For the past decade, I’ve been part of building something that felt almost impossible in American business culture—a workplace where people could be whole. Where parents could pick up their kids without guilt, where anxiety wasn’t worn like a badge of honor, where time belonged to humans rather than spreadsheets.

At Agile Six, we eliminated managers, offered unlimited wellness time, created equal pay structures, and built trust as our starting point rather than something people had to earn through exhaustion and compliance. We proved something I’d suspected but had never seen in practice: when you trust people with time and autonomy, they don’t abuse it—they use it to become more fully themselves.

The results were remarkable. When you eliminate structures that treat workers like children who need constant supervision, people stop acting like children. When you replace command-and-control with true stewardship and peer accountability, you don’t get chaos—you get more leaders, not fewer. The same work got done in less time, not because people were driven harder, but because the friction of mistrust and permission-seeking was dramatically reduced.

But here’s what we also learned: you can’t build an island of sanity in an ocean of madness.

When the Sea Keeps Rising

The outside world kept crashing over our carefully constructed walls. Clients still expected 24/7 availability. Partners still measured success by hours logged rather than problems solved. The broader culture still treated burnout like an extreme sport, something to boast about at networking events.

That’s when I realized: the problem isn’t people failing to be resilient enough. The problem is the system itself. I’d been playing defense when I should be playing offense, trying to protect my team from forces I should be fighting to change.

Even the most thoughtful sanctuary cannot remain untouched by the wider world indefinitely. You can create remarkable things inside the walls of your organization, but walls are porous. Instead of just protecting what we’d built, I needed to help create conditions where experiments like ours could emerge everywhere.

The Choice Before Us

Right now, artificial intelligence is advancing faster than most people realize, and with it comes both tremendous opportunity and genuine danger.

The productivity paradox that has defined our era threatens to repeat itself with unprecedented scale. Most full-time workers already put in 42-plus hours, and many work 50, 60, or more, with the digital leash ensuring that “time off” rarely means truly off. Where did all that extra value go? It flowed upward, to shareholders and executives—to anyone except the people whose labor and ingenuity actually created it.

Now AI is about to trigger the biggest productivity leap in human history, and we’re positioned to make the same tragic mistake again—unless we fight for something fundamentally different.

We can let AI optimize us into spiritual emptiness, or we can use it to reclaim what makes us most human: time for reflection, space for relationships, room for the slow work of becoming who we’re meant to be.

From Island to Archipelago

The work I’m being called to now goes beyond any single organization. Our experiment proved something crucial: when you design organizations around trust rather than control, around human flourishing rather than pure efficiency, people don’t just survive—they thrive. But that proof of concept was just the beginning.

Now the urgent work is building the bridges that will allow such experiments to survive and spread. That means policy work, cultural change, and building alliances with others who see what’s possible when we prioritize time and human dignity alongside productivity and profit.

Good design inside organizations must be matched with public architecture that changes the default incentives. Internal transformation plus external scaffolding equals durability.

The moment we’re in demands more than incremental reform. It demands a new social contract, one that ensures the unprecedented wealth that AI will generate flows not just to those who own the machines, but to all of us whose creativity and labor made those machines possible in the first place.

The Work Ahead

I can’t create this future alone—no one can. Change this profound requires all of us: workers and business owners, parents and children, voters and the people they elect to represent them. But it begins with a choice to stop accepting current conditions as inevitable.

The future isn’t something that simply happens to us, like weather we’re powerless to influence. It’s something we build together, decision by decision, conversation by conversation, vote by vote.

What if, instead of one isolated island, we built an archipelago? What if we created so many experiments in human-centered organization that they became impossible to ignore or overwhelm?

What if we chose to remain human in an age of machines?

That’s the work ahead of us. That’s why I’m increasingly drawn to writing, to policy conversations, to building bridges between the isolated experiments that are already happening everywhere. This is my invitation to you to help build that future—not someday, but now, while we still have the chance to choose our direction rather than simply react to whatever the current trajectory delivers.

Let’s build a future worth living in.

---

This is an excerpt from my upcoming book “Twenty Five Hours,” exploring how we can reclaim time and humanity in an age of AI. What would you make space for, if you truly believed it was possible?

Fra øyer til øygrupper: Hvorfor det ikke er nok å bygge én god bedrift

De siste ti årene har jeg vært med på å bygge noe som nesten føltes umulig i amerikansk forretningskultur – en arbeidsplass der mennesker kunne være hele seg selv. Hvor foreldre kunne hente barna sine uten dårlig samvittighet, hvor angst ikke ble båret som et ærestegn, hvor tiden tilhørte mennesker og ikke regneark.

Hos Agile Six fjernet vi mellomledere, innførte ubegrenset tid til velvære, etablerte likelønn, og bygget tillit som utgangspunkt i stedet for noe folk måtte bevise gjennom utmattelse og lydighet. Vi beviste noe jeg alltid hadde mistenkt, men aldri sett i praksis: når du gir mennesker tid og autonomi, misbruker de det ikke – de bruker det til å bli mer av seg selv.

Resultatene var bemerkelsesverdige. Når du fjerner strukturer som behandler ansatte som barn som trenger konstant oppsyn, slutter folk å oppføre seg som barn. Når du erstatter kommando og kontroll med ekte tillit og ansvar mellom likemenn, får du ikke kaos – du får flere ledere, ikke færre. Den samme jobben ble gjort på kortere tid, ikke fordi folk jobbet hardere, men fordi friksjonen av mistillit og tillatelsessøking ble dramatisk redusert.

Men vi lærte også dette: du kan ikke bygge en øy av fornuft i et hav av galskap.

Når havet fortsetter å stige

Omverdenen skylte stadig over våre nøye konstruerte murer. Kunder forventet fortsatt 24/7 tilgjengelighet. Partnere målte fortsatt suksess i timer registrert, ikke problemer løst. Den bredere kulturen behandlet fortsatt utbrenthet som en ekstremsport, noe å skryte av på nettverksarrangementer.

Da innså jeg: problemet er ikke at folk mangler motstandskraft. Problemet er selve systemet. Jeg hadde spilt forsvar når jeg egentlig burde spilt angrep – jeg prøvde å beskytte teamet mitt fra krefter jeg burde jobbet for å endre.

Selv det mest gjennomtenkte fristed kan ikke forbli uberørt av verden rundt for alltid. Du kan skape noe bemerkelsesverdig innenfor organisasjonens vegger, men veggene er porøse. I stedet for bare å beskytte det vi hadde bygget, måtte jeg bidra til å skape forhold der eksperimenter som vårt kunne oppstå overalt.

Valget foran oss

Akkurat nå går utviklingen innen kunstig intelligens raskere enn de fleste aner – og med den følger både enorme muligheter og reelle farer.

Produktivitetsparadokset som har preget vår tid truer med å gjenta seg i en skala vi aldri har sett før. De fleste heltidsarbeidere legger allerede ned 42+ timer, mange 50, 60 eller mer, med den digitale lenken som sørger for at “fri” sjelden betyr virkelig fri. Hvor ble all den ekstra verdien av? Den fløt oppover, til aksjonærer og ledere – til alle andre enn menneskene hvis arbeid og oppfinnsomhet faktisk skapte den.

Nå står vi foran det største produktivitetsspranget i menneskehetens historie, og vi er i ferd med å begå den samme tragiske feilen igjen – med mindre vi kjemper for noe fundamentalt annerledes.

Vi kan la KI optimalisere oss til åndelig tomhet, eller vi kan bruke den til å gjenvinne det som gjør oss mest menneskelige: tid til refleksjon, rom for relasjoner, plass til det langsomme arbeidet med å bli den vi er ment å være.

Fra øy til øygruppe

Arbeidet jeg trekkes mot nå går utover enhver enkelt organisasjon. Eksperimentet vårt beviste noe avgjørende: når du designer organisasjoner rundt tillit i stedet for kontroll, rundt menneskelig blomstring i stedet for ren effektivitet, da overlever ikke bare mennesker – de trives. Men dette beviset på konsept var bare begynnelsen.

Nå handler det om å bygge broene som gjør at slike eksperimenter kan overleve og spre seg. Det betyr politisk arbeid, kulturell endring, og å bygge allianser med andre som ser hva som er mulig når vi prioriterer tid og menneskelig verdighet sammen med produktivitet og profitt.

Godt design innen organisasjoner må matches med en offentlig arkitektur som endrer de grunnleggende insentivene. Intern transformasjon pluss ekstern støtte gir varighet.

Øyeblikket vi lever i krever mer enn gradvise reformer. Det krever en ny samfunnskontrakt, en som sikrer at den enestående rikdommen KI vil skape ikke bare tilfaller dem som eier maskinene, men oss alle – vi som med vår kreativitet og vårt arbeid gjorde maskinene mulig i utgangspunktet.

Arbeidet som ligger foran oss

Jeg kan ikke skape denne fremtiden alene – ingen kan. Så omfattende endring krever oss alle: arbeidere og eiere, foreldre og barn, velgere og de folkevalgte. Men det starter med et valg: å slutte å akseptere dagens tilstand som uunngåelig.

Fremtiden er ikke noe som bare skjer med oss, som været vi er maktesløse til å påvirke. Det er noe vi bygger sammen – beslutning for beslutning, samtale for samtale, stemme for stemme.

Hva om vi, i stedet for én isolert øy, bygget en hel øygruppe? Hva om vi skapte så mange menneskesentrerte organisasjoner at de ble umulige å overse eller kvele?

Hva om vi valgte å forbli menneskelige i en maskinenes tidsalder?

Det er dette arbeidet som ligger foran oss. Derfor trekkes jeg mer og mer mot skriving, mot politiske samtaler, mot å bygge broer mellom de isolerte eksperimentene som allerede skjer overalt. Dette er min invitasjon til deg om å bidra til å bygge den fremtiden – ikke en dag langt fremme, men nå, mens vi fortsatt har muligheten til å velge retningen selv, i stedet for bare å reagere på den banen vi er satt på.

La oss bygge en fremtid verdt å leve i.

---

Dette er et utdrag fra min kommende bok «Twenty Five Hours», som utforsker hvordan vi kan gjenvinne tid og menneskelighet i en KI-tid. Hva ville du skapt rom for, hvis du virkelig trodde det var mulig?