My Father’s Panic—and Why I’m Writing Twenty Five Hours

My father never told me he had a panic attack. Honestly, I doubt he would have even had the words. Back then, men weren’t supposed to talk about feelings. Vulnerability was weakness. Suffering was silent, expected, and invisible.

Looking back, I wonder if my dad lived in a slow-burning panic for decades—rarely joyful, always working, holding everything tight inside. To us kids, he seemed distant, tired, and distracted for much of his career.


A Commute That Stole His Life

In the 1980s suburbs of Los Angeles, sunshine masked the grind. My father, a purchasing manager clinging to the middle rungs of white-collar grind drove an old Buick LeSabre into the ground on freeways that promised opportunity but mostly delivered exhaustion.

His round trip commute often stretched three to four hours a day, layered onto a 50-hour workweek. There was no remote work. No flex time. No “wellness benefits.” Just survival.

One year, he had to drop me off at high school before 5:00 a.m. just to make it to work on time. I showed up tired and hungry, no breakfast, often no lunch money, no energy. After school I walked three miles home, waiting for my dad to return long after dark, his nerves frayed from traffic and pressure.

The little time we had together was rarely warm. He was stretched thin, his body inflamed by arthritis, his spirit crushed by responsibilities no one person should have to carry alone. His frustration often spilled out sideways. I acted out too. That year, I failed nearly every class.

Blaming him would have been easy. But really, it wasn’t his fault. It was the system. Back then, no one thought to question it.


The System That Broke Him

My dad gave everything to a system that rarely gave back. By his sixties, he was working odd jobs, cleaning up construction sites, barely able to walk on swollen joints.

He gave his life to children he barely knew, not because he didn’t love us, but because he had no time. And somehow, he was still my hero.

But what if it didn’t have to be that way?


Imagining a Different Future

Imagine if his story took place today—but with a workweek built for human beings, not just output.

  • Three days of remote work from a hub near home, so he could walk me to school.
  • A Friday off each week to coach Little League, eat breakfast with his kids, or simply rest.
  • A community that stayed rooted in one place, where neighbors became family instead of strangers.
  • Safer streets and cleaner air because half the workforce wasn’t stuck in traffic.

That wouldn’t be utopia. That would just be what happens when we stop designing society around maximum extraction and start designing it around human dignity.


Why This Matters Now

In my last blog, I wrote about the failure of wellness programs and the dangerous rise of grind culture, even as AI is set to multiply productivity. Here, my father’s story is the human side of the same coin.

Since the 40-hour week was standardized, productivity has grown 800%. But families haven’t gotten any of that gain back as time. Instead, the opposite has happened—longer hours, dual-income households, and parents stretched so thin they become strangers to their own children.

Now, with AI, we stand at a crossroads. We could finally return time to people—or we could let blind ambition push us further into burnout. Some entrepreneurs are calling for 12-hour days, six days a week. If that vision wins, the next generation will repeat my father’s life on an even harsher scale.

That’s why I’m writing my new book, Twenty Five Hours.


A Call for a National Debate

Twenty Five Hours is my argument that we need a national debate about wholeness. A reimagining of the workweek. A system that gives families—not just companies—a share of the productivity gains from automation.

This isn’t just about wellness apps or corporate perks. It’s about survival of the American family. It’s about whether AI frees us—or chains us more tightly to work.

We don’t need another generation of fathers and mothers giving everything to jobs that give nothing back. We need a new measure of success—one that counts not only profits, but presence.

Because no job, no title, no paycheck is worth missing the chance to truly live your life.


Join the Conversation

I don’t have all the answers, but I know this: if we don’t act, AI will accelerate productivity while families continue to be squeezed from every side. My father’s story is a warning.

Twenty Five Hours is my invitation to flip the script: to take the benefits of automation and reinvest them in human time.

But I want to hear from you too. How do you see work, family, and wholeness colliding in your own life? What would thriving—not just coping—look like for you?

Drop your thoughts in the comments. Share this with someone who needs to read it. Together, let’s start the debate our society desperately needs.

Min fars panikk – og hvorfor jeg skriver Twenty Five Hours

Min far fortalte meg aldri at han hadde hatt et panikkanfall. Ærlig talt tviler jeg på at han i det hele tatt hadde ordene for det. Den gang skulle menn ikke snakke om følelser. Sårbarhet var svakhet. Lidelse var stille, forventet og usynlig.

Når jeg ser tilbake, lurer jeg på om min far levde i en langsom, brennende panikk i flere tiår – sjelden glad, alltid arbeidende, alltid med noe holdt stramt inni seg. For oss barn virket han fjern, sliten og fraværende.


En pendling som stjal livet hans

På 1980-tallets forsteder i Los Angeles skjulte sola slitet. Min far, en innkjøpssjef som klamret seg til den nederste trinnet av hvitsnipp-respektabilitet, kjørte en gammel Buick LeSabre i stykker på motorveier som lovet muligheter, men stort sett leverte utmattelse.

Pendlingen hans tok tre til fire timer om dagen, lagt oppå en 50-timers arbeidsuke. Det fantes ingen hjemmekontor, ingen fleksitid, ingen «wellness-fordeler». Bare overlevelse.

Ett år måtte han slippe meg av på videregående skole før klokken fem om morgenen for å rekke jobben. Jeg møtte opp trøtt og sulten, uten frokost, uten lunsjpenger, uten energi. Etter skolen gikk jeg fem kilometer hjem, og ventet til pappa kom lenge etter mørkets frembrudd – nervene ødelagt av trafikk og press.

Den lille tiden vi hadde sammen var sjelden varm. Han var strukket for langt, kroppen hans plaget av leddgikt, sjelen knust av ansvar ingen burde bære alene. Frustrasjonen rant ofte ut sidelengs. Jeg reagerte også. Det året strøk jeg i nesten alle fag.

Det ville vært lett å skylde på ham. Men sannheten var at det ikke var hans feil. Det var systemet. Den gangen tenkte ingen på å stille spørsmål ved det.


Systemet som knuste ham

Min far ga alt til et system som aldri ga noe tilbake. Da han var i sekstiårene, hadde han ikke lenger noen lederstilling – han jobbet småjobber, vasket på byggeplasser, knapt i stand til å gå på hovne ledd.

Han ga sitt liv til barn han knapt kjente – ikke fordi han ikke elsket oss, men fordi han aldri hadde tid. Og likevel var han en helt.

Men hva om det ikke trengte å være slik?


Å forestille seg en annen fremtid

Tenk om hans historie hadde skjedd i dag – men med en arbeidsuke bygget for mennesker, ikke bare produksjon.

  • Tre dager med hjemmekontor fra et lokalt felleshub, så han kunne følge meg til skolen.
  • En fri fredag hver uke til å trene Little League, spise frokost med familien, eller bare hvile.
  • Et lokalsamfunn som fikk bli på samme sted, der naboer ble venner og venner ble familie.
  • Tryggere gater og renere luft fordi halve arbeidsstyrken ikke satt fast i kø.

Det ville ikke vært utopi. Det ville bare vært resultatet av at vi slutter å bygge samfunnet rundt maksimal utvinning, og i stedet bygger det rundt menneskelig verdighet.


Hvorfor dette betyr noe nå

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg om hvordan velværeprogrammer mislykkes og hvordan grind-kulturen vokser, selv når kunstig intelligens er i ferd med å multiplisere produktiviteten. Her er min fars historie den menneskelige siden av samme sak.

Siden 40-timersuken ble standardisert, har produktiviteten økt med 800 %. Men familiene har ikke fått tilbake noe av denne gevinsten som tid. Tvert imot – lengre dager, toinntekts-husholdninger, og foreldre så strukket at de blir fremmede for egne barn.

Nå, med AI, står vi ved et veiskille. Vi kan endelig gi tid tilbake til folk – eller vi kan la blind ambisjon presse oss enda lenger inn i utbrenthet. Noen gründere roper på 12-timersdager, seks dager i uken. Hvis den visjonen vinner, vil neste generasjon gjenta min fars liv – bare i en enda hardere versjon.

Det er derfor jeg skriver min nye bok, Twenty Five Hours.


En oppfordring til nasjonal debatt

Twenty Five Hours er mitt argument for at vi trenger en nasjonal debatt om helhet. En re-imagining av arbeidsuken. Et system som gir familier – ikke bare selskaper – sin del av produktivitetsgevinstene fra automatisering.

Dette handler ikke bare om apper eller bedriftsfordeler. Det handler om den amerikanske familiens overlevelse. Det handler om hvorvidt AI frigjør oss – eller binder oss enda tettere til arbeidet.

Vi trenger ikke en ny generasjon fedre og mødre som gir alt til jobber som ikke gir noe tilbake. Vi trenger et nytt mål på suksess – ett som teller ikke bare profitt, men nærvær.

For ingen jobb, ingen tittel, ingen lønnsslipp er verdt å miste sjansen til å virkelig leve.


Bli med i samtalen

Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet dette: hvis vi ikke handler, vil AI øke produktiviteten mens familier fortsetter å bli presset fra alle kanter. Min fars historie er en advarsel.

Twenty Five Hours er min invitasjon til å snu fortellingen: å ta gevinstene fra automatisering og investere dem i menneskelig tid.

Men jeg vil høre fra deg også. Hvordan ser du at arbeid, familie og helhet kolliderer i ditt liv? Hva ville det bety for deg å virkelig leve – ikke bare å klare deg?

Legg igjen tankene dine i kommentarfeltet. Del dette med noen som trenger å lese det. Sammen kan vi starte debatten samfunnet vårt desperat trenger.

Leave a comment