A Norwegian Retreat on Leadership, Mercy, and the Workplaces We Need

Last week, I had the privilege of gathering with a circle of leaders, friends, and family on the island of Tromøy in Arendal, Norway. We called our three-day retreat “From the Gapahuk to the Office” — a simple phrase that captured our intent: to move from the shelter of nature into the structures of modern work, carrying with us the wisdom we found along the way.

It was not a conference. There were no rigid agendas, no keynote speakers, no slide decks. Instead, we built fires, shared meals, hiked the coastline, and reflected on a poem that has lived in the soul of Norway for over 160 years: Henrik Ibsen’s Terje Vigen.

We also immersed ourselves in daily Norwegian life. We tasted traditional foods, caught fish in fjords and rivers, and turned those catches into steaming bowls of fish soup and lapskaus. We laughed around tables filled with local bread and berries, and learned that food, too, can be a kind of cultural teacher.

The retreat wasn’t just about learning. It was about remembering — remembering what it means to be human in a world that often demands we be something less.

---

Why Norway, Why Now

I’ve had the gift of working in Norway before — from 2001 to 2011 at Ericsson in Grimstad. That decade shaped me in ways I am still uncovering. Norwegians taught me about balance: between work and life, discipline and freedom, individual effort and community trust.

When I founded Agile Six in the United States, those lessons lingered. But they also highlighted how far American workplaces often are from that kind of balance. In the U.S., we chase productivity until we burn out. We valorize rugged individualism even when it corrodes community. We punish vulnerability instead of cultivating it.

This retreat was my attempt to bridge the gap — to bring Americans into dialogue with Norway’s quieter, steadier leadership culture. And to ask: what can we learn, together, from the landscapes and stories that shaped this place?

---

Terje Vigen: A Story for Our Time

At the heart of our retreat was a narrated hike through the story of Terje Vigen, Henrik Ibsen’s 1862 poem about a fisherman who rowed across the Skagerrak to Denmark during the Napoleonic Wars to save his starving family.

We began on a coastal overlook, staring out at the restless sea. It was here that we heard the first lines:

“Der bode en Mand ved Havets Bred,
han var både stærk og modig.
… En Liden Stue med Jord omkring,
det var nok for Terje med Hustru og Barn.”

“There lived a man by the open shore,
both strong of arm and daring.
… A little cottage with patch of land,
that sufficed for Terje, his wife, and child.”

Terje was not a hero in the traditional sense. He was an ordinary man. What set him apart was his willingness to risk everything for love. He rowed a hundred miles across treacherous seas, not for wealth or glory, but for a single barrel of grain.

The parallels to leadership were striking. True leadership is rarely about conquest. More often, it is about service. About rowing into the storm when others cannot. About choosing sacrifice for the sake of others’ survival.

---

Loss, Mercy, and the Soul of Leadership

As the hike unfolded, we followed Terje’s journey: his capture by the British, his five years of imprisonment, his return to an empty home where wife and child had perished. We sat with that grief — the grief of losing everything not by choice, but by history’s cruelty.

Yet the most powerful moment came years later, when Terje, now a humble pilot, encountered the English captain who had captured him. With vengeance within reach, he raised a knife — and then lowered it. Looking at the captain’s wife and child, he chose mercy.

This choice reverberated through our group. Mercy is not weakness. Mercy is the deepest form of strength. In a time when politics — in both the U.S. and Europe — seems fueled by vengeance, Terje’s refusal to become what hurt him felt revolutionary.

We asked ourselves: What would it mean to lead with mercy in the workplace? To forgive mistakes, to welcome back those who faltered, to choose compassion over control?

---

The Gapahuk as Teacher

Our retreat took its name from the gapahuk, a simple lean-to shelter used in Norwegian outdoor life. We gathered in such places — wooden structures open to the wind, where you can light a fire and share food.

The gapahuk became more than a shelter; it became a metaphor. Just as Terje found resilience in humble surroundings, we discovered that leadership doesn’t require skyscrapers or conference halls. Sometimes, the most profound conversations happen under open skies, with the crackle of a fire and the silence of the forest as your backdrop.

It was here that we also shared troll stories — whimsical tales that carry deep cultural meaning in Norway. Around the fire, stories of mischief, courage, and warning echoed into the night, reminding us that leadership, too, is about imagination and myth-making. Later, we followed another beloved Scandinavian ritual: the sauna. Hot air, cold sea, laughter — a physical reminder that discomfort and renewal often go hand in hand.

From the gapahuk, we carried lessons into our discussions about the “office” — not a literal place, but a symbol of our organizations and systems. How can we bring the simplicity, humility, and presence of the gapahuk into our workplaces? How can we make the office less about hierarchy and more about humanity?

---

Servant Leadership in a Culture of Noise

One of the retreat’s central themes was servant leadership. In the U.S., we often equate leadership with visibility — the loudest voice, the boldest vision. But servant leadership, like Terje’s mercy, works quietly. It listens more than it speaks. It serves rather than commands.

Norwegian culture, with its egalitarian ethos, has long embraced this. Americans, in contrast, often struggle with the idea that leadership can be humble. That’s why I believe so strongly that U.S. workplaces can learn from Norway’s quieter model.

We also visited a local firm and met with the CEO of Telenor Maritime, who shared candid insights about leading in a global, technology-driven enterprise while rooted in Norwegian culture. That conversation grounded our reflections in real-world practice — a reminder that servant leadership is not just an ideal, but an operational advantage.

As I wrote in my first book, Better Places: Building Stronger Communities with Authenticity and Compassion (Amazon link), leadership is not about power but about creating conditions for people to flourish. This retreat embodied that vision.

And as I prepare my next book, The 25-Hour Week (see preview here), I am even more convinced that we must radically reimagine not just how long we work, but how we lead while we work. The future of work will not be decided by technology alone, but by the kind of leadership we choose to embody.

---

Lessons We Carried Home

Over the course of three days, between hikes, firesides, fishing trips, and meals, a few lessons emerged again and again:

• Resilience is communal. Like Terje rowing for his family, our endurance is not just personal grit — it is love made visible.
• Mercy transforms. Vengeance may feel just, but mercy restores our humanity.
• Workplaces are cultural choices. Norway shows us that egalitarianism is not utopian — it is practical, sustainable, and deeply human.
• Silence is not absence. In a world addicted to noise, stillness can be the greatest teacher.
• Rituals matter. Whether through food, fishing, sauna, or storytelling, shared practices bond people in ways no strategy session ever can.

---

An Invitation

This retreat was only the beginning. I believe we need more spaces like this — where leaders, families, and communities can step out of the office and into reflection. Where we can learn from nature, from story, and from each other.

Future retreats will continue this rhythm: hikes through history and poetry, meals drawn from land and sea, fireside storytelling, visits with Norwegian leaders, and yes — fishing in fjords, sharing fish soup and lapskaus, and sweating together in the sauna. These are not extras; they are the soul of the experience.

If you are interested in joining or co-creating future retreats, I would love to hear from you. These gatherings are not about titles or roles, but about a shared hunger for more humane workplaces and stronger communities.

You can reach me directly, and together we can continue building better places — not just as an aspiration, but as a lived practice.

---

Closing

As we ended our hike on Tromøy, we read the final lines of Terje Vigen:

“De lagde ham ned i en sandet Grav,
ved Lofterens solblanke Strand…
men alle de gamle Mænd
de vidste, hvor Terje Vigen sov.”

“They laid him down in a sandy grave,
by the sunlit shores of the sound…
but all the old men knew
where Terje Vigen slept.”

No monument was built for Terje. No statue, no marble inscription. Yet his story endures, because it speaks to the quiet heroism of ordinary lives.

In a world obsessed with noise and speed, perhaps what we need most is to remember Terje’s lesson: that true leadership is not conquest, but compassion. Not visibility, but service. Not vengeance, but mercy.

And that the greatest workplaces of the future will be those that remember we are human first, workers second.

Norwegian Translation

Fra Gapahuk til Kontor: Et norsk retreat om ledelse, nåde og de arbeidsplassene vi trenger

Forrige uke hadde jeg gleden av å samle en krets av ledere, venner og familie på øya Tromøy i Arendal. Vi kalte vårt tredagers retreat «Fra Gapahuk til Kontor» — et enkelt uttrykk som fanget vår hensikt: å bevege oss fra naturens ly og inn i arbeidslivets strukturer, med den visdommen vi fant underveis som bagasje.

Dette var ingen konferanse. Det var ingen faste agendaer, ingen hovedtalere, ingen lysbilder. I stedet tente vi bål, delte måltider, gikk langs kyststier og reflekterte over et dikt som har levd i den norske folkesjelen i over 160 år: Henrik Ibsens Terje Vigen.

Vi fordypet oss også i hverdagslivet i Norge. Vi smakte tradisjonelle retter, fisket i fjorder og elver, og laget dampende fiskesuppe og lapskaus sammen. Vi lo rundt bord med ferskt brød og bær, og lærte at maten i seg selv kan være en kulturformidler.

Retreatet handlet ikke bare om læring. Det handlet om å huske — å huske hva det betyr å være menneske i en verden som så ofte krever at vi er noe mindre.

---

Hvorfor Norge, og hvorfor nå

Jeg har hatt gleden av å arbeide i Norge tidligere — fra 2001 til 2011 hos Ericsson i Grimstad. Det tiåret formet meg på måter jeg fremdeles oppdager. Nordmenn lærte meg om balanse: mellom arbeid og liv, disiplin og frihet, individuell innsats og kollektiv tillit.

Da jeg senere grunnla Agile Six i USA, var disse lærdommene med meg. Men de synliggjorde også hvor langt amerikanske arbeidsplasser ofte er fra den balansen. I USA jager vi produktivitet helt til vi brenner ut. Vi opphøyer den rå individualismen selv når den undergraver fellesskapet. Vi straffer sårbarhet i stedet for å dyrke den.

Dette retreatet var mitt forsøk på å bygge en bro — å bringe amerikanere i samtale med Norges mer stillferdige, men jevnt sterke ledelseskultur. Og å spørre: Hva kan vi lære, sammen, av landskapet og historiene som har formet dette stedet?

---

Terje Vigen: En fortelling for vår tid

I hjertet av retreatet sto en vandring gjennom historien om Terje Vigen, Henrik Ibsens dikt fra 1862 om en fisker som rodde over Skagerrak til Danmark under Napoleonskrigene for å redde sin sultende familie.

Vi startet på et kystutsiktspunkt, med havet brusende foran oss. Det var her vi hørte de første linjene:

«Der bode en Mand ved Havets Bred,
han var både stærk og modig.
… En Liden Stue med Jord omkring,
det var nok for Terje med Hustru og Barn.»

Terje var ingen helt i tradisjonell forstand. Han var en vanlig mann. Det som skilte ham ut, var hans vilje til å risikere alt av kjærlighet. Han rodde hundre mil over farlige hav, ikke for rikdom eller ære, men for en eneste tønne korn.

Parallellen til ledelse var tydelig. Sann ledelse handler sjelden om erobring. Oftere handler det om tjeneste. Om å ro ut i stormen når andre ikke kan. Om å velge oppofrelse for andres overlevelse.

---

Tap, nåde og ledelsens sjel

Etter hvert som vandringen fortsatte, fulgte vi Terjes reise: hans fangenskap hos britene, de fem årene i fengsel, og hans hjemkomst til et tomt hus der kone og barn hadde gått bort. Vi bar på den sorgen sammen — sorgen over å miste alt, ikke av eget valg, men av historiens brutalitet.

Likevel kom det mest kraftfulle øyeblikket mange år senere, da Terje, nå en ydmyk los, møtte den engelske kapteinen som hadde tatt ham til fange. Med hevnen innen rekkevidde løftet han kniven — og senket den igjen. Da han så kapteinens kone og barn, valgte han nåde.

Dette valget traff oss alle. Nåde er ikke svakhet. Nåde er den dypeste form for styrke. I en tid da politikken — både i USA og Europa — synes å næres av hevn, føltes Terjes avvisning av å bli det som hadde skadet ham som en revolusjonær handling.

Vi spurte oss selv: Hva ville det bety å lede med nåde på arbeidsplassen? Å tilgi feil, å ønske tilbake de som har falt, å velge medfølelse fremfor kontroll?

---

Gapahuken som lærer

Retreatet tok sitt navn fra gapahuken, en enkel levegg brukt i norsk friluftsliv. Vi samlet oss i slike åpne husly — trestrukturer åpne mot vinden, der vi tente bål og delte mat.

Gapahuken ble mer enn et skjulested; den ble en metafor. Akkurat som Terje fant styrke i enkle omgivelser, oppdaget vi at ledelse ikke krever skyskrapere eller konferansehaller. Noen ganger skjer de dypeste samtalene under åpen himmel, til lyden av sprakende ved og skogens stillhet.

Her delte vi også trollhistorier — lunefulle fortellinger som bærer dyp kulturell mening i Norge. Rundt bålet lød historier om rampestreker, mot og advarsler, som minnet oss om at ledelse også handler om fantasi og fortelling. Senere fulgte vi en annen skandinavisk tradisjon: badstuen. Het luft, kaldt vann, latter — en fysisk påminnelse om at ubehag og fornyelse ofte henger sammen.

Fra gapahuken bar vi lærdommen med oss inn i samtalene om «kontoret» — ikke som et bokstavelig sted, men som symbol på våre organisasjoner og systemer. Hvordan kan vi bringe enkelheten, ydmykheten og nærværet fra gapahuken inn på arbeidsplassen? Hvordan kan vi gjøre kontoret mindre hierarkisk og mer menneskelig?

---

Tjenende ledelse i en kultur av støy

Et av retreatets hovedtemaer var tjenende ledelse. I USA forbinder vi ofte ledelse med synlighet — den høyeste stemmen, den dristigste visjonen. Men tjenende ledelse, som Terjes nåde, virker stille. Den lytter mer enn den taler. Den tjener fremfor å befale.

Den norske kulturen, med sitt egalitære ethos, har lenge omfavnet dette. Amerikanere, derimot, strever ofte med å se at ledelse kan være ydmyk. Derfor tror jeg så sterkt at amerikanske arbeidsplasser kan lære av Norges stillere modell.

Vi besøkte også en lokal bedrift og møtte CEO i Telenor Maritime, som delte ærlige innsikter om å lede i et globalt, teknologidrevet selskap med røtter i norsk kultur. Den samtalen jordet refleksjonene våre i virkeligheten — en påminnelse om at tjenende ledelse ikke bare er et ideal, men en operasjonell fordel.

Som jeg skrev i min første bok, Better Places: Building Stronger Communities with Authenticity and Compassion (Amazon-link), handler ledelse ikke om makt, men om å skape betingelser for at mennesker kan blomstre. Dette retreatet levde ut den visjonen.

Og mens jeg forbereder min neste bok, The 25-Hour Week (se forsmak her), er jeg enda mer overbevist om at vi må tenke radikalt nytt — ikke bare om hvor mye vi jobber, men hvordan vi leder mens vi jobber. Fremtidens arbeidsliv avgjøres ikke bare av teknologi, men av hvilken ledelse vi velger å legemliggjøre.

---

Lærdom vi tok med oss hjem

Gjennom tre dager, mellom fotturer, bålkvelder, fisketurer og måltider, kom noen innsikter igjen og igjen:

• Motstandskraft er kollektiv. Som Terje som rodde for familien, er utholdenhet ikke bare personlig styrke — det er kjærlighet gjort synlig.
• Nåde forvandler. Hevn kan føles rettferdig, men nåde gjenoppretter vår menneskelighet.
• Arbeidsplasser er kulturelle valg. Norge viser oss at egalitarisme ikke er utopi — det er praktisk, bærekraftig og dypt menneskelig.
• Stillhet er ikke fravær. I en verden av konstant støy kan stillhet være den største læreren.
• Ritualer betyr noe. Enten det er mat, fiske, badstue eller fortelling, knytter felles praksiser mennesker sammen på måter ingen strategimøter kan.

---

En invitasjon

Dette retreatet var bare begynnelsen. Jeg tror vi trenger flere slike rom — der ledere, familier og lokalsamfunn kan tre ut av kontoret og inn i refleksjon. Der vi kan lære av naturen, av historien og av hverandre.

Fremtidige retreat vil fortsette i samme rytme: vandringer gjennom historie og poesi, måltider fra land og hav, fortellinger rundt bålet, møter med norske ledere — og ja, fiske i fjorder, lage fiskesuppe og lapskaus sammen, og svette side om side i badstuen. Dette er ikke tillegg; det er selve sjelen i opplevelsen.

Hvis du er interessert i å delta på eller være med å skape fremtidige retreat — enten i Norge, USA eller andre steder — vil jeg gjerne høre fra deg. Disse samlingene handler ikke om titler eller roller, men om en delt lengsel etter mer humane arbeidsplasser og sterkere fellesskap.

Du kan ta direkte kontakt med meg, og sammen kan vi fortsette å bygge bedre steder — ikke bare som et ideal, men som en levd praksis.

---

Avslutning

Da vi avsluttet vår vandring på Tromøy, leste vi de siste linjene av Terje Vigen:

«De lagde ham ned i en sandet Grav,
ved Lofterens solblanke Strand…
men alle de gamle Mænd
de vidste, hvor Terje Vigen sov.»

Ingen monument ble reist for Terje. Ingen statue, ingen marmortavle. Likevel lever historien hans videre, fordi den taler til den stille heroismen i vanlige liv.

I en verden som er besatt av støy og hastverk, er det kanskje dette vi trenger mest å huske: at sann ledelse ikke er erobring, men medfølelse. Ikke synlighet, men tjeneste. Ikke hevn, men nåde.

Og at fremtidens beste arbeidsplasser blir de som husker at vi først og fremst er mennesker — og dernest arbeidstakere.