By Robert Rasmussen
“We all do what we know best to meet our needs.” — Marshall Rosenberg
Last night I watched two very different documentaries—one about Andrew Tate, the other about the Israeli-Palestinian conflict. One profiled a brash influencer with a massive online following. The other chronicled one of the longest-running, most painful geopolitical struggles in modern history.
At first glance, they have nothing in common. But underneath, they share the same root: unmet human needs.
Tate doesn’t just sell toxic masculinity—he offers identity to young men who feel lost. Hamas didn’t just commit violence—it emerged from generations of displacement, humiliation, and fear. None of this excuses the harm. But it reveals something deeper:
No one is born a monster.
We’re born human.
And humans hunger—to belong, to feel safe, to be seen.
We ignore that hunger at our own peril.
Unmet Needs, Tragic Strategies
Marshall Rosenberg, founder of Nonviolent Communication (NVC), believed all human behavior is an attempt to meet universal needs: dignity, safety, connection, meaning.
When those needs go unmet, people reach for the best strategy they know. Sometimes those strategies build. Sometimes they destroy. But they all begin in the same place: a hunger.
Extremism Is Starvation in Disguise
We’re taught to divide people: left vs. right, good vs. evil. But often, extremism on both sides is a mirror—two wounded groups reacting to the same emptiness.
- Andrew Tate speaks to millions of young men who feel shamed, excluded, and uncertain of their worth, as he himself did. He offers them a twisted version of identity and pride. They aren’t drawn to hate; they’re drawn to something that feels like abundance.
- Hamas grew out of desperation. Terrorism is never justified—but it’s often born in the absence of dignity, safety, and voice. When no one hears you for long enough, rage starts to speak for you.
- Immigrants at our borders aren’t seeking handouts—they’re fleeing collapse. Starving for safety, they’re met with cages, contempt, and political theater. We treat their desperation as threat. In doing so, we plant tomorrow’s deserts.
In every case, unmet needs went unheard for too long. And when we punish instead of understand, we deepen the wound.
The Middle Is Not Immune
Even moderates and centrists aren’t exempt. The desire for control, certainty, and calm is also a need. And when the world feels too loud or too irrational, the “reasonable” middle can become brittle, dismissive, or quietly cruel.
Even silence can be a strategy—when we don’t feel safe enough to speak.
The Real Crisis Is Inside
Here’s the more profound truth:
The greatest scarcity in the world today is self-compassion.
We are tired. We strive. We scroll. We compare.
We care for others while quietly feeling unworthy of care ourselves.
And that’s the root of it all.
Because when we cannot extend compassion inward,
we won’t trust it outward.
We can’t welcome a neighbor,
forgive a stranger,
or defuse conflict—
if our own inner voice is a battlefield.
Great Leaders Understood This
This is not a new idea. Every great spiritual tradition has taught it.
- Jesus fed the hungry before preaching. “I was hungry, and you fed me.”
- Muhammad (pbuh) said, “He is not a believer whose stomach is full while his neighbor is hungry.”
- The Buddha taught that compassion must begin with oneself.
- Gandhi said, “There are people so hungry that God appears to them only as bread.”
- Martin Luther King Jr. reminded us: “True peace is not the absence of tension, but the presence of justice.”
They all knew: before we heal, we must feed.
Scarcity Is a Choice
We live in either the abundant gardens we cultivate—or the deserts we create.
Fear, greed, and dehumanization make deserts.
Love, compassion, and courage grow gardens.
There is no neutral ground. We are either feeding life or starving it.
So Feed First
You cannot reason with spiritual starvation.
You cannot build peace with a person who’s never known safety.
You cannot expect connection where people feel unseen.
So start where it matters:
- Feed the hunger for dignity
- Feed the hunger for belonging
- Feed the hunger for meaning
- Feed the hunger for care
And feed yourself first.
Because from that nourishment, everything else flows.
A Practical Path: Learn the Language of Compassion
Nonviolent Communication (NVC) is more than empathy—it’s a toolkit for healing:
- Observe without judgment
- Name your feelings
- Identify the need beneath the reaction
- Make honest, kind requests
This is how we reconnect. How we disarm. How we grow gardens.
Start Close In
You don’t have to fix the world.
You just have to stop starving.
So begin here:
- Feed yourself—with grace, quiet, honesty.
- Feed your family—not with perfection, but presence.
- Feed your neighbors—with dignity and curiosity.
Because every act of compassion plants something.
And every garden begins at home.
This Is How Peace Grows
Feed first.
Feed inward.
Then outward.
And start close in.
Norwegian Translation
Mat først: Hagene vi dyrker – eller ørknene vi skaper
Av Robert Rasmussen
«Vi gjør alle det vi tror er best for å dekke våre behov.» — Marshall Rosenberg
I går kveld så jeg to helt ulike dokumentarer—én om Andrew Tate, og én om den israelsk-palestinske konflikten. Den første handlet om en høylytt influencer med en enorm tilhengerskare. Den andre om en av de lengstvarende og mest smertefulle geopolitiske konfliktene i moderne historie.
Ved første øyekast hadde de ingenting til felles. Men under overflaten delte de samme rot: udekkede menneskelige behov.
Tate selger ikke bare giftig maskulinitet—han tilbyr identitet til unge menn som føler seg fortapt. Hamas begikk ikke bare vold—bevegelsen vokste ut av generasjoner med fordrivelse, ydmykelse og frykt. Ingenting av dette unnskylder skaden. Men det avslører noe dypere:
Ingen blir født som monster.
Vi blir født som mennesker.
Og mennesker lengter—etter å høre til, å være trygge, å bli sett.
Vi ignorerer denne lengselen på egen risiko.
Udekkede behov, tragiske strategier
Marshall Rosenberg, grunnleggeren av Ikkevoldelig Kommunikasjon (NVC), mente at all menneskelig atferd er et forsøk på å dekke universelle behov: verdighet, trygghet, tilknytning, mening.
Når disse behovene ikke blir møtt, tyr folk til det beste de kjenner. Noen strategier bygger. Andre river ned. Men de begynner alle på samme sted: en sult.
Ekstremisme er forkledd sult
Vi læres opp til å dele verden i kategorier: høyre mot venstre, god mot ond. Men ofte er ekstremisme på begge sider et speil—to sårede grupper som reagerer på samme tomhet.
- Andrew Tate snakker til millioner av unge menn som føler seg skamfulle, ekskluderte og usikre på egen verdi. Han tilbyr en forvridd form for identitet og stolthet. De trekkes ikke mot hat, men mot noe som føles som tilhørighet.
- Hamas vokste ut av desperasjon. Terror er aldri rettferdiggjort—men den fødes ofte i fraværet av verdighet, trygghet og stemme. Når ingen lytter lenge nok, begynner raseriet å snakke for deg.
- Innvandrere ved grensene våre søker ikke almisser—de flykter fra sammenbrudd. De sulter etter trygghet, og møtes med bur, forakt og politisk teater. Vi behandler deres desperasjon som en trussel. Og slik planter vi morgendagens ørkener.
I hvert av disse tilfellene ble behovene ignorert for lenge. Og når vi straffer i stedet for å forstå, forsterker vi såret.
Midten er heller ikke immun
Selv moderatene er ikke fritatt. Behovet for kontroll, forutsigbarhet og ro er også et behov. Og når verden føles for høylytt eller irrasjonell, kan den «rasjonelle» midten bli skjør, avvisende, eller stille og kald.
Selv taushet kan være en strategi—når vi ikke føler oss trygge nok til å si noe.
Den virkelige krisen er på innsiden
Her er den dypere sannheten:
Den største knappheten i verden i dag er selvmedfølelse.
Vi er slitne. Vi strever. Vi scroller. Vi sammenligner.
Vi bryr oss om andre mens vi i stillhet føler oss uverdige til egen omsorg.
Og det er selve roten til problemet.
For når vi ikke kan vise medfølelse innover,
vil vi ikke stole på den utover.
Vi kan ikke ønske en nabo velkommen,
tilgi en fremmed,
eller roe ned en konflikt—
hvis vår indre stemme er en slagmark.
Store ledere forsto dette
Dette er ingen ny idé. Hver stor åndelig tradisjon har lært det.
- Jesus mettet de sultne før han forkynte. «Jeg var sulten, og dere ga meg mat.»
- Muhammad (fred være med ham) sa: «Han er ikke en troende som er mett mens naboen sulter.»
- Buddha lærte at medfølelse må begynne med en selv.
- Gandhi sa: «Noen mennesker er så sultne at Gud bare kan vise seg for dem i form av brød.»
- Martin Luther King Jr. minnet oss: «Fred er ikke fraværet av spenning, men tilstedeværelsen av rettferdighet.»
De visste alle: før vi helbreder, må vi gi næring.
Mangel er et valg
Vi lever i enten de frodige hagene vi dyrker—eller i de ørkenene vi skaper.
Frykt, grådighet og avmenneskeliggjøring skaper ørkener.
Kjærlighet, medfølelse og mot dyrker hager.
Det finnes ingen nøytral grunn. Enten mater vi livet, eller så sulter vi det.
Så mat først
Du kan ikke resonnere med åndelig sult.
Du kan ikke bygge fred med noen som aldri har kjent trygghet.
Du kan ikke forvente tilknytning der folk føler seg usynlige.
Begynn der det betyr mest:
- Mat sulten etter verdighet
- Mat sulten etter tilhørighet
- Mat sulten etter mening
- Mat sulten etter omsorg
Og mat deg selv først.
For fra den næringen kommer alt annet.
En praktisk vei: Lær medfølelsens språk
Ikkevoldelig Kommunikasjon (NVC) er mer enn empati—det er et verktøysett for heling:
- Observer uten å dømme
- Sett ord på følelsene dine
- Identifiser behovet bak reaksjonen
- Gjør ærlige, vennlige forespørsler
Dette er hvordan vi knytter bånd igjen. Hvordan vi avvæpner. Hvordan vi dyrker hager.
Start nært
Du trenger ikke fikse hele verden.
Du må bare slutte å sulte.
Så begynn her:
- Mat deg selv—med nåde, stillhet, ærlighet.
- Mat familien din—ikke med perfeksjon, men tilstedeværelse.
- Mat naboene dine—med verdighet og nysgjerrighet.
For hver handling av medfølelse planter noe.
Og hver hage begynner hjemme.
Slik vokser fred
Mat først.
Mat innover.
Så utover.
Og start nært.
Better Places 