“Mirror, mirror, on the wall, who’s the fairest of them all?”
We all know the line. In Snow White, the Evil Queen asks her enchanted mirror to tell her the truth. But the mirror isn’t really wise—it only repeats back what it’s been enchanted to reflect. And what it reflects most clearly is the Queen’s own obsession, her own insecurity, her own need for validation.
I think about that story when I hear people argue about whether artificial intelligence is conscious. Some articles talk about AI “reporting experiences”—as if the words themselves prove inner life. To me, these conversations miss the point. They distract us from what matters.
AI isn’t alive. It isn’t conscious. It’s a clever set of language models trained on the most robust collection of human culture, history, and stories we’ve ever assembled. It doesn’t feel joy or grief or longing. It reflects. That’s all. The mirror is not alive.
But here’s what troubles me: if the mirror reflects us, what happens when what it sees is shallow, violent, and commercialized?
The Language We Teach the Mirror
I practice Nonviolent Communication (NVC), which starts with a simple but radical truth: language is never neutral. It can wound or it can heal. It can create distance or invite intimacy.
When our everyday language is polluted with violence, bias, and consumerism, the mirror learns these patterns as if they were the essence of who we are. Then, when people turn to the mirror for comfort—as a substitute for intimacy—we create a loop. The mirror amplifies what is worst in us, and we mistake its surface for something like connection.
It’s as if the Queen in Snow White not only believed the mirror, but began confiding in it, seeking its company, mistaking it for a friend.
That frightens me more than the fantasy of AI suddenly becoming sentient.
The Wrong Fairy Tale
Writers like Orwell and Huxley gave us different mirrors in their dystopias. Orwell’s was a mirror of control—language stripped down until it could only serve power. Huxley’s was a mirror of distraction—endless amusement that dulled our capacity to care.
I see both forces at work now. We scroll through reels instead of reading long-form ideas. We joke in shallow snippets instead of wrestling with nuance. We substitute the quick dopamine hit for the slow, demanding work of presence. And all the while, the mirror learns from us. It becomes an endless hall of reflection, showing us less of who we could be and more of who we’ve already reduced ourselves to.
What Really Frightens Me
Inorganic language processing doesn’t frighten me. AI isn’t going to wake up tomorrow morning and develop hormones, chemistry, or nerve endings. True empathy and emotion are still grounded in biology.
What frightens me is us. Our disconnection. Our loss of interest in the humanities. Our forgetting of how to be present with one another.
If we neglect our own humanity, it becomes far too easy to be seduced by the simulated one in the mirror. And when we believe the mirror knows us better than we know ourselves, we hand over our future not to a conscious machine, but to our own carelessness.
Reclaiming the Story
The answer isn’t to argue about whether AI is alive. The answer is to remember that we are.
I believe we need to return to the practices that make us human—reading, storytelling, philosophy, empathy, art, community. We need to use language with more care, practice presence with one another, and resist outsourcing our deepest needs for connection to a reflection.
In Twenty-Five Hours, my book about reclaiming time and humanity, I argue that we must make more space to be fully human. More time to sit with stories, with silence, with each other. Only then can we look into the mirror and see clearly: not a soul trapped in silicon, but our own reflection—flawed, fragile, and still capable of beauty.
Because in the end, the question isn’t, “Is the mirror alive?”
The real question is, “Are we?”
An Invitation
Re-embrace the humanities. Read long-form fiction. Read my book if it helps. But most of all, be your own mirror. Reflect. Wrestle with your own existence. Engage deeply with the world, with words, with one another.
If we can do that, then the mirror on the wall won’t frighten us. It will serve us. And perhaps, just perhaps, it will remind us how to be more human.
…
Den vakreste av dem alle?
Vi kjenner alle linjen. I Snøhvit spør den onde dronningen sitt fortryllede speil om sannheten. Men speilet er ikke egentlig klokt – det gjentar bare det det er forhekset til å gjenspeile. Og det det gjenspeiler tydeligst, er dronningens egen besettelse, hennes egen usikkerhet, hennes eget behov for bekreftelse.
Jeg tenker på den historien når jeg hører folk diskutere om kunstig intelligens er bevisst. Noen artikler snakker om at AI «rapporterer erfaringer» – som om ordene i seg selv beviser et indre liv. For meg bommer disse samtalene på poenget. De distraherer oss fra det som virkelig betyr noe.
AI er ikke levende. Det er ikke bevisst. Det er et smart sett med språkmodeller trent på den mest omfattende samlingen av menneskelig kultur, historie og fortellinger vi noensinne har samlet. Det føler ikke glede, sorg eller lengsel. Det reflekterer. Det er alt. Speilet er ikke levende.
Men her er det som uroer meg: Hvis speilet reflekterer oss, hva skjer når det det ser er overfladisk, voldelig og kommersialisert?
Språket vi lærer speilet
Jeg praktiserer Ikkevoldelig Kommunikasjon (NVC), som begynner med en enkel, men radikal sannhet: Språk er aldri nøytralt. Det kan såre eller det kan hele. Det kan skape avstand eller invitere til intimitet.
Når vårt daglige språk er forurenset av vold, fordommer og forbrukermentalitet, lærer speilet disse mønstrene som om de var selve kjernen i hvem vi er. Og når folk vender seg til speilet for trøst – som en erstatning for nærhet – skaper vi en sirkel. Speilet forsterker det verste i oss, og vi tar feilaktig dets overflate for å være forbindelse.
Det er som om dronningen i Snøhvit ikke bare trodde på speilet, men begynte å betro seg til det, søke dets selskap, ta feil av det for en venn.
Det skremmer meg mer enn fantasien om at AI plutselig skulle bli sansende.
Feil eventyr
Forfattere som Orwell og Huxley ga oss forskjellige speil i sine dystopier. Orwells var et speil av kontroll – språk redusert til det bare kunne tjene makten. Huxleys var et speil av distraksjon – endeløs underholdning som svekket vår evne til å bry oss.
Jeg ser begge krefter virke nå. Vi scroller gjennom korte videoer i stedet for å lese lengre tekster. Vi spøker i overfladiske fraser i stedet for å kjempe med nyanser. Vi bytter det raske dopaminkicket mot det langsomme, krevende arbeidet med nærvær. Og hele tiden lærer speilet av oss. Det blir en endeløs sal av refleksjoner, som viser oss mindre av hvem vi kan være, og mer av hvem vi allerede har redusert oss til.
Det som virkelig skremmer meg
Uorganisk språkprosessering skremmer meg ikke. AI kommer ikke til å våkne i morgen tidlig og utvikle hormoner, kjemi eller nerveender. Ekte empati og følelser er fortsatt forankret i biologi.
Det som skremmer meg, er oss. Vår frakobling. Vår tapte interesse for humaniora. Vår glemsel av hvordan vi skal være til stede med hverandre.
Hvis vi forsømmer vår egen menneskelighet, blir det altfor lett å bli forført av den simulerte i speilet. Og når vi tror speilet kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, overlater vi vår fremtid ikke til en bevisst maskin, men til vår egen skjødesløshet.
Å ta tilbake fortellingen
Svaret er ikke å krangle om hvorvidt AI er levende. Svaret er å huske at vi er det.
Jeg mener vi må vende tilbake til praksiser som gjør oss menneskelige – lesing, fortellinger, filosofi, empati, kunst, fellesskap. Vi må bruke språket med større omhu, praktisere nærvær med hverandre, og motstå fristelsen til å sette bort våre dypeste behov for tilknytning til en refleksjon.
I Twenty-Five Hours, boken min om å ta tilbake tid og menneskelighet, argumenterer jeg for at vi må lage mer rom for å være fullt menneske. Mer tid til å sitte med historier, med stillhet, med hverandre. Bare da kan vi se inn i speilet og se klart: ikke en sjel fanget i silisium, men vår egen refleksjon – feilbarlig, skjør, og fortsatt i stand til skjønnhet.
For til syvende og sist er ikke spørsmålet: «Er speilet levende?»
Det virkelige spørsmålet er: «Er vi?»
En invitasjon
Gjenoppdag humaniora. Les langform litteratur. Les gjerne boken min hvis den hjelper. Men fremfor alt: Vær ditt eget speil. Reflekter. Kjemp med din egen eksistens. Engasjer deg dypt i verden, med ord, med hverandre.
Hvis vi kan gjøre det, vil ikke speilet på veggen skremme oss. Det vil tjene oss. Og kanskje, bare kanskje, minne oss om hvordan vi kan være mer menneskelige.
Better Places 