Music has a way of becoming more than sound. A song can be a time machine, carrying us back to the places where we first heard it. A song can be a mirror, reflecting the relationships that shaped us. And sometimes, a song becomes a prayer—one that stretches across generations, reminding us what truly matters.
For me, that song is Teach Your Children by Crosby, Stills, and Nash.
The Zoo Years
I heard it often in the summer of 1986, when I was sixteen and working at the Los Angeles Zoo. Life wasn’t easy then. I had failed my freshman year and was working three part-time jobs against school rules just to stay afloat and help my folks do the same.
But the Zoo became my sanctuary. For three formative years, I helped families climb onto elephant and camel rides—the smell of hay, dust rising from the pens, the California sun baking my legs. Every so often, I would have to jump off the platform and grab a wheelbarrow and shovel to clear the path from the animals’ droppings. The crowd always found that amusing.
That job remains my favorite ever, because it gave me belonging when I needed it most. And always in the background, looping endlessly from a weathered speaker, was Teach Your Children.
Teach your children well,
Their father’s hell did slowly go by.
At the time, I didn’t grasp the meaning. But the words planted themselves deep inside me, waiting to bloom.
The Song’s Larger Meaning
When Crosby, Stills, and Nash released Teach Your Children in 1970, America was divided. The Vietnam War raged, civil rights struggles pressed forward, and young people clashed with parents who had survived Depression and war. The song was written as a bridge: a reminder that wisdom must be passed down, and compassion must flow back up. Parents are asked to teach, but children are also asked to forgive.
We are all, always, teachers and students.
That message still resonates. We, too, live in divided times. Yet the song’s call is timeless: to teach with love, to listen with compassion, to break the cycle of resentment and choose understanding instead.
Fathers, Then and Now
When I think about my father’s generation, I see men shaped by survival and sacrifice. They led with structure, discipline, and authority—not out of cruelty, but out of a deep desire to protect their families from chaos. Their world demanded it. They gave their children stability in uncertain times, often at great personal cost.
My own father had little time for me in those years, hustling to keep our lower-middle-class family afloat. Yet now I see that even in absence, he was teaching—through perseverance, through sacrifice, through the relentless work of giving his children a better chance.
But as Teach Your Children reminds us, each generation is both teacher and student. Our generation of fathers has been given the opportunity to evolve. Where our fathers leaned on paternal authority, many of us are learning to lean on presence and partnership. We are discovering that the role of a father is not to mold children into a fixed little versions of themselves, but to create space for them to self-actualize—to grow into their fullest selves without the constraints of control.
This shift does not dishonor the men who came before us. It builds on them. It acknowledges their sacrifice while embracing a broader truth: that love does not need hierarchy to be strong, and that guidance is most powerful when paired with listening.
And feed them on your dreams,
The one they picked, the one you’ll know by.
The Maslow Thread
Abraham Maslow, writing in the same era that Crosby, Stills, and Nash sang their anthem, described the pinnacle of human growth as self-actualization—the point at which a person realizes their deepest potential, guided not by fear or control but by curiosity, love, and purpose.
The fathers of my father’s generation emphasized survival, discipline, and structure—needs closer to the base of Maslow’s hierarchy. But evolution calls us upward. Our task as fathers today is not merely to protect our children’s survival, but to nourish their wholeness. To help them climb toward self-actualization, where they can discover who they truly are and live out of that freedom.
In this sense, fatherhood itself is evolving—from guarding the perimeter to cultivating the garden. From giving answers to making space for questions. From enforcing conformity to empowering individuality.
And yet, even here, the song reminds us: children must also teach us. They show us new ways of being human, ways we could not have imagined on our own.
My Own Chain of Learning
Not long after those Zoo years, I met the love of my life—a Norwegian girl who believed in me before I fully believed in myself. Loving her gave me direction. She has been my partner for 34 years now, grounding me and supporting me toward the best version of myself.
My daughter, now 33, and my son, 28, have taught me as much as I ever taught them—lessons of resilience, creativity, humor, and love. Watching them become who they are has been the most humbling and rewarding education of my life.
Gratitude
So today, I want to pause and give thanks.
To my father: thank you for the example you set in sacrifice and work. Even when it didn’t look like teaching, it was.
To my wife: thank you for believing in me when I was still stumbling forward, for holding me steady, and for teaching me how love can remake a life.
To my children: thank you for your laughter, your honesty, and your courage. You have been my greatest teachers.
Closing Reflection
Nearly 40 years after those Zoo days, whenever Teach Your Children comes on, I am carried back to that hot summer of 1986—dust in the air, camels shifting restlessly, my young self starting to believe he might have a place in the world. But I am also carried forward, into gratitude for the life I have built, the lessons passed down and learned in return, and the enduring love of family.
Music has a way of collapsing time. One song can remind us who we were, where we’ve been, and what matters most now. Teach Your Children reminds me that none of us are finished—that every generation has wisdom to offer and forgiveness to extend.
If we can teach love, and be humble enough to learn it, then we will have taught our children well.
Try This
Think of a song from your youth that still echoes in your heart. What does it teach you now that you couldn’t have heard back then? And how might its message help you honor the past while guiding the future—for your children, your parents, or yourself?
Varig kjærlighet til familien
Musikk har en måte å bli mer enn lyd på. En sang kan være en tidsmaskin, som tar oss tilbake til stedene der vi først hørte den. En sang kan være et speil, som reflekterer forholdene som formet oss. Og noen ganger blir en sang en bønn—en som strekker seg på tvers av generasjoner og minner oss om hva som virkelig betyr noe.
For meg er den sangen Teach Your Children av Crosby, Stills og Nash.
Dyreparkårene
Jeg hørte den ofte sommeren 1986, da jeg var seksten og jobbet i Los Angeles Zoo. Livet var ikke lett da. Jeg hadde strøket i første klasse på videregående og jobbet tre deltidsjobber—mot skolens regler—bare for å holde hodet over vannet og hjelpe familien min å gjøre det samme.
Men dyreparken ble mitt fristed. I tre formende år hjalp jeg familier opp på elefant- og kamelridene—lukten av høy, støv som steg fra innhegningene, den kaliforniske solen som stekte beina mine. Innimellom måtte jeg hoppe ned fra plattformen og hente en trillebår og en spade for å rydde vekk dyrenes etterlatenskaper. Publikum syntes alltid det var morsomt.
Den jobben forblir min favoritt, fordi den ga meg tilhørighet da jeg trengte det mest. Og alltid i bakgrunnen, spilt på repeat fra en sliten høyttaler, var Teach Your Children.
Teach your children well,
Their father’s hell did slowly go by.
Den gangen forsto jeg ikke meningen. Men ordene plantet seg dypt i meg, og ventet på å blomstre.
Sangens større mening
Da Crosby, Stills og Nash ga ut Teach Your Children i 1970, var Amerika delt. Vietnamkrigen raste, borgerrettskampen presset fremover, og unge mennesker kolliderte med foreldre som hadde overlevd depresjon og krig. Sangen var skrevet som en bro: en påminnelse om at visdom må føres videre, og medfølelse må flyte tilbake. Foreldre blir bedt om å lære, men barna blir også bedt om å tilgi.
Vi er alle, alltid, lærere og elever.
Det budskapet klinger fremdeles sant. Vi lever også i delte tider. Likevel er sangens kall tidløst: å lære med kjærlighet, å lytte med medfølelse, å bryte bitterhetens sirkel og velge forståelse i stedet.
Fedre, da og nå
Når jeg tenker på min fars generasjon, ser jeg menn formet av overlevelse og offer. De ledet med struktur, disiplin og autoritet—ikke av grusomhet, men av et dypt ønske om å beskytte familien mot kaos. Deres verden krevde det. De ga barna sine stabilitet i urolige tider, ofte til stor personlig pris.
Min egen far hadde lite tid til meg i de årene, opptatt med å holde vår lavere middelklassefamilie flytende. Men nå ser jeg at selv i fravær underviste han—gjennom utholdenhet, gjennom oppofrelse, gjennom det nådeløse arbeidet med å gi barna sine en bedre sjanse.
Men som Teach Your Children minner oss på: hver generasjon er både lærer og elev. Vår generasjon av fedre har fått muligheten til å utvikle seg. Der våre fedre lente seg på autoritet, lærer mange av oss nå å lene oss på tilstedeværelse og partnerskap. Vi oppdager at en fars rolle ikke er å forme barna til små versjoner av seg selv, men å skape rom for at de kan selvrealisere—vokse til sitt fulle potensial uten kontrollens begrensninger.
Dette skiftet vanærer ikke mennene som kom før oss. Det bygger på dem. Det anerkjenner deres offer, samtidig som det omfavner en større sannhet: at kjærlighet ikke trenger hierarki for å være sterk, og at veiledning er mest kraftfull når den parres med lytting.
And feed them on your dreams,
The one they picked, the one you’ll know by.
Maslow-tråden
Abraham Maslow, som skrev i samme tid som Crosby, Stills og Nash sang sin hymne, beskrev toppen av menneskelig vekst som selvrealisering—punktet der et menneske innser sitt dypeste potensial, ledet ikke av frykt eller kontroll, men av nysgjerrighet, kjærlighet og hensikt.
Fedrene fra min fars generasjon vektla overlevelse, disiplin og struktur—behov nærmere grunnmuren i Maslows pyramide. Men utviklingen kaller oss oppover. Vår oppgave som fedre i dag er ikke bare å beskytte barnas overlevelse, men å nære deres helhet. Å hjelpe dem å klatre mot selvrealisering, der de kan oppdage hvem de virkelig er og leve ut av den friheten.
I denne forstand er farsrollen i utvikling—fra å vokte grensen til å dyrke hagen. Fra å gi svar til å skape rom for spørsmål. Fra å håndheve konformitet til å styrke individualitet.
Og likevel minner sangen oss her også: barna må også lære oss. De viser oss nye måter å være menneske på, måter vi ikke kunne ha forestilt oss alene.
Min egen læringskjede
Ikke lenge etter de årene i dyreparken møtte jeg kjærligheten i mitt liv—en norsk jente som trodde på meg før jeg fullt ut trodde på meg selv. Å elske henne ga meg retning. Hun har vært min partner i 34 år nå, jordet meg og støttet meg på veien mot den beste versjonen av meg selv.
Min datter, nå 33, og min sønn, 28, har lært meg like mye som jeg noen gang har lært dem—leksjoner i utholdenhet, kreativitet, humor og kjærlighet. Å se dem bli den de er, har vært den mest ydmykende og givende utdannelsen i mitt liv.
Takknemlighet
Så i dag vil jeg stoppe opp og si takk.
Til min far: takk for eksempelet du ga i offer og arbeid. Selv når det ikke så ut som undervisning, var det det.
Til min kone: takk for at du trodde på meg da jeg fortsatt famlet fremover, for at du holdt meg stødig, og for at du lærte meg hvordan kjærlighet kan forvandle et liv.
Til mine barn: takk for latteren, ærligheten og motet deres. Dere har vært mine største lærere.
Avsluttende refleksjon
Nesten 40 år etter de dagene i dyreparken, hver gang Teach Your Children spilles, blir jeg ført tilbake til den hete sommeren i 1986—støv i luften, kameler som rørte seg rastløst, mitt unge jeg som så smått begynte å tro at han kunne ha en plass i verden. Men jeg blir også ført fremover, inn i takknemlighet for livet jeg har bygget, leksjonene gitt videre og lært tilbake, og den varige kjærligheten til familien.
Musikk har en måte å oppløse tid på. En sang kan minne oss om hvem vi var, hvor vi har vært, og hva som betyr mest nå. Teach Your Children minner meg om at ingen av oss er ferdige—at hver generasjon har visdom å dele og tilgivelse å gi.
Hvis vi kan lære kjærlighet, og være ydmyke nok til å lære den, da har vi lært våre barn godt.
Prøv dette
Tenk på en sang fra ungdommen din som fortsatt klinger i hjertet ditt. Hva lærer den deg nå, som du ikke kunne ha hørt den gang? Og hvordan kan budskapet hjelpe deg å ære fortiden samtidig som det veileder fremtiden—for dine barn, dine foreldre eller deg selv?
Better Places 