I was sitting in an equipment lab in Grimstad, Norway, on September 11, 2001, when the first plane hit the World Trade Center. As the only American in the room, I watched my Norwegian colleagues gather around the television with empathy. By the end of our 3:30 PM shift, America was at war.

Watching my homeland respond to crisis from abroad gave me a perspective I never could have gained from within. The contrast between how America and Norway responded to their respective national traumas reveals a profound truth about the hidden costs of time poverty—and why spaciousness isn’t a luxury, but a prerequisite for wisdom.

Two Responses to Terror

Ten days after 9/11, President Bush declared: “Either you are with us, or you are with the terrorists.”

This binary thinking revealed the costs of operating from temporal scarcity. When we feel rushed, without space for reflection, we default to the simplest frameworks. Complex geopolitical situations get reduced to “us versus them.”

Norway’s Test: When Crisis Meets Spaciousness

Ten years later, Norway faced its own terrorist attack. On July 22, 2011, bombs and shootings killed 77 people, mostly young people at a political summer camp.

Prime Minister Jens Stoltenberg’s response embodied Norwegian culture’s approach to crisis:

“We will answer hatred with more democracy, more openness, and more humanity.”

This was the product of a culture that had invested in spaciousness—the capacity to consider what response would serve their society’s long-term health. Norway didn’t militarize their police, enact surveillance legislation, or begin wars. They strengthened their commitment to the open democracy the attacker tried to destroy.

The True Cost of Reactive Haste

America’s rushed response costs are still being tallied: two decades of war, over 7,000 American service members dead, 176,000-200,000 civilian deaths, and 22 veteran suicides daily.

But the deeper pattern extends beyond foreign policy. When societies operate from time poverty—constantly rushed, perpetually stressed—we lose access to our higher capacities for reasoning and empathy.

This plays out everywhere:

• Families: Time-pressured parents resort to authoritarian styles, reacting rather than responding
• Workplaces: Crisis-mode organizations see higher burnout and degraded decision-making
• Nations: Countries in perpetual urgency choose military solutions over diplomatic patience

The Spaciousness Imperative

Norway’s culture of spaciousness—afternoon coffee breaks, protected vacations, shorter work weeks—aren’t luxuries. They’re investments in collective capacity for wisdom.

This has measurable benefits:

• Lower Violence: Countries with shorter work weeks show lower rates of domestic violence and international conflict
• Stronger Democracy: When citizens have time for thoughtful engagement, political discourse becomes less reactive

When Haste Turns Inward: The Tragedy of Our Time

Twenty-three years after 9/11, we can see what victory would have looked like: maintaining our values while addressing security concerns. Victory would have been responding with measured wisdom that strengthens rather than weakens democratic institutions.

Instead, we chose reactive haste. We sacrificed civil liberties for security. We launched wars that solved nothing while creating new cycles of violence. But perhaps most tragically, we internalized that same binary, reactive thinking that once drove us to war overseas.

The “either you’re with us or against us” mentality didn’t disappear when the wars ended—it metastasized into our domestic political culture. The same temporal scarcity that led us to rush to judgment about foreign enemies now drives us to rush to judgment about our neighbors, our colleagues, our fellow citizens.

We see this pattern everywhere now: the immediate demonization of political opponents, the reflexive assumption of bad faith in disagreement, the reduction of complex policy debates to simple moral binaries. Social media accelerates this tendency, rewarding the fastest, most inflammatory response rather than the most thoughtful one.

The haste of hate that once sent us to war in distant countries has turned inward, poisoning our capacity for democratic discourse. We’ve become a society where political differences are treated as existential threats, where compromise is seen as betrayal, where the mere act of listening to opposing viewpoints is considered dangerous.

The real defeat wasn’t the destruction of buildings—tragic as that was. The real defeat was the loss of our capacity for the kind of patient, sustained, thoughtful response that democracy requires—not just in foreign policy, but in how we treat each other at home.

Reclaiming Our Capacity for Wisdom

The path back to health begins with reclaiming spaciousness. This isn’t about becoming passive or indecisive. It’s about creating conditions necessary for genuine discernment—for responses that serve our deepest values rather than our most immediate fears.

The Norwegian model shows what’s possible when societies invest in spaciousness. When we create space for wisdom to emerge, when we prioritize long-term thinking over short-term reaction, we become capable of responses that actually solve problems rather than creating new ones.

The Choice Before Us

The choice between reactive haste and reflective spaciousness is fundamental: Do we want to be a nation that rushes to judgment? Or a society capable of patient, sustained wisdom?

This choice manifests daily:

• Personally: Protecting time for reflection and genuine rest
• In workplaces: Prioritizing sustainable pace over unsustainable hustle
• In politics: Demanding leaders capable of nuanced thinking who resist reducing complex issues to simple slogans

The terrorists of 9/11 succeeded beyond their wildest dreams, not because of what they destroyed, but because of what we destroyed in response. The haste of hate we once directed outward has turned inward, poisoning our capacity to see each other as fellow citizens rather than enemies.

We can still choose a different path. We can still choose spaciousness over speed, wisdom over reaction, democratic discourse over tribal warfare. But only if we’re willing to slow down long enough to remember who we really are—not just as individuals, but as a society capable of complexity, nuance, and genuine dialogue.

---

This is adapted from my upcoming book “Twenty Five Hours,” which explores how reclaiming time can heal not just our personal lives, but our democracy itself. What would change if we had space for wisdom instead of just speed?

Hvordan tidsfattigdom avler vold: Leksjoner fra to nasjoner i krise

Jeg satt i et utstyrslaboratorium i Grimstad, Norge, den 11. september 2001, da det første flyet traff World Trade Center. Som den eneste amerikaneren i rommet så jeg mine norske kolleger samle seg rundt TV-en med empati. Da vår vakt sluttet klokken 15:30, var Amerika i krig.

Å se hjemlandet mitt reagere på krise fra utlandet ga meg et perspektiv jeg aldri kunne fått innenfra. Kontrasten mellom hvordan USA og Norge reagerte på sine respektive nasjonale traumer avslører en dyp sannhet om de skjulte kostnadene ved tidsfattigdom – og hvorfor romslighet ikke er en luksus, men en forutsetning for visdom.

To svar på terror

Ti dager etter 11. september erklærte president Bush: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene.»

Denne binære tenkningen avslørte kostnadene ved å operere ut fra tidsmessig knapphet. Når vi føler oss presset, uten rom for refleksjon, faller vi tilbake på de enkleste rammene. Komplekse geopolitiske situasjoner reduseres til «oss mot dem».

Norges prøve: Når krisen møter romslighet

Ti år senere sto Norge overfor sitt eget terrorangrep. Den 22. juli 2011 drepte bomber og skyting 77 mennesker, for det meste unge på en politisk sommerleir.

Statsminister Jens Stoltenbergs respons legemliggjorde den norske kulturens tilnærming til krise:

«Vårt svar skal være mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.»

Dette var frukten av en kultur som hadde investert i romslighet – evnen til å vurdere hvilket svar som ville tjene samfunnets langsiktige helse. Norge militariserte ikke politiet, innførte ikke omfattende overvåkningslover eller startet kriger. De styrket sin forpliktelse til det åpne demokratiet angriperen forsøkte å ødelegge.

Den sanne kostnaden av reaktiv hast

USAs forhastede respons er fortsatt under opptelling: to tiår med krig, over 7 000 amerikanske soldater drept, 176 000–200 000 sivile drept, og 22 veteran-selvmord hver dag.

Men det dypere mønsteret går utover utenrikspolitikk. Når samfunn opererer fra tidsfattigdom – konstant hastverk, vedvarende stress – mister vi tilgang til våre høyere evner til resonnement og empati.

Dette spiller seg ut overalt:

• Familier: Tidspressede foreldre tyr til autoritære stiler, reagerer i stedet for å respondere
• Arbeidsplasser: Organisasjoner i krisemodus opplever høyere utbrenthet og dårligere beslutningstaking
• Nasjoner: Land i konstant hast velger militære løsninger fremfor diplomatisk tålmodighet

Romslighetens nødvendighet

Norges kultur for romslighet – ettermiddagskaffe, beskyttede ferier, kortere arbeidsuker – er ikke luksus. Det er investeringer i kollektiv evne til visdom.

Dette gir målbare fordeler:

• Mindre vold: Land med kortere arbeidsuker har lavere nivåer av vold i hjemmet og internasjonale konflikter
• Sterkere demokrati: Når borgere har tid til refleksjon og engasjement, blir den politiske samtalen mindre reaktiv

Når hastverk vender innover: Vår tids tragedie

Tjuetre år etter 11. september kan vi se hva seier ville ha sett ut som: å bevare våre verdier samtidig som vi ivaretok sikkerheten. Seier ville vært å svare med målt visdom som styrket, snarere enn svekket, demokratiske institusjoner.

I stedet valgte vi reaktivt hastverk. Vi ofret borgerrettigheter for sikkerhet. Vi startet kriger som ikke løste noe, men som skapte nye voldsspiraler. Men kanskje mest tragisk: vi internaliserte den samme binære, reaktive tenkningen som en gang drev oss til krig i utlandet.

«Enten er du med oss eller mot oss»-mentaliteten forsvant ikke da krigene tok slutt – den metastaserte inn i vår innenrikspolitiske kultur. Den samme tidsfattigdommen som fikk oss til å dømme utenlandske fiender for raskt, driver oss nå til å dømme naboer, kolleger og medborgere like raskt.

Vi ser dette mønsteret overalt: umiddelbar demonisering av politiske motstandere, refleksmessig antagelse om dårlig tro i uenighet, reduksjon av komplekse politiske debatter til enkle moralske motsetninger. Sosiale medier akselererer tendensen, og belønner de raskeste og mest polariserende reaksjonene fremfor de mest gjennomtenkte.

Hatets hastverk som en gang sendte oss i krig langt borte, har vendt innover og forgiftet vår evne til demokratisk dialog. Vi har blitt et samfunn der politiske forskjeller behandles som eksistensielle trusler, der kompromiss ses som svik, og der det å lytte til motstridende synspunkter anses som farlig.

Det virkelige nederlaget var ikke ødeleggelsen av bygninger – tragisk som det var. Det virkelige nederlaget var tapet av vår evne til pasient, varig og gjennomtenkt respons som demokrati krever – ikke bare i utenrikspolitikken, men i hvordan vi behandler hverandre hjemme.

Å gjenvinne vår kapasitet for visdom

Veien tilbake til helse begynner med å gjenvinne romslighet. Dette handler ikke om å bli passive eller ubesluttsomme. Det handler om å skape betingelser for genuin dømmekraft – for svar som tjener våre dypeste verdier snarere enn våre mest umiddelbare frykter.

Den norske modellen viser hva som er mulig når samfunn investerer i romslighet. Når vi skaper rom for visdom til å vokse frem, når vi prioriterer langsiktig tenkning fremfor kortsiktig reaksjon, blir vi i stand til å gi svar som faktisk løser problemer i stedet for å skape nye.

Valget foran oss

Valget mellom reaktiv hast og reflektert romslighet er grunnleggende: Vil vi være en nasjon som haster til doms? Eller et samfunn i stand til tålmodig, varig visdom?

Dette valget manifesterer seg hver dag:

• Personlig: Å beskytte tid for refleksjon og ekte hvile
• På arbeidsplasser: Å prioritere bærekraftig tempo fremfor utmattende jag
• I politikken: Å kreve ledere med nyansert tenkning som motstår å redusere komplekse spørsmål til slagord

Terroristene den 11. september lyktes langt utover sine villeste drømmer, ikke på grunn av det de ødela, men på grunn av det vi ødela i respons. Hatets hastverk vi en gang rettet utover, har vendt innover og forgiftet vår evne til å se hverandre som medborgere i stedet for fiender.

Vi kan fortsatt velge en annen vei. Vi kan fortsatt velge romslighet fremfor hast, visdom fremfor reaksjon, demokratisk samtale fremfor stammekrig. Men bare hvis vi er villige til å senke tempoet lenge nok til å huske hvem vi egentlig er – ikke bare som individer, men som et samfunn i stand til kompleksitet, nyanser og ekte dialog.

---

Dette er tilpasset fra min kommende bok «Twenty Five Hours», som utforsker hvordan det å gjenvinne tid kan lege ikke bare våre personlige liv, men også selve demokratiet. Hva ville endret seg hvis vi hadde rom for visdom i stedet for bare fart?