On a quiet stretch of the Norwegian coast, I recently found myself face-to-face with a hopelessly tangled fishing line—a snarl of nylon loops and coils that looked beyond saving. It had been brought back by the younger members of my extended family during a summer weekend at a coastal cabin. For most, it was a lost cause. For me and my brother-in-law, it became a quiet mission.
Over the next few days, we took turns slowly, patiently working the line. We didn’t pull hard. We didn’t get frustrated. We just untangled. And in those still moments, a deeper metaphor emerged—one that has stuck with me and, perhaps, changed how I see nearly everything.
The Pull of Judgment
Anyone who has taught a child to fish knows the first instinct when the line tangles: yank. Tug harder. Force it to come free. And nine times out of ten, that just makes the knot worse.
Isn’t that what we do in life?
When faced with tension—misunderstandings, judgments, emotional overload—we so often react by pulling. We try to force clarity. We double down on blame, either toward others or ourselves. And like the fishing line, the more pressure we apply, the more complicated the tangle becomes.
These emotional knots don’t just show up once. Like a used line, they carry memory. Even after we manage to untangle one conflict or wound, the residual tension can make future knots form faster, tighter, and with less warning.
Untangling with Empathy
For much of my life, I responded to tension the way I did tangled fishing lines—tighten, resist, pull. It wasn’t until I discovered the work of Dr. Marshall Rosenberg and his framework for Nonviolent Communication (NVC) that I learned to respond differently.
Rosenberg’s insight is beautifully simple and radically transformative: beneath every conflict lies an unmet universal human need. When we slow down, look past judgments, and speak to those needs—with ourselves and others—we begin the untangling.
Dr. Abraham Maslow, another guiding light in my life, laid the foundation: humans are not driven by flaws or deficits, but by needs—needs for safety, connection, meaning, and transcendence. Where Maslow mapped the human experience, Rosenberg handed us the tools to walk it with compassion.
Together, their teachings ask us not to tug harder, but to pause, to listen, and to gently work through the knots.
Stop Pulling on the Line
The phrase has become something of a mantra for me: Stop pulling on the line.
When I encounter anger, I stop pulling.
When I feel misunderstood, I stop pulling.
When I judge myself for being too much or not enough, I stop pulling.
This approach is not passive. It’s not surrender. It’s presence. It’s the act of seeing clearly—of asking not, “Who’s to blame?” but rather, “What is alive here? What is needed?” That kind of listening can transform a relationship, a workplace, even a nation.
From the Riverbank to the Public Sphere
We’ve all been yanking a lot of lines.
You don’t need to look far to see it. The very public feud between Elon Musk and Donald Trump—billionaires hurling barbs across digital airwaves—underscores a cultural moment where power, ego, and influence too often drown out dialogue. These conflicts don’t just entangle those involved; they pull entire communities, media ecosystems, and citizens into the knots.
And yet, there is another way. There is a hunger for a different model—one that prizes human wholeness over hustle, cooperation over combat.
That hunger is what drove me to rebuild how we relate to one another in every sphere—from how we lead teams to how we speak to our neighbors. It challenged me to replace reaction with reflection, punishment with presence, and power plays with trust. And it’s why I believe that the public square must become a space not for louder shouting, but deeper listening.
We don’t need more people pulling on the line. We need leaders, neighbors, and listeners willing to slow down, get close, and work the knots with care.
A Call to the Patient Angler
If you’ve made it this far, maybe you’ve got a few knots of your own—old stories, frayed relationships, communication patterns that don’t serve you anymore. That’s okay. We all do.
The question is: Will you keep pulling? Or will you learn the quiet art of the untangler?
Practicing NVC and embracing humanistic psychology isn’t a quick fix. It’s a lifelong practice—a way of being in the world. Like fishing, it takes presence, patience, and faith in what lies beneath the surface.
Let’s learn to cast more gently. Let’s care for our lines. And above all, let’s remember: the knots aren’t failures. They’re just part of the journey.
🎣
🎣 Floker i snøret: Hva fiske lærte meg om å helbrede kommunikasjonen vår
Langs en stille strekning av den norske kysten stod jeg nylig overfor et håpløst sammenfiltret fiskesnøre—en vill knute av nylonløkker og krøller som så helt umulig ut å redde. Det var blitt tatt med hjem av yngre familiemedlemmer under en sommerhelg på hytta. For de fleste var det bare rot. For meg og svogeren min ble det en stille oppgave.
I løpet av de neste dagene byttet vi på å jobbe oss forsiktig gjennom snøret. Vi dro ikke hardt. Vi ble ikke frustrerte. Vi bare løste opp. Og i disse rolige øyeblikkene oppstod en dypere metafor—en som har blitt værende hos meg og kanskje forandret hvordan jeg ser på det meste.
Dommens refleks
Alle som har lært et barn å fiske, vet hva den første impulsen er når snøret floker seg: rykk. Dra hardere. Tving det løs. Og ni av ti ganger gjør det bare knuten verre.
Er det ikke sånn vi gjør i livet også?
Når vi møter spenninger—misforståelser, dommer, følelsesmessig overbelastning—reagerer vi ofte ved å dra. Vi prøver å presse fram klarhet. Vi peker skyld, enten mot andre eller oss selv. Og som fiskesnøret blir flokene bare strammere jo mer kraft vi bruker.
Disse følelsesmessige knutene dukker ikke bare opp én gang. Som brukt snøre har de hukommelse. Selv etter at vi klarer å løse opp én konflikt eller skade, kan spenningen som henger igjen gjøre at nye knuter dannes raskere, strammere og med mindre forvarsel.
Å løse opp med empati
I store deler av livet mitt reagerte jeg på spenninger slik jeg gjorde med sammenfiltrede snører—stram til, motstå, trekk. Det var ikke før jeg oppdaget arbeidet til Dr. Marshall Rosenberg og hans rammeverk for Ikkevoldelig kommunikasjon (NVC) at jeg lærte å svare annerledes.
Rosenbergs innsikt er både enkel og dyptgripende: bak enhver konflikt ligger et udekket universelt menneskelig behov. Når vi bremser ned, ser forbi dommer og snakker til disse behovene—hos oss selv og andre—begynner oppløsningen.
Dr. Abraham Maslow, en annen ledestjerne i mitt liv, la grunnlaget: mennesker drives ikke av feil eller mangler, men av behov—behov for trygghet, tilhørighet, mening og transcendens. Der Maslow kartla den menneskelige erfaringen, ga Rosenberg oss verktøyene til å leve den ut med medfølelse.
Sammen ber de oss om å ikke trekke hardere, men å pause, lytte, og forsiktig løse opp knutene.
Slutt å dra i snøret
Uttrykket har blitt et slags mantra for meg: Slutt å dra i snøret.
Når jeg møter sinne, slutter jeg å dra.
Når jeg føler meg misforstått, slutter jeg å dra.
Når jeg dømmer meg selv for å være for mye eller for lite, slutter jeg å dra.
Denne tilnærmingen er ikke passiv. Det er ikke å gi opp. Det er nærvær. Det er å se klart—å spørre ikke “Hvem har skylden?”, men heller “Hva lever her? Hva trengs?” Denne typen lytting kan forvandle et forhold, en arbeidsplass, ja, et helt samfunn.
Fra elvebredden til den offentlige sfæren
Vi har alle dratt mye i snøret i det siste.
Man trenger ikke lete lenge. Den svært offentlige feiden mellom Elon Musk og Donald Trump—milliardærer som slenger fornærmelser over digitale kanaler—understreker et kulturelt øyeblikk der makt, ego og innflytelse altfor ofte overdøver dialog. Disse konfliktene vikler ikke bare inn de involverte; de trekker hele samfunn, medielandskap og borgere inn i knutene.
Og likevel finnes det en annen vei. Det finnes en lengsel etter en ny modell—en som verdsetter menneskelig helhet framfor hastverk, samarbeid framfor konfrontasjon.
Den lengselen er det som fikk meg til å tenke nytt om hvordan vi relaterer oss til hverandre i alle livets sfærer—fra hvordan vi leder team til hvordan vi snakker med naboer. Det utfordret meg til å erstatte reaksjon med refleksjon, straff med tilstedeværelse, og maktspill med tillit. Den offentlige samtalen må bli et sted for dypere lytting, ikke høyere roping.
Vi trenger ikke flere som drar i snøret. Vi trenger ledere, naboer og medmennesker som er villige til å sette seg ned, komme nær, og løse knutene med omsorg.
En invitasjon til den tålmodige fiskeren
Hvis du har lest helt hit, har du kanskje noen knuter i ditt eget snøre—gamle historier, slitte relasjoner, kommunikasjonsmønstre som ikke lenger tjener deg. Det er helt greit. Det har vi alle.
Spørsmålet er: Vil du fortsette å dra? Eller vil du lære den stille kunsten å løse opp?
Å praktisere NVC og ta til seg humanistisk psykologi er ingen snarvei. Det er en livslang praksis—en måte å være i verden på. Som fiske krever det nærvær, tålmodighet og tro på det som ligger under overflaten.
La oss lære å kaste mer varsomt. La oss ta vare på snørene våre. Og viktigst av alt—la oss huske: knutene er ikke feil. De er bare en del av reisen.
🎣
Better Places 