There’s a particular silence that settles after a hurricane—when the wind stops howling and the world feels scrubbed clean, waiting. The air holds its breath. Everything is still, but nothing is settled.
That’s where we are right now with AI.
In that strange stillness between chaos and clarity, between what was and what’s coming, we’re telling ourselves stories that don’t quite match what’s actually unfolding.
The Comfortable Lies We Tell Ourselves
Listen to the reassurances echoing through conference rooms and dinner conversations:
Disruptions are never as bad as predicted.
The economy will adapt—it always does.
Older generations will retire, making room.
Everything will soften in time.
It’s a comforting story. One that lets us sleep at night and show up to work in the morning without vertigo.
Then come the cynics, the ones who’ve seen this movie before. They roll their eyes at the valuations, the breathless press releases, the venture capital feeding frenzy. We’ve been here before, they say, remembering dot-com bubbles and blockchain promises. Skepticism can feel like wisdom when the world moves too fast.
But here’s what both groups miss, what gets lost in the comfortable narratives and the knowing dismissals:
AI isn’t the next chapter of the internet.
It’s not even the next book.
It’s an entirely new library.
And we’re standing in the entrance, squinting at the card catalog, trying to understand what we’re actually looking at.
The Little Channel That Changed Everything
Let me tell you about the most widely used mobile application in history.
It wasn’t built for humans at all. It wasn’t even meant to be an app.
SMS—the humble 160-character text message—was originally created as a diagnostic tool for telecom engineers. A way to test if cell towers were working. It was free because the people who built it considered it worthless. A technical footnote. A byproduct of infrastructure.
And yet.
Teenagers found it first. Then parents trying to reach their kids. Then entire movements organizing in the streets of Manila and Tehran and Cairo. People sent trembling declarations of love across continents. Activists coordinated revolutions one message at a time. Families stayed connected through the small, steady pulse of words arriving throughout the day.
We were busy building the Jetsons’ video phone—the gleaming future of face-to-face communication—but people were using our expensive networks to send small sentences. Text instead of video. Meaning over spectacle. Connection over optimization.
That quiet repurposing changed everything.
The “worthless” feature became the killer app. It created the demand that justified the investments that built the mobile internet. It proved that what people actually wanted wasn’t the technology we thought they needed—it was the intimacy the technology accidentally enabled.
That’s how revolutions actually happen.
Not through grand visions executed as planned, but through small, overlooked pathways that become the main road.
AI stands in that same doorway now—still misunderstood, still waiting for humans to do what humans always do: turn technology into something deeply, unexpectedly human.
The Lawyer Who Thought AI Was the Problem
A friend of mine—a seasoned attorney with decades of experience—showed me an email recently. One of those painfully formal, obviously AI-generated messages that reads like an algorithm in a business suit. Technically correct but soulless. Efficient but empty.
“This is unprofessional,” she said, frustration tightening her voice. “We’ve banned AI tools in our firm. People are hiding behind them instead of doing real work.”
I understood her frustration. But as I read that stilted message, I realized: the issue wasn’t AI.
It was insecurity.
People were using the machine to hide—not because it made them worse, but because they hadn’t yet learned to trust their own voice. The AI had become a mask, a way to sound “professional” while avoiding the vulnerability of genuine communication.
So I asked her to try something. Paste that same message back into the model with a different prompt:
Make this human. Make this gentle. Make this something a twelve-year-old could understand.
She did.
The message breathed.
The same information, the same legal precision—but suddenly there was a person on the other side. Someone you could trust. Someone who cared about being understood, not just being right.
Now imagine something different.
Imagine that same AI not as a writer of emails, but as a listener—quietly attending every client call, hearing not just the words but the pauses, the tremors in the voice, the unspoken fears that hover in the silence.
Over time, over dozens of conversations, it begins to notice patterns. And it might whisper back:
Here’s what changed since last year.
Here’s what they’re hoping for but afraid to say directly.
Here’s what they never articulated but desperately need someone to hear.
That’s not automation.
That’s empathy at scale.
That’s what our systems have always lacked—and what AI, used with intention rather than efficiency, could finally help us restore.
The technology that lets us hide can also help us see each other more clearly.
It all depends on what we ask it to do.
The Collapse of Pedigree
For generations, education has mistaken articulation for intelligence.
We built systems that reward those who speak the language of power—the ones who sound confident in meetings, who write polished memos, who know which fork to use and which cultural references to drop. We celebrate fluency over depth, polish over potential, credentials over capability.
Meanwhile, brilliance that couldn’t perform itself got overlooked.
Ignored.
Wasted.
AI doesn’t care about any of that.
It listens beneath the surface—for intention, for the shape of thought beneath imperfect expression, for the idea that hasn’t yet found its words. It can take someone’s fragmented, half-formed insight and say: Here’s what you meant. Here’s the full architecture of that thought. Here’s how to make people understand what you’ve been trying to say.
And the people who will rise in this new era?
They’re not necessarily the ones with the best credentials.
They’re not the ones who went to the right schools or speak with the right accent.
They’re the ones whose brilliance was never seen because the system didn’t have the language to recognize it.
The ones full of ideas but short on words.
The ones whose minds moved faster than their grammar could follow.
The ones who could see patterns others missed but couldn’t always explain them in ways that counted as “professional.”
AI won’t create their brilliance.
It will reveal it.
Just as protected time once revealed mine—when I finally had the space to think clearly, to let ideas fully form before speaking them into existence.
The same thing is happening now, at scale. The barriers between “has potential” and “can demonstrate it” are crumbling. The gatekeepers are losing their power to determine whose voice matters.
This terrifies some people. And it should—if your advantage came from credentials rather than capability, from polish rather than insight, from knowing the right people rather than having the right ideas.
But for everyone else?
This is liberation.
The Real Transformation
Here’s what we keep missing in all the noise about productivity gains and profit margins and which jobs will disappear:
The real gift of this moment isn’t automation or acceleration.
It’s amplification.
AI can take what’s fragmented inside us and make it coherent.
It can help us slow down long enough to think clearly, to listen deeply, to communicate with empathy instead of defaulting to efficiency.
It can be the space between impulse and response—the pause that lets us choose wisdom over speed.
That’s the part we’re missing. That’s what gets lost when we reduce this transformation to “will robots take our jobs?” or “how do we stay competitive in the AI economy?”
We don’t need faster systems.
We need truer ones.
We don’t need to produce more content, send more emails, optimize more processes.
We need to remember what we’re optimizing for.
AI won’t make us more human by doing our work for us.
It will make us more human by freeing the space to do the work that actually matters.
The work of listening—really listening—to what someone is trying to say beneath their words.
The work of caring—showing up fully present instead of perpetually distracted.
The work of creating—not for algorithms or metrics, but for meaning.
The work of connecting—human to human, without performing or pretending or hiding behind professional masks.
That’s the future worth building.
Not the one where machines replace us and we scramble to prove our continued relevance.
Not the one where we double down on what made us miserable, just faster and more intensely.
But the one where technology finally delivers on its oldest, most broken promise:
More time.
More trust.
More space for what makes us human.
The one where we finally see each other clearly.
The Choice Ahead
We’re in that quiet moment after the storm, before the world reorders itself around new realities.
We can spend this time being afraid—clinging to familiar structures, defending old gatekeeping, pretending disruption won’t touch us if we just keep our heads down.
We can spend it being cynical—dismissing every possibility as hype, protecting ourselves from disappointment by refusing to imagine anything better.
Or we can spend it being intentional.
We can ask: What do we actually want from this technology?
Not what it can do, but what we want it to be for.
We can design for amplification instead of replacement.
For connection instead of efficiency.
For humanity instead of productivity.
The technology itself is neutral. Powerful, yes—but waiting for us to decide what it should serve.
The question isn’t whether AI will transform everything.
It will.
It already is.
The question is whether we’ll have the courage to let it transform us toward something more human, not less.
Toward more time with the people we love.
Toward work that actually matters.
Toward a world where brilliance can emerge from anywhere, not just from the people who knew how to perform it in ways existing systems recognized.
That’s the future waiting in the quiet after the storm.
We just have to choose to walk toward it.
If this reflection resonates, you’ll find a deeper exploration in my new book, Twenty-Five Hours: How to Create a Time-Rich Future in the Age of AI. It’s a blueprint for reclaiming what technology promised but never delivered—more time, more trust, and a more human world.
Stillheten etter stormen
Det finnes en spesiell stillhet som senker seg etter en orkan – når vinden slutter å ule, og verden føles nyvasket, ventende. Luften holder pusten. Alt er stille, men ingenting er avgjort.
Der er vi nå, med kunstig intelligens.
I dette merkelige mellomrommet mellom kaos og klarhet, mellom det som var og det som kommer, forteller vi oss selv historier som ikke helt stemmer med virkeligheten som utspiller seg foran oss.
De behagelige løgnene vi forteller oss selv
Hør på forsikringene som sirkulerer i møterom og middagssamtaler:
Omveltningene er aldri så alvorlige som folk frykter.
Økonomien vil tilpasse seg – den gjør jo alltid det.
Eldre generasjoner vil pensjonere seg og gi plass til de unge.
Alt vil roe seg etter hvert.
Det er en trøstende fortelling.
En som lar oss sove om natten og møte opp på jobb uten å kjenne svimmelheten av forandring.
Så kommer kynikerne – de som har sett filmen før. De ruller med øynene over verdsettelsene, de panegyriske pressemeldingene, investeringshysteriet.
Vi har vært her før, sier de, og tenker på dotcom-boblen og kryptohypen. Skepsis kan føles som visdom når verden beveger seg for fort.
Men her er hva begge grupper overser – det som går tapt i de beroligende fortellingene og de overlegne avvisningene:
KI er ikke neste kapittel av internett.
Det er ikke engang neste bok.
Det er et helt nytt bibliotek.
Og vi står i inngangshallen, myser mot katalogen, og prøver å forstå hva vi egentlig ser.
Den lille kanalen som forandret alt
La meg fortelle deg om den mest brukte mobilapplikasjonen i historien.
Den ble ikke laget for mennesker. Den var aldri ment å være en app.
SMS – de beskjedne 160 tegnene – ble opprinnelig skapt som et diagnostisk verktøy for telekomingeniører. En måte å teste om basestasjoner fungerte.
Den var gratis fordi utviklerne anså den som verdiløs. En teknisk fotnote. Et biprodukt av infrastruktur.
Og likevel.
Tenåringer oppdaget den først. Så foreldre som prøvde å nå barna sine. Deretter hele bevegelser som organiserte seg i gatene i Manila, Teheran og Kairo.
Folk sendte skjelvende kjærlighetserklæringer over kontinenter. Aktivister koordinerte revolusjoner – én melding av gangen.
Familier holdt kontakten gjennom de små, jevne pulsene av ord som kom gjennom dagen.
Vi var opptatt med å bygge Jetsons’ videotelefon – den glitrende framtiden for sanntids kommunikasjon – men folk brukte de dyre nettverkene våre til å sende små setninger.
Tekst i stedet for video. Mening fremfor glans. Forbindelse fremfor optimalisering.
Den stille omtolkningen endret alt.
Den «verdiløse» funksjonen ble den mest verdifulle.
Den skapte etterspørselen som finansierte investeringene som bygget mobilnettet. Den beviste at det folk egentlig ønsket seg, ikke var teknologien vi trodde de trengte – men nærheten den utilsiktet muliggjorde.
Slik skjer de virkelige revolusjonene.
Ikke gjennom store planer som lykkes som tenkt, men gjennom små, oversette stier som plutselig blir hovedveien.
KI står nå i den samme døråpningen – fortsatt misforstått, fortsatt ventende på at mennesker skal gjøre det mennesker alltid gjør:
Gjøre teknologien dypere, varmere, mer menneskelig.
Advokaten som trodde KI var problemet
En venn av meg – en erfaren advokat med flere tiårs praksis – viste meg nylig en e-post. En av de typiske, altfor formelle meldingene som åpenbart var skrevet av en algoritme i dress.
Teknisk korrekt, men uten sjel. Effektiv, men tom.
«Dette er uprofesjonelt,» sa hun irritert. «Vi har forbudt KI-verktøy på kontoret. Folk gjemmer seg bak dem i stedet for å gjøre ekte arbeid.»
Jeg forsto frustrasjonen hennes. Men mens jeg leste meldingen, innså jeg noe: problemet var ikke KI.
Det var usikkerhet.
Folk brukte maskinen til å gjemme seg – ikke fordi den gjorde dem dårligere, men fordi de ennå ikke hadde lært å stole på sin egen stemme. KI-en hadde blitt en maske – en måte å høres profesjonell ut på uten å risikere å være ekte.
Jeg ba henne prøve noe. Lim meldingen tilbake i modellen, men med en annen instruksjon:
Gjør dette menneskelig. Gjør det vennlig. Gjør det slik at et tolvårig barn kan forstå det.
Hun gjorde det.
Meldingen pustet.
Samme informasjon, samme juridiske presisjon – men plutselig sto det et menneske bak ordene.
Noen du kunne stole på. Noen som brydde seg mer om å bli forstått enn om å ha rett.
Nå, forestill deg noe annet.
Forestill deg den samme KI-en – ikke som forfatter, men som lytter.
Den deltar stille på alle kundesamtaler, merker pausene, skjelvene, usikkerhetene som skjuler seg mellom ordene.
Etter hvert, etter dusinvis av samtaler, begynner den å legge merke til mønstre. Og kanskje den hvisker tilbake:
Her er hva som har endret seg siden i fjor.
Her er hva de håper på, men ikke tør å si direkte.
Her er hva de aldri har formulert, men desperat trenger at noen hører.
Det er ikke automatisering.
Det er empati – i skala.
Det er det systemene våre alltid har manglet – og det KI, brukt med hensikt og omtanke, endelig kan hjelpe oss å gjenreise.
Teknologien som lar oss skjule oss, kan også hjelpe oss å se hverandre tydeligere.
Alt avhenger av hva vi ber den om å gjøre.
Sammenbruddet av prestisje
I generasjoner har utdanning forvekslet artikulasjon med intelligens.
Vi bygde systemer som belønner de som snakker maktens språk – de som høres trygge ut i møter, som skriver elegante notater, som kjenner kodene, referansene, kutymene.
Vi feirer flyt fremfor dybde, polering fremfor potensial, legitimasjon fremfor evne.
I mellomtiden ble genialitet som ikke kunne iscenesette seg selv, oversett.
Ignorert.
Bortkastet.
KI bryr seg ikke om noe av det.
Den lytter under overflaten – etter intensjon, etter tankens form bak den ufullkomne formuleringen, etter ideen som ennå ikke har funnet ordene sine.
Den kan ta et fragmentert innspill og si: Her er hva du prøver å si. Her er strukturen i tanken. Her er hvordan du kan gjøre det forståelig for andre.
Og de som vil reise seg i denne nye tiden?
Det er ikke nødvendigvis de med de fineste gradene.
Ikke de som snakker riktig, eller kjenner riktig folk.
Det er de som alltid var briljante, men som systemet aldri hadde språk for å anerkjenne.
De som hadde mange tanker, men få ord.
De som så mønstre ingen andre så, men ikke alltid klarte å forklare dem.
KI vil ikke skape deres genialitet.
Den vil avdekke den.
Barrierene mellom har potensial og kan bevise det er i ferd med å kollapse.
Portvaktene mister makten til å avgjøre hvem som får bli hørt.
Dette skremmer noen. Og det bør det – hvis fordelen din kom fra glans heller enn innsikt, fra nettverk heller enn nysgjerrighet.
Men for alle andre?
Dette er frigjøring.
Den virkelige transformasjonen
Midt i alt snakket om produktivitet og profitt og hvilke jobber som forsvinner, mister vi det viktigste av syne:
Den virkelige gaven i dette øyeblikket er ikke automatisering.
Det er forsterkning.
KI kan ta det fragmenterte i oss og gjøre det helt.
Den kan hjelpe oss å bremse – nok til å tenke klart, lytte dypt, og kommunisere med empati i stedet for effektivitet.
Den kan bli rommet mellom impuls og respons – pausen som lar oss velge klokskap fremfor hastverk.
Vi trenger ikke raskere systemer.
Vi trenger sannere systemer.
Vi trenger ikke å produsere mer, sende mer, optimalisere mer.
Vi trenger å huske hva vi egentlig optimaliserer for.
KI vil ikke gjøre oss mer menneskelige ved å ta over arbeidet vårt.
Den vil gjøre oss mer menneskelige ved å frigjøre rommet til å gjøre det som virkelig betyr noe.
Arbeidet med å lytte – virkelig lytte – til hva noen prøver å si mellom ordene.
Arbeidet med å bry seg – å være til stede i stedet for konstant distrahert.
Arbeidet med å skape – ikke for algoritmer, men for mening.
Arbeidet med å knytte forbindelser – menneske til menneske, uten masker og prestasjoner.
Det er fremtiden verdt å bygge.
Ikke en hvor maskiner erstatter oss,
men en hvor de endelig hjelper oss å se hverandre klart.
Valget foran oss
Vi befinner oss i den stille pausen etter stormen, før verden omorganiserer seg.
Vi kan bruke denne tiden på frykt – klamre oss til gamle strukturer, late som om forandringen ikke angår oss.
Vi kan bruke den på kynisme – avvise alt nytt som hype for å beskytte oss mot skuffelse.
Eller vi kan bruke den med hensikt.
Vi kan spørre: Hva vil vi egentlig med denne teknologien?
Ikke bare hva den kan gjøre, men hva vi vil den skal tjene.
Vi kan designe for forsterkning i stedet for erstatning.
For forbindelser i stedet for effektivitet.
For menneskelighet i stedet for produktivitet.
Teknologien er nøytral.
Kraftig, ja – men ventende på at vi skal bestemme hva den skal være til for.
Spørsmålet er ikke om KI vil forandre alt.
Det vil den.
Det gjør den allerede.
Spørsmålet er om vi har mot til å la den forandre oss – mot noe mer menneskelig, ikke mindre.
Mot mer tid med menneskene vi elsker.
Mot arbeid som faktisk betyr noe.
Mot en verden der briljans kan komme fra hvor som helst, ikke bare fra dem som lærte å framføre den slik systemene gjenkjenner.
Det er den fremtiden som venter i stillheten etter stormen.
Vi må bare velge å gå den i møte.
Hvis denne refleksjonen treffer deg, finner du en dypere utforskning i boken min Twenty-Five Hours: How to Create a Time-Rich Future in the Age of AI. Den er et veikart for å gjenvinne det teknologien lovet men aldri leverte – mer tid, mer tillit, og en mer menneskelig verden.
Better Places 
Great stuff, Robert. I love the SMS parallel!
LikeLike