It was a Tuesday morning, barely 9:15 AM, and already I could feel the collective breath-holding happening on Zoom. A delivery call was running behind. Someone’s kid needed the Wi-Fi password. Two parents had overlapping “wellness time” on the calendar that nobody had the heart to cancel but everybody quietly resented.
I noticed one teammate had gone offline without explanation. Later, when I checked in, they finally admitted:
“I think I had a panic attack today. My chest wouldn’t stop tightening. I had to lie on the bathroom floor. I’ve started taking something for anxiety… I didn’t want to say anything at work.”
Not just stress. Panic. And not their first time. This is someone smart, kind, competent, and still cracking under the weight of everything.
And I found myself asking: Is this happening to more people than we realize?
The Juggling Act
Even if you’ve never hit the floor in panic, you probably know the grind: up before dawn, kids to school or daycare, a commute (even if it’s just across the hall), meetings stacked to the ceiling, emails bleeding into dinner, “quick” check-ins after bedtime.
And that’s in families doing “fine.” For single parents—or singles juggling everything alone—the pressure only multiplies.
The truth? Coping isn’t thriving. “Fine” is not whole. And yet, that’s where most of us live every day.
The Medication Era
The numbers back it up. By 2023, nearly 1 in 4 U.S. adults were receiving mental health treatment—most of it prescriptions. Research shows longer hours and higher workloads directly correlate with higher rates of anxiety and depression.
These aren’t just statistics. They’re warnings. They tell us what happens when we push human beings—especially caregivers—past their limits.
The Wellness Paradox
And yet, companies keep doubling down on “wellness.” The industry is now worth over $60 billion globally. In the U.S., more than 80% of large employers offer programs: mindfulness apps, yoga stipends, resilience workshops.
But outcomes aren’t improving. They’re getting worse.
Why? Because wellness programs often address symptoms, not causes. They ask people to pause and breathe while workloads stay the same. They offer perks without changing the system that created the distress in the first place.
When Even the “Good” Workplaces Struggle
At Agile Six, the company I co-founded, we try to lead differently. We’re a remote-first, values-driven tech consultancy. We offer unlimited wellness hours, normalize therapy, support mental health, and encourage shorter weeks whenever possible.
And yet—even here—people still struggle. Not because they want to leave, but because of anxiety, panic, or the quiet silence when someone vanishes for “personal reasons.”
It’s not a failure of leadership or goodwill. It’s a sign that employer solutions alone aren’t enough when the system outside remains unyielding.
This is where the truth hits hardest:
- Yoga classes get added to already packed calendars.
- Meditation apps are prescribed to people who barely have time to shower.
- Burned-out parents are nudged into journaling challenges they’ll later feel guilty for skipping.
Let’s call it what it is: not care, but productivity theater.
The AI Crossroads
Here’s the opportunity—and the danger.
We’re entering an age where AI will multiply productivity in ways we’ve never seen. Since the 40-hour workweek was standardized, productivity has already increased by 800%. Families haven’t received any of that gain back as time together. Instead, the opposite has happened: longer hours, dual-income households stretched to the breaking point, and more pressure at home and at work.
Now, with AI, we face a crossroads. We could finally return time to people—aligning benefits, leave, and work schedules around wholeness and family. Or we could let blind capitalist ambition seize the gains, demanding even more from already stretched humans.
And make no mistake: signs point to the latter.
The 996 Warning
In Silicon Valley, the tension over work-life balance never really disappears. Some leaders champion flexibility and smarter work, while others double down on the daily grind, convinced that success requires sacrifice.
One entrepreneur making headlines is Daksh Gupta, a 23-year-old Indian-origin founder who has gone viral more than once for his unapologetic embrace of “9-9-6”—working 9am to 9pm, six days a week. He insists long hours and high stress are essential to achieving big goals, and his comments have struck a chord in parts of the Valley that still idolize hustle as a virtue.
For now, it’s just a few voices. But here’s the risk: these ideas can spread. Already, corporate spending data shows some San Francisco workers are increasingly active on Saturdays, suggesting grind culture is edging back into the mainstream.
This is the opposite of progress. Instead of AI freeing us, it risks chaining us tighter to work. If 996 gains traction as Silicon Valley’s cultural export, the American family is not just at risk—it’s in jeopardy.
Beyond Wellness: A National Debate
This is my confession as a leader: life has gotten more complicated, not less. And no matter how many benefits I add, it feels harder and harder to create a workplace where people can be whole.
That’s why I’m writing my new book, Twenty Five Hours. Because wellness programs won’t save us—not in their current form. What we need is a national debate about wholeness.
If we don’t act now, AI will widen the gap: productivity will soar while families, caregivers, and communities are stretched past their limits. But if we seize this moment, we could do something extraordinary: return time to people, reshape the workweek, and finally prioritize thriving over coping.
And the contrast couldn’t be sharper. While some entrepreneurs push for 12-hour days, six days a week, I believe the real opportunity of this era is the opposite: to shorten the workweek, reframe benefits, and give American families back what they’ve been denied for nearly a century—time together.
This isn’t just a workplace issue. It’s a societal one. And it belongs at the highest levels of business, government, and culture.
Join the Conversation
I don’t have all the answers, but I know this: if we let AI’s gains flow only to profit, the 996 culture will spread—and the American family won’t survive it.
Twenty Five Hours is my call to flip the script: to take the benefits of automation and reinvest them in human time.
But I want to hear from you too. How should we reshape work in the AI era? What would thriving—not coping—look like in your life?
Drop your thoughts in the comments. Share this with someone who needs to read it. Let’s make this a debate worthy of our future.
Hvorfor velværeprogrammer ikke kan redde oss fra det som kommer
Det var en tirsdag morgen, knapt 09:15, og allerede kunne jeg kjenne den kollektive pusteholdingen på Zoom. Et leveringsmøte var forsinket. Noen sitt barn trengte Wi-Fi-passordet. To foreldre hadde lagt inn overlappende «wellness-tid» i kalenderen – som ingen hadde hjerte til å avlyse, men som alle i stillhet irriterte seg over.
Jeg la merke til at en kollega hadde gått av nett uten forklaring. Senere, da jeg sjekket inn, innrømmet de til slutt:
«Jeg tror jeg hadde et panikkanfall i dag. Brystet ville ikke slutte å stramme seg. Jeg måtte legge meg ned på baderomsgulvet. Jeg har begynt å ta noe mot angst … Jeg ville ikke si det på jobb.»
Ikke bare stress. Panikk. Og ikke for første gang. Dette er en smart, vennlig og kompetent person – som likevel bryter sammen under vekten av alt.
Jeg måtte spørre meg selv: Er dette noe som skjer med flere enn vi aner?
Kappløpet i hverdagen
Selv om du aldri har falt sammen i panikk, kjenner du kanskje igjen mønsteret: opp før daggry, barn til skole eller barnehage, en pendlerreise (selv om den bare er over gangen), møter stablet på rekke og rad, e-poster midt under middagen, «raske» oppfølgingsmøter etter leggetid.
Og dette er i familier som har det «bra». For aleneforeldre – eller enslige som må sjonglere alt selv – er presset enda større.
Sannheten? Å klare seg er ikke det samme som å leve helhetlig. «Bra nok» er ikke det samme som å være hel. Likevel er det her de fleste av oss befinner oss – hver eneste dag.
Medisinens tidsalder
Tallene bekrefter det. I 2023 fikk nesten 1 av 4 voksne amerikanere behandling for psykisk helse – de fleste i form av resepter. Forskning viser at lange arbeidsuker og høyt arbeidspress direkte henger sammen med høyere risiko for angst og depresjon.
Dette er ikke bare statistikk. Det er varselsignaler. De viser hva som skjer når vi presser mennesker – spesielt omsorgspersoner – langt forbi deres kapasitet.
Velværeparadokset
Likevel fortsetter bedrifter å satse på «wellness». Industrien er nå verdt over 60 milliarder dollar globalt. I USA tilbyr mer enn 80 % av store arbeidsgivere programmer: mindfulness-apper, yogastipender, kurs i «resiliens».
Men resultatene blir ikke bedre. De blir verre.
Hvorfor? Fordi disse programmene ofte angriper symptomene, ikke årsakene. Man ber folk puste dypt mens arbeidsmengden forblir den samme. Man tilbyr fordeler uten å endre systemet som skaper stresset i utgangspunktet.
Når selv de «gode» arbeidsplassene sliter
I Agile Six, selskapet jeg var med å starte, prøver vi å lede annerledes. Vi er et verdidrevet, fjernarbeidsbasert teknologikonsulentfirma. Vi tilbyr ubegrenset wellness-tid, normaliserer terapi, støtter mental helse og oppmuntrer til kortere uker når det er mulig.
Og likevel – selv her – sliter folk. Ikke fordi de vil slutte, men fordi de møter angst, panikk eller den stille stillheten som oppstår når noen forsvinner med «personlige årsaker».
Det er ikke et tegn på dårlig ledelse eller mangel på gode intensjoner. Det er et tegn på at arbeidsgivers løsninger alene ikke er nok når systemet utenfor forblir nådeløst.
Det er her sannheten treffer hardest:
- Yogaklasser legges til allerede fulle kalendere.
- Meditasjonsapper foreskrives til folk som knapt har tid til å dusje.
- Utbrente foreldre oppmuntres til skriveøvelser de senere får dårlig samvittighet for å droppe.
La oss kalle det hva det er: ikke omsorg, men produktivitetsteater.
Kunstig intelligens: et veiskille
Her ligger både muligheten – og faren.
Vi går inn i en tid der kunstig intelligens vil multiplisere produktiviteten på måter vi aldri før har sett. Siden 40-timersuken ble standardisert, har produktiviteten allerede økt med 800 %. Familier har ikke fått tilbake noe av den gevinsten i form av tid sammen. Tvert imot: lengre arbeidsuker, toinntekts-husholdninger presset til bristepunktet, og mer press både hjemme og på jobb.
Nå står vi ved et veiskille. Vi kan endelig gi tid tilbake til folk – tilpasse fordeler, permisjon og arbeidsplaner rundt helhet og familie. Eller vi kan la blind kapitalistisk ambisjon gripe gevinstene og kreve enda mer fra mennesker som allerede er strukket til det ytterste.
Og la det være klart: tegnene peker mot det siste.
996 som varsko
I Silicon Valley forsvinner aldri spenningen mellom balanse og arbeidspress helt. Noen ledere heier på fleksibilitet og smartere arbeid, mens andre holder fast på ideen om at suksess krever daglig slit og oppofrelse.
En gründer som har fått overskrifter er Daksh Gupta, en 23 år gammel indisk-amerikansk entreprenør som flere ganger har gått viralt for sin uforbeholdne støtte til «9-9-6» – å jobbe fra 09:00 til 21:00, seks dager i uken. Han mener lange dager og høyt stress er nødvendig for å nå store mål, og hans kommentarer har fått gjenklang i deler av miljøet som fortsatt dyrker «hustle» som en dyd.
Foreløpig er det bare noen få stemmer. Men faren er at ideene kan spre seg. Allerede viser data fra San Francisco at flere arbeidere er aktive på lørdager, et tegn på at grind-kulturen er på vei tilbake.
Dette er det motsatte av fremgang. I stedet for at kunstig intelligens frigjør oss, risikerer vi at den lenker oss enda tettere til arbeidet. Hvis 996 får fotfeste som Silicon Valleys kulturelle eksport, er ikke bare den amerikanske familien truet – den står i fare for å kollapse.
Utover velvære: en nasjonal debatt
Dette er min bekjennelse som leder: livet har blitt mer komplisert, ikke mindre. Og uansett hvor mange fordeler jeg legger til, føles det stadig vanskeligere å skape en arbeidsplass der mennesker kan være hele.
Derfor skriver jeg min nye bok, Twenty Five Hours. For velværeprogrammer vil ikke redde oss – ikke i sin nåværende form. Det vi trenger er en nasjonal debatt om helhet.
Hvis vi ikke handler nå, vil AI utvide gapet: produktiviteten vil skyte i været mens familier, omsorgspersoner og lokalsamfunn strekkes til bristepunktet. Men hvis vi griper dette øyeblikket, kan vi gjøre noe ekstraordinært: gi tiden tilbake til folk, omforme arbeidsuken og endelig prioritere trivsel fremfor overlevelse.
Og kontrasten kunne ikke vært tydeligere. Mens noen gründere presser på for 12-timers dager, seks dager i uken, mener jeg at den virkelige muligheten i vår tid er det motsatte: å forkorte arbeidsuken, endre goder, og gi familier tilbake det de har blitt nektet i nesten hundre år – tid sammen.
Dette er ikke bare et arbeidsplass-spørsmål. Det er et samfunnsspørsmål. Og det hører hjemme på de høyeste nivåer av næringsliv, politikk og kultur.
Bli med i samtalen
Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet dette: hvis vi lar gevinstene fra AI kun gå til profitt, vil 996-kulturen spre seg – og familien som institusjon vil ikke overleve.
Twenty Five Hours er min oppfordring til å snu fortellingen: å ta gevinstene fra automatisering og investere dem i menneskelig tid.
Men jeg vil høre fra deg også. Hvordan bør vi omforme arbeid i AI-æraen? Hva ville det bety for deg å virkelig leve – ikke bare å klare deg?
Legg igjen tankene dine i kommentarfeltet. Del dette med noen som trenger å lese det. La oss gjøre dette til en debatt verdig vår fremtid.
Vil du at jeg også skal lage en kort norsk undertittel/tagline til toppen (noe som «Et oppgjør med grind-kultur i AI-ens tidsalder»), for å gi unge lesere et umiddelbart blikkfang?
Better Places 