenAI driver maskinrommet. Anthropic driver samtalen. De beste byggerne kommer til å bruke begge, og de beste plattformene vever dem allerede sammen.
Problemet er at de fleste ikke engang vet at dette er to forskjellige selskaper, langt mindre at det pågår en konkurranse. De tror «AI» er én ting. Det er det ikke. Det er et kappløp i rask utvikling, og i denne verdenen er forrige måned fjoråret.
Hva betyr det i praksis: verktøyet som var best da du leste den artikkelen for tre uker siden er kanskje ikke best i dag. Vær nysgjerrig. Ha begge klare. Bruk det som fungerer.
Tilgjengelighetsstigen (foreløpig)
Hvis Universell Tilgjengelighet er målet, finnes det for øyeblikket en stige av verktøy som tar deg dit, og det er verdt å forstå hvor hvert trinn befinner seg. Dette kan spores tilbake til plattformer som Lovable, som åpnet døren på gløtt. Men begrensningene er fjernet.
Slik vil jeg beskrive det i dag — med vekt på i dag:
Lovable → Inngangsporten. Beskriv hva du vil ha, få en fungerende prototype. Flott for å se hva som er mulig, begrenset når du trenger ekte kompleksitet eller vil gå lenger enn en enkel app. Det er «herregud, jeg bygde nettopp noe»-øyeblikket. Alle bør starte her om de ikke har gjort det enda.
Replit → Det optimale punktet. Med Agent 3 genererer ikke Replit bare kode — den kjører et multi-agent-system som kan bygge, feilsøke, deploye og administrere. Trenger du en Slack-bot? Bare be om det. E-postautomatisering? Beskriv det. Planlagte bakgrunnsoppgaver? Ferdig. Disse tingene kjører autonomt i opptil 200 minutter. Du kan bokstavelig talt si «dette går tregt, kan du sette en agent til på det?» og den gjør det. Å ja, og den sender native mobilapper rett til App Store nå. Replit er i ferd med å bli stedet hvor du lanserer og lever — ikke bare prototyper.
Claude Code → Kraftbrukernivået. Kommandolinje, agentisk, dyp integrasjon med selve utviklingsmiljøet ditt. Dette er for når du vil ha maksimal kontroll, komplekse multi-system-arkitekturer, eller du er en utvikler som vil ha AI som en ekte parprogrammerer heller enn en plattform. Det er ekstraordinært, men læringskurven er brattere.
Kommer Replit til å spise de andre trinnene? Akkurat nå, mens jeg sitter her og skriver dette, tror jeg det. Den utvikler seg så raskt at gapet mellom den og de enklere verktøyene vokser, mens gapet mellom den og de mer komplekse verktøyene krymper. Det føles som den ene plattformen som kan bli alt.
Men jeg skal være ærlig med deg: denne meningen kan være utdatert innen middagen.
Det er ikke en vits. OpenAI kan slippe en ny modell i morgen tidlig og omorganisere hele landskapet før jeg er ferdig med kaffen. Anthropic kan gi ut Claude 5 neste uke og få alt jeg nettopp skrev om kapasitetsnivåer til å høres søtt og naivt ut. Noen i en garasje et sted kan lansere et verktøy neste måned som får Replit til å se klønete ut. Dette er ikke en verden hvor spådommer eldes godt. Jeg skrev en selvsikker analyse om AI-verktøy for seks måneder siden som jeg ikke engang ville videresendt til noen i dag.
Så ta stigen for det den er: et øyeblikksbilde av et tog i fart, tatt av en fyr som løper ved siden av. Trinnene er ekte akkurat nå. Rekkefølgen er det kanskje ikke innen du leser dette. Det eneste varige rådet jeg kan gi er: velg et trinn og begynn å klatre. Hvilket trinn betyr mindre enn selve klatringen.
Den omsorgsfulle onkelen entrer chatten
Her blir det personlig på en måte jeg ikke forventet.
Jeg skrev et innlegg på sosiale medier nylig om Universell Tilgjengelighet — ideen om at å bygge med AI nå er tilgjengelig for alle — og tagget alle niesene og nevøene mine. Dette var omsorgsfull-onkel-energi på sitt aller mest intense. Jeg forventet fullt ut å bli dempet, scrollet forbi og kjærlig ignorert på den måten man ignorerer onkelens LinkedIn-innlegg om blokkjede i 2021.
Men noen av dem svarte.
Ikke bare «kult innlegg onkel Robert»-engasjement. Ekte engasjement. Spørsmål. Nysgjerrighet. En av dem begynte å leke med verktøyene. En annen sendte meg en lenke til noe de hadde bygd.
Og da traff alvoret meg på en annen måte.
Altså, jeg kan skrive blogginnlegg om hva dette betyr for bransjen min, selskapet mitt, karrieren min. Alt det er reelt. Men niesene og nevøene mine? Dette kommer til å bli deres verden. Ikke i en abstrakt fremtidsbetydning. Akkurat nå. De som studerer er på vei inn i et arbeidsmarked som omformes mens de fortsatt velger studieretning. De som går på videregående kommer til å dimittere inn i et landskap som ikke ligner noe på det rådgiverne deres beskriver.
Jeg vil ikke at de skal oppdage dette om to år når det er opplagt. Jeg vil at de skal oppdage det nå, mens det fortsatt er et fortrinn. Mens det å kjenne disse verktøyene gjør deg til den rare tidlige gjesten på festen i stedet for den siste som ankommer.
Så ja, jeg omfavner fullt ut rollen min som onkelen som ikke holder kjeft om AI. Jeg er heller irriterende nå og har rett enn stille og ser på at de må ta igjen senere. Hver omsorgsfull onkel har en greie. Noen onkler satser på fotball. Noen på fiske. Jeg driver med agentisk orkestrering og multi-modell-verktøykjeder.
Jeg er sikker på at det er like sjarmerende på julaften.
Vendepunktet
Så her er poenget.
I måneder var jeg den irriterende vennen. Den som tryglet folk om å bli testbrukere. Den hvis meldinger fikk folk til å himle med øynene før de engang leste dem. «Robert vil at jeg skal prøve enda en app.»
Nå?
Telefonen min slutter ikke å vibrere.
«Hei, gå og prøv denne appen jeg lagde.»
«Kompis, åpne denne lenken, jeg har bygd noe.»
«Husker du den ideen jeg fortalte deg om? Den er live. Prøv den.»
Testbrukerne har blitt byggerne. Folka jeg dro inn i mine haltende prototyper for ni måneder siden drar meg nå inn i sine. Og ærlig talt? Greiene deres er bra. Noen av dem er skikkelig bra. Spesielt sammenlignet med mine egne for noen måneder siden.
Det er Universell Tilgjengelighet i praksis. Det er ikke et konsept lenger. Det er ikke en spådom. Det er tirsdagskvelden min, bortsett fra at nå er det jeg som får meldingen klokka ni.
Og jeg elsker det. Selv når appene er litt haltende. Selv når «det tar fem minutter» er løgn. For jeg husker hvordan det føltes å bygge noe for første gang og trenge noen — hvem som helst — til å bare klikke på lenken.
Så hvis vennen din sender deg en app å prøve i kveld, prøv den. Klikk på lenken. Opprett kontoen. Gi ærlig tilbakemelding. Og hvis onkelen din tagger deg i et innlegg om AI-verktøy — gi ham en sjanse. Han er kanskje inne på noe.
Verktøyene vil fortsette å bli bedre. Modellene vil fortsette å hoppe bukk over hverandre. Landskapet jeg beskrev tre avsnitt siden er kanskje allerede feil. Men øyeblikket da det å bygge ble universelt? Det har allerede skjedd. De fleste har bare ikke skjønt det enda.
Hvis dere unnskylder meg, har jeg seks apper å teste for venner som pleide å unngå meldingene mine, og en nevø som nettopp spurte meg hva Replit er.
Det funker.
P.S. — DM-ene mine er åpne. Men vær så snill, ikke be meg teste appen din med mindre du også har kalt meg onkel.
Better Places 