I heard someone say that two people can walk away from the same event: one carries a story, the other a scar.
That truth shapes not just our individual lives, but whole nations.
The Power of Scars
A scar is evidence of survival, but it also signals unfinished healing. Scars bind us to judgment. They whisper: never forget, never forgive, stay vigilant, stay divided. In America, scars have become currency.
Since 9/11, it has often felt like our media—on both the left and the right—found that scars could be monetized. Fear, outrage, judgment: these are the things that keep us clicking, scrolling, tuning in. Commercial incentives reward amplifying the wound rather than helping us heal it. Each broadcast, each social feed, each algorithm learns that the more we harden against our neighbor, the longer we stay engaged. And so the scar tissue thickens.
What scars are you carrying? And who profits when you keep them raw?
Coming Back to America
When I returned to the U.S. in 2011, after years away, the scar was palpable. I had left before 9/11, but on every visit afterward, I felt how Americans had become hyper-judgmental, scanning one another constantly for signs of loyalty or betrayal. The words of President George W. Bush—“You’re either with us or against us”—had shaped not only wars abroad, but wars at home.
Our politics calcified into identity tribes. Cancel culture on both sides became the scar’s echo: prove you’re one of us, or you’re against us.
When have you felt pressured to “pick a side”? What did that pressure cost you?
In a way, the terrorists almost won—not because they toppled our buildings, but because they planted the seeds of division we’ve allowed to flourish.
Another Way
I think often of July 22, 2011, when Anders Behring Breivik killed 77 people in Norway. It was an act of terror intended to fracture a peaceful nation. Yet Prime Minister Jens Stoltenberg responded with words that could not have been more different than Bush’s:
“Our answer is more democracy, more openness, and more humanity. But never naivety.”
That line became a national compass. Norwegians were invited to transform trauma into a shared story of resilience. The wound was not denied, but it was met with openness, not fear. A story, not a scar.
If you faced terror, would you answer with more openness—or more walls?
What We’re Choosing Now
Here in America, we’re still choosing. Every time we pass judgment on our neighbors, every time we cling to our tribes, every time we let our media feed us outrage—we are choosing scars.
Marshall Rosenberg’s Nonviolent Communication (NVC) teaches us to “own our judgments.” Behind every judgment is an unmet need. When I label someone as ignorant, dangerous, or unworthy, I’m really pointing to my own hunger—for safety, for dignity, for belonging. If I can pause and name the need, I begin to loosen the scar. I can begin to tell a story instead.
Can you name the need beneath your judgment of someone else? What story might emerge if you did?
Stories That Heal
A story does not erase the pain—it honors it. But it weaves the pain into something larger: a community, a family, even reconciliation with an “enemy.”
The wars at home don’t have to grow. They don’t have to be our inheritance. If we are willing to examine our pain, own our judgments, and embrace even those across our divides, then the scars that have defined our politics and media for two decades can become stories instead.
And stories, unlike scars, invite us forward.
Historier eller arr?
To mennesker kan gå bort fra den samme hendelsen: den ene bærer en historie, den andre et arr.
Den sannheten former ikke bare våre individuelle liv, men hele nasjoner.
Arrets kraft
Et arr er bevis på overlevelse, men det viser også en ufullendt heling. Arr binder oss til dømming. De hvisker: aldri glem, aldri tilgi, vær på vakt, hold deg delt. I Amerika har arr blitt en valuta.
Siden 11. september har det ofte føltes som om våre medier—både til venstre og til høyre—har oppdaget at arr kan omsettes til penger. Frykt, sinne, fordømmelse: dette er kreftene som holder oss klikkende, rullende, seende. Kommersiell logikk belønner å forsterke såret heller enn å helbrede det.
Og det har gått enda lenger: våre medier har ikke bare rapportert om arrene, de har lært å holde dem betente. Sinne og frykt garanterer oppmerksomhet; medfølelse og kompleksitet selger sjelden reklame. Resultatet er en øredøvende domskor, hvor det stille arbeidet med å hele drukner. Vi husker ikke bare såret—vi blir minnet om det hver eneste dag, helt til arret blir vår identitet.
Hvilke arr bærer du? Og hvem tjener på at de holdes åpne?
Tilbake til Amerika
Da jeg kom tilbake til USA i 2011, etter mange år borte, var arret merkbart. Jeg hadde reist før 11. september, men på hvert besøk etterpå merket jeg hvordan amerikanere hadde blitt mer dømmende, alltid på utkikk etter tegn på lojalitet eller svik. Ordene til president George W. Bush—“Enten er dere med oss, eller så er dere mot oss”—formet ikke bare kriger i utlandet, men kriger her hjemme.
Politikken vår stivnet i identitetsstammer. Kanselleringskultur på begge sider ble arrets ekko: bevis at du er en av oss, ellers er du mot oss.
Når har du følt deg presset til å “velge side”? Hva kostet det deg?
På en måte vant terroristene nesten—ikke fordi de rev ned bygningene våre, men fordi de plantet frøene til splittelse som vi selv lot vokse.
En annen vei
Jeg tenker ofte på 22. juli 2011, da Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker i Norge. Det var en terrorhandling ment å splitte en fredelig nasjon. Likevel svarte statsminister Jens Stoltenberg med ord som ikke kunne vært mer forskjellige fra Bush sine:
“Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.”
Den setningen ble et nasjonalt kompass. Nordmenn ble invitert til å gjøre traume om til en felles historie om motstandskraft. Såret ble ikke fornektet, men møtt med åpenhet, ikke frykt. En historie, ikke et arr.
Hvis du sto overfor terror, ville du svart med mer åpenhet—eller med høyere murer?
Hva vi velger nå
Her i Amerika velger vi fremdeles. Hver gang vi dømmer naboene våre, hver gang vi klamrer oss til våre stammer, hver gang vi lar mediene våre mate oss med sinne—da velger vi arr.
Marshall Rosenbergs Ikkevoldelig kommunikasjon (NVC) lærer oss å “eie våre dommer.” Bak hver dom ligger et udekket behov. Når jeg kaller noen ignorant, farlig eller uverdig, peker jeg egentlig på mitt eget behov—for trygghet, verdighet, tilhørighet. Hvis jeg kan stoppe opp og navngi behovet, begynner arret å løsne. Jeg kan begynne å fortelle en historie i stedet.
Kan du navngi behovet bak din dom over en annen? Hvilken historie kunne oppstå hvis du gjorde det?
Helbredende historier
En historie visker ikke bort smerten—den hedrer den. Men den vever smerten inn i noe større: et fellesskap, en familie, til og med forsoning med en “fiende.”
Krigene her hjemme trenger ikke vokse. De trenger ikke bli vår arv. Hvis vi er villige til å undersøke vår egen smerte, eie våre dommer og omfavne også dem vi står på motsatt side av, kan arrene som har definert vår politikk og våre medier i to tiår bli historier i stedet.
Og historier, i motsetning til arr, inviterer oss videre.
Better Places 