We’ve all been robbed. Not by masked bandits or midnight break-ins, but by something far more systematic and devastating: the greatest theft in human history, conducted in broad daylight with our own reluctant consent.

They stole our time—and with it, our families, our communities, and our capacity for joy.

The evidence is overwhelming. Since 1973, American workers have become 77% more productive, yet wages have grown only 12%. Where did that extra 65% go? Straight up the ladder to people who already had more than they could spend in ten lifetimes, while the rest of us work longer hours just to afford what our parents bought on a single income.

But here’s what gives me hope: we’re living through a moment that could change everything. Artificial intelligence is about to create wealth on a scale never before imagined, and this time—this time—we get to choose where it goes.

The Original Promise

In 1938, when President Roosevelt signed the Fair Labor Standards Act, he made a promise to working families: work would be limited to forty hours per week, with overtime pay for anything beyond that. The idea was elegantly simple—as the country grew richer through technological advancement, working people would share in that progress not just through higher wages, but through reclaimed time.

For a brief moment, it looked like this promise might be fulfilled. During the 1940s and 1950s, the Kellogg Company moved their workforce to six-hour shifts as a deliberate investment in human potential. W.K. Kellogg himself understood something many modern executives have forgotten: “The unit of business is the dollar. The unit of life is time.”

The results were transformative. Workers became more focused, error rates dropped, and morale soared. But the most profound changes happened outside the factory walls. Fathers began coaching little league teams. Families rediscovered the pleasure of eating dinner together without exhaustion. People took up hobbies, learned new skills, and contributed to their communities.

When Promises Became Lies

But by the 1960s, the experiments stopped. The forty-hour week, which had been conceived as a ceiling to protect workers, gradually became a floor—the absolute minimum expectation rather than the maximum standard.

This wasn’t an accident. It was theft, executed through deliberate policy choices: Union membership fell from 35% in the 1950s to barely 10% today. Tax rates on the wealthy dropped from 90% in the 1950s to 37% today. The minimum wage stagnated while costs for housing, healthcare, and education skyrocketed.

If wages had grown at the same rate as productivity since 1973, the average worker would earn $33,000 more per year—enough money to live comfortably on a part-time schedule, to have one parent available when children come home from school, to care for aging relatives without financial catastrophe.

The Family Crunch

While productivity soared and wages stagnated, families started needing two incomes just to maintain the same standard of living their parents had achieved with one. In 1960, 72% of families had one working parent. By 2020, that number had plummeted to 23%.

Here’s the cruel arithmetic: we added a second full-time worker to most families without adding more hours to the day or creating additional support systems. The time that used to go toward managing family life simply vanished.

Meanwhile, technology kept advancing with promises that each innovation would make work easier. Instead, smartphones made work follow us everywhere, dissolving the boundaries that once protected family time. The result is “continuous partial attention”—always being slightly distracted by work concerns, even during supposedly personal time.

Proof That Another Way Is Possible

The defense will claim this theft was inevitable, that global competition made it necessary. The evidence proves them wrong.

In Germany, strong unions pushed for shorter hours instead of focusing solely on higher wages. German workers average 1,354 hours per year—400 fewer than Americans—yet Germany maintains one of the world’s strongest economies and highest productivity rates per hour worked.

In Denmark, the average work week is 33 hours with five weeks of mandatory vacation. Danish workers consistently report the highest job satisfaction rates in the world.

These countries didn’t become weaker by prioritizing time over pure economic output. They became stronger.

AI: The Final Heist or Our Last Chance?

Now we’re approaching another turning point. McKinsey estimates that AI could automate 30% of current work activities by 2030—potentially 93 billion hours per year in the United States alone.

Once again, we face the same fundamental choice: Will these enormous productivity gains flow to workers in the form of reclaimed time, or will they disappear into the same upward channels that have captured every previous wave of technological advancement?

Most corporate discussions about AI focus on “labor efficiency”—executive euphemism for maintaining the same output with fewer people, or achieving higher output with the same exhausted workforce.

But it doesn’t have to unfold this way.

The Case for Restitution

What I call the Time Dividend represents more than policy reform—it’s about ending this theft and demanding restitution. For every hour that AI saves through automation, at least twenty minutes must flow back to workers as protected, compensated time.

With the scale of automation coming, returning even one-third of those gains to workers would create 31 billion hours per year of reclaimed family and personal time. Business owners would still retain two-thirds of the productivity gains—representing unprecedented profitability while finally sharing prosperity with the people who create it.

This isn’t theoretical. In 2023, the UK completed the world’s largest four-day workweek trial across 61 companies. Burnout dropped by 71%. Stress fell by 39%. Sick days plummeted by 65%. Nearly every company opted to continue the policy after the trial ended.

The Choice Before Us

We’ve tried the extraction model for fifty years. We’ve watched productivity gains flow upward while families stretched themselves thinner trying to keep pace. The evidence is overwhelming: it doesn’t work.

Now we have another chance. AI is about to create wealth and free time on a scale we’ve never seen before. We can let those gains follow the same pattern—flowing upward to people who are already extraordinarily wealthy while working families fall further behind.

Or we can do something different.

We can insist that this time, the future belongs to everyone. We can demand our rightful share of the prosperity we helped create. We know where the time went. Now we can decide where it goes next.

The case is clear. The moment is now. Justice is waiting for your decision.

---

This is adapted from my upcoming book “Twenty Five Hours,” which presents the full case for reclaiming time in an age of AI. What verdict will you render?

Det største tyveriet i menneskehetens historie (og hvorfor KI er vår siste sjanse til rettferdighet)

Vi har alle blitt ranet. Ikke av maskerte banditter eller nattlige innbrudd, men av noe langt mer systematisk og ødeleggende: det største tyveriet i menneskehetens historie, utført i fullt dagslys med vårt eget motvillige samtykke.

De stjal tiden vår – og med den familiene våre, lokalsamfunnene våre og vår evne til å glede oss.

Bevisene er overveldende. Siden 1973 har amerikanske arbeidere blitt 77 % mer produktive, men lønningene har bare økt med 12 %. Hvor ble de ekstra 65 % av? Rett oppover stigen, til folk som allerede hadde mer enn de kunne bruke på ti liv, mens resten av oss jobber lengre dager bare for å ha råd til det foreldrene våre kjøpte på én inntekt.

Men her er grunnen til at jeg har håp: vi lever gjennom et øyeblikk som kan forandre alt. Kunstig intelligens er i ferd med å skape rikdom i en skala verden aldri har sett før – og denne gangen, denne gangen, kan vi velge hvor den rikdommen skal gå.

Det opprinnelige løftet

I 1938, da president Roosevelt signerte Fair Labor Standards Act, ga han et løfte til arbeiderfamilier: arbeid skulle begrenses til 40 timer per uke, med overtidsbetaling utover det. Ideen var elegant enkel – etter hvert som landet ble rikere gjennom teknologisk fremgang, skulle arbeidende mennesker dele i denne fremgangen, ikke bare gjennom høyere lønn, men gjennom gjenvunnet tid.

For en kort stund så det ut som dette løftet kunne bli oppfylt. På 1940- og 1950-tallet gikk Kellogg Company over til seks-timers skift som en bevisst investering i menneskelig potensial. W.K. Kellogg forstod noe mange moderne ledere har glemt: «Enhet for business er dollaren. Enhet for livet er tiden.»

Resultatene var transformative. Arbeiderne ble mer fokuserte, feilraten sank, og moralen steg. Men de mest dyptgripende endringene skjedde utenfor fabrikkens vegger. Fedre begynte å trene smålag. Familier gjenoppdaget gleden ved å spise middag sammen uten utmattelse. Folk tok opp hobbyer, lærte nye ferdigheter og bidro til lokalsamfunnet sitt.

Når løfter ble til løgner

Men på 1960-tallet stoppet eksperimentene. 40-timers uken, som var ment som et tak for å beskytte arbeidere, ble gradvis til et gulv – den absolutte minimumsforventningen i stedet for maksimumsstandarden.

Dette var ikke en tilfeldighet. Det var tyveri, utført gjennom bevisste politiske valg: fagforeningsmedlemskap falt fra 35 % på 1950-tallet til knapt 10 % i dag. Skattesatsene for de rike sank fra 90 % på 1950-tallet til 37 % i dag. Minstelønnen stagnerte mens kostnadene for bolig, helse og utdanning skjøt i været.

Hvis lønningene hadde vokst i takt med produktiviteten siden 1973, ville den gjennomsnittlige arbeideren tjent 33 000 dollar mer i året – nok til å leve komfortabelt på en deltidsjobb, ha én forelder hjemme når barna kom hjem fra skolen, eller ta vare på eldre slektninger uten økonomisk katastrofe.

Familien i klem

Mens produktiviteten skjøt i været og lønningene stagnerte, ble to inntekter nødvendig i de fleste familier bare for å opprettholde samme levestandard foreldrene deres hadde oppnådd med én. I 1960 hadde 72 % av familier én arbeidende forelder. I 2020 var tallet falt til 23 %.

Her er den brutale regnestykket: vi la til en ekstra heltidsarbeider i de fleste familier uten å legge til flere timer i døgnet eller bygge opp støttesystemer. Tiden som tidligere gikk til å håndtere familieliv, forsvant rett og slett.

Samtidig fortsatte teknologien å love at hvert nye verktøy ville gjøre arbeidet lettere. I stedet gjorde smarttelefoner at jobben fulgte oss overalt, og oppløste grensene som en gang beskyttet familietiden. Resultatet er «kontinuerlig delvis oppmerksomhet» – alltid litt distrahert av jobb, selv i det som skulle være personlig tid.

Bevis på at en annen vei er mulig

Forsvaret vil hevde at dette tyveriet var uunngåelig, at global konkurranse gjorde det nødvendig. Bevisene viser det motsatte.

I Tyskland presset sterke fagforeninger på for kortere arbeidstid i stedet for bare høyere lønn. Tyske arbeidere jobber i snitt 1 354 timer per år – 400 færre enn amerikanere – men Tyskland har fortsatt en av verdens sterkeste økonomier og høyeste produktivitet per time.

I Danmark er standard arbeidsuke 33 timer med fem ukers obligatorisk ferie. Danske arbeidere rapporterer konsekvent verdens høyeste jobbtilfredshet.

Disse landene ble ikke svakere av å prioritere tid over ren økonomisk produksjon. De ble sterkere.

KI: det siste ranet eller vår siste sjanse?

Nå nærmer vi oss et nytt vendepunkt. McKinsey anslår at KI kan automatisere 30 % av dagens arbeidsoppgaver innen 2030 – potensielt 93 milliarder timer per år i USA alene.

Igjen står vi foran det samme grunnleggende valget: Skal disse enorme produktivitetsgevinstene komme arbeiderne til gode i form av gjenvunnet tid, eller vil de forsvinne oppover i de samme kanalene som har fanget hver tidligere bølge av teknologisk fremgang?

De fleste bedriftsdiskusjoner om KI fokuserer på «arbeidseffektivitet» – et leder-eufemisme for å opprettholde samme output med færre ansatte, eller høyere output med samme utmattede arbeidsstyrke.

Men det trenger ikke å bli slik.

Kravet om tilbakebetaling

Det jeg kaller «Tidsutbyttet» handler om mer enn reformer – det handler om å stanse dette tyveriet og kreve tilbakebetaling. For hver time KI sparer gjennom automatisering, må minst 20 minutter gå tilbake til arbeiderne som beskyttet, kompensert tid.

Med den skalaen av automatisering vi står foran, vil selv en tredjedel av gevinstene som går tilbake til arbeidere utgjøre 31 milliarder timer per år i gjenvunnet familie- og fritid. Bedriftseiere vil fortsatt beholde to tredjedeler av produktivitetsgevinstene – noe som betyr enestående lønnsomhet, samtidig som velstanden endelig deles med dem som skapte den.

Dette er ikke teoretisk. I 2023 fullførte Storbritannia verdens største prøveprosjekt med firedagers uke på 61 selskaper. Utbrenthet sank med 71 %. Stress falt med 39 %. Sykefraværet stupte med 65 %. Nesten alle selskapene valgte å fortsette ordningen etter at forsøket var slutt.

Valget foran oss

Vi har prøvd utvinningsmodellen i femti år. Vi har sett produktivitetsgevinstene flyte oppover mens familier strakk seg lengre og lengre for å holde tritt. Bevisene er overveldende: det fungerer ikke.

Nå har vi en ny sjanse. KI er i ferd med å skape rikdom og fri tid i en skala vi aldri har sett før. Vi kan la disse gevinstene følge det samme mønsteret – flyte oppover til folk som allerede er ekstremt rike, mens arbeidende familier faller enda mer bak.

Eller vi kan velge noe annet.

Vi kan insistere på at denne gangen tilhører fremtiden alle. Vi kan kreve vår rettmessige del av velstanden vi har vært med å skape. Vi vet hvor tiden ble av. Nå kan vi bestemme hvor den skal gå neste gang.

Saken er klar. Øyeblikket er nå. Rettferdigheten venter på din beslutning.

---

Dette er tilpasset fra min kommende bok «Twenty Five Hours», som presenterer hele argumentet for å gjenvinne tid i en KI-tid. Hvilken dom vil du avsi?

---

Vil du at jeg også lager en kortversjon på norsk (for innlegg på LinkedIn eller som teaser til boken) i tillegg til denne fulloversettelsen?