What the Ferry Taught Me About Real Wealth
Each July, I take the Color Line ferry from Kristiansand, Norway, to Hirtshals, Denmark. It’s peak fellesferie—the national holiday when much of Norway shuts down so families can rest together.
Onboard, the ship feels alive in the gentlest way. Toddlers nap across their parents’ laps. Teenagers roam in cheerful packs. Grandparents unpack homemade picnics. The air is full, relaxed, quietly joyful.
What strikes me most isn’t the vacation itself—it’s the rhythm. People move slowly. Families linger. There’s no rush for the next thing, no anxiety about “lost productivity.” Children wander the decks untethered, parents read or nap, grandparents smile into the sea breeze. It feels like everyone is already where they need to be: here, together.
A Different Kind of Wealth
I can’t help but feel a mix of gratitude and longing. My own childhood vacations were rare, often shadowed by money worries. My parents sometimes skipped meals so we could eat, sometimes slept in the car when there was nowhere else to stay. Even then, those scraps of time together were precious—borrowed from a life other people seemed to take for granted.
On the ferry, though, I see something extraordinary: ordinary families enjoying time without fear. These aren’t the wealthiest people in the world. Their wages are comparable to the average American worker. But in the currency that matters most—time, security, ease—they are richer than ninety percent of Americans.
This isn’t utopia. Norway has flaws. But in how it spends time, the culture itself makes a different choice. It gives people permission to breathe. To belong. To trust that there will be enough.
The American Squeeze
Contrast that with the United States, where the average full-time worker clocks about 204 more hours per year than the average Norwegian—the equivalent of five extra workweeks. We work more, rush more, and stress more, yet consistently report lower happiness, weaker health, and thinner communities.
And now, with AI promising an explosion of productivity, we face a choice. Will we finally give families more of what really matters—time together—or will we double down on the grind?
Already, some entrepreneurs are pushing for longer hours, reviving extreme “996” schedules: 9am to 9pm, six days a week. If that vision spreads, the American family won’t just be squeezed—it will be broken.
Creating Space for New Questions
If there’s a first step toward a different future, it might simply be making room for new questions. In a culture obsessed with speed, reflection is rare. Curiosity is harder than judgment. Wholeness—whether individual or collective—requires us to slow down enough to notice what’s possible before dismissing it out of habit.
The journey toward a more time-rich, human-centered life isn’t about escaping to another country or copying another system wholesale. It’s about looking honestly at what works, learning from it, and choosing—together—to build something better where we are.
This is the invitation at the heart of my new book, Twenty Five Hours: to pause, reflect, and ask—what would you make space for, if you truly believed it was possible?
Creating Room for Possibility
As I watch families drift through the ferry’s quiet corridors—so different from the hurried, transactional world of my childhood—I’m reminded that what feels impossible is often just unfamiliar. Once you’ve seen another way, it’s harder to accept the old tradeoffs as fate.
The point isn’t envy or self-blame. It’s about opening a window. If different choices are possible there, why not here?
Yes, it can feel daunting to imagine change when everything around us is built for busyness and scarcity. But as the ferry docks and families gather their bags, one truth lingers: a culture that invests in time, presence, and ease isn’t fantasy. It’s a choice. A choice any society can make if it has the will.
Turning Toward What Comes Next
The work ahead isn’t just personal, or even organizational. It’s systemic. It’s cultural. It’s about rewriting the stories that shape our days.
That’s why I’m writing Twenty Five Hours. Because AI will soon multiply productivity on a scale we’ve never seen. If we fail to act, all that time will be stolen, not shared. The gains will flow to profit, not people. And families will fracture under the strain.
But it doesn’t have to be that way.
We can choose to reinvest the dividends of automation into the one resource we can’t manufacture: time. Time to parent. Time to rest. Time to belong.
A More Urgent Call
The ferry taught me something bittersweet: that real wealth is already possible, but still withheld from most. And if we don’t claim it now, in this narrow window of technological upheaval, we may not get another chance.
So I ask you: What would you make space for, if you truly believed it was possible?
Drop your thoughts in the comments. Share this with someone who needs to read it. Push this conversation beyond workplaces, into our homes, our communities, and yes—our politics.
Because the choice before us is stark. AI can either free us for more life, or bind us to more grind. And the future will be decided not by the technology itself, but by the courage of our collective choices.
Hva fergen lærte meg om virkelig rikdom
Hver juli tar jeg Color Line-fergen fra Kristiansand til Hirtshals i Danmark. Det er fellesferie—den nasjonale ferien når store deler av Norge stenger ned, slik at familier kan hvile sammen.
Ombord føles skipet levende på den mildeste måte. Småbarn sover på foreldrenes fang. Tenåringer driver rundt i glade flokker. Besteforeldre pakker ut hjemmelagde pikniker. Luften er full, avslappet, stille gledelig.
Det som slår meg mest er ikke selve ferien—men rytmen. Folk beveger seg langsomt. Familier blir værende. Det er ingen hast mot det neste, ingen uro over «tapt produktivitet». Barn vandrer fritt på dekk, foreldre leser eller sover, besteforeldre smiler mot havbrisen. Det føles som om alle allerede er der de trenger å være: her, sammen.
En annen form for rikdom
Jeg kjenner både takknemlighet og lengsel. Barndommens ferier var sjeldne, ofte skyggelagt av pengeproblemer. Foreldrene mine hoppet noen ganger over måltider så vi kunne spise, sov i bilen når vi ikke hadde noe annet sted å være. Selv da var de små øyeblikkene sammen dyrebare—lånt fra et liv andre så ut til å ta for gitt.
Men på fergen ser jeg noe ekstraordinært: vanlige familier som nyter tid uten frykt. De er ikke verdens rikeste mennesker. Lønningene deres kan sammenlignes med en gjennomsnittlig amerikansk arbeider. Men i den valutaen som betyr mest—tid, trygghet, ro—er de rikere enn nitti prosent av amerikanere.
Dette er ikke utopi. Norge har sine feil. Men i hvordan det bruker tid, gjør kulturen et annet valg. Den gir folk tillatelse til å puste. Til å høre til. Til å stole på at det vil være nok.
Det amerikanske presset
Sett dette opp mot USA, der en heltidsarbeider i gjennomsnitt jobber rundt 204 timer mer i året enn en nordmann—tilsvarende fem ekstra arbeidsuker. Vi jobber mer, stresser mer, og haster mer, men rapporterer likevel lavere lykke, svakere helse og tynnere fellesskap.
Og nå, med AI som lover en eksplosjon i produktivitet, står vi overfor et valg. Skal vi endelig gi familier mer av det som virkelig betyr noe—tid sammen—eller skal vi doble ned på jaget?
Allerede nå presser enkelte gründere på for lengre dager, og blåser liv i ekstreme «996»-planer: 9 til 9, seks dager i uken. Hvis den visjonen sprer seg, vil den amerikanske familien ikke bare bli presset—den vil bli knust.
Å skape rom for nye spørsmål
Hvis det finnes et første skritt mot en annen fremtid, er det kanskje rett og slett å skape rom for nye spørsmål. I en kultur besatt av hastverk er refleksjon sjelden. Nysgjerrighet er vanskeligere enn dømmekraft. Helhet—både individuelt og kollektivt—krever at vi bremser nok til å legge merke til hva som er mulig, før vi avviser det av vane.
Reisen mot et mer tidsrikt, menneskesentrert liv handler ikke om å flykte til et annet land eller kopiere et annet system. Det handler om å se ærlig på hva som fungerer, lære av det, og velge—sammen—å bygge noe bedre her hvor vi er.
Dette er invitasjonen i hjertet av min nye bok, Twenty Five Hours: å stoppe opp, reflektere, og spørre—hva ville du laget plass til, hvis du virkelig trodde det var mulig?
Å skape rom for mulighet
Når jeg ser familier drive gjennom fergens stille korridorer—så forskjellige fra det hastige, transaksjonelle USA jeg vokste opp i—blir jeg minnet om at det som føles umulig ofte bare er ukjent. Når du først har sett en annen vei, blir det vanskeligere å akseptere de gamle byttene som skjebne.
Poenget er ikke misunnelse eller selvbebreidelse. Det handler om å åpne et vindu. Hvis andre valg er mulig der, hvorfor ikke her?
Ja, det kan føles overveldende å forestille seg endring når alt rundt oss er bygget for travelhet og knapphet. Men idet fergen legger til kai og familier samler bagasjen, står én sannhet igjen: en kultur som investerer i tid, nærvær og ro er ikke en fantasi. Det er et valg. Et valg ethvert samfunn kan ta—hvis det har viljen.
Å vende seg mot det som kommer
Arbeidet foran oss er ikke lenger bare personlig, eller bare organisatorisk. Det er systemisk. Det er kulturelt. Det handler om å skrive om historiene som former dagene våre.
Det er derfor jeg skriver Twenty Five Hours. For AI vil snart multiplisere produktiviteten i en skala vi aldri har sett. Hvis vi ikke handler, vil all den tiden bli stjålet, ikke delt. Gevinstene vil gå til profitt, ikke mennesker. Og familier vil kollapse under presset.
Men det trenger ikke å være slik.
Vi kan velge å reinvestere gevinstene fra automatisering i den ene ressursen vi ikke kan produsere: tid. Tid til å være foreldre. Tid til å hvile. Tid til å høre til.
En mer presserende oppfordring
Fergen lærte meg noe bittersøtt: at virkelig rikdom allerede er mulig, men fortsatt holdes tilbake for de fleste. Og hvis vi ikke griper den nå, i dette smale vinduet av teknologisk omveltning, får vi kanskje aldri en ny sjanse.
Så jeg spør deg: Hva ville du laget plass til, hvis du virkelig trodde det var mulig?
Del tankene dine i kommentarfeltet. Del dette med noen som trenger å lese det. Skyv denne samtalen videre—utover arbeidsplassene, inn i hjemmene våre, lokalsamfunnene våre, og ja—inn i politikken.
For valget foran oss er brutalt tydelig. AI kan enten frigjøre oss til mer liv, eller binde oss til mer slit. Og fremtiden vil ikke avgjøres av teknologien i seg selv, men av motet i våre kollektive valg.
Better Places 