The 25 Hour Week

How to Build a Time-Rich Future in the Age of Ai

When I wrote Better Places, I was writing from a deep place of urgency—and optimism. I believed that our workplaces could be transformed not by policy alone, but by people choosing to lead with compassion, trust, and authenticity. What surprised me most was how many of you were already walking that same path. You sent messages. Shared stories. Opened doors. And it confirmed something I suspected but hadn’t yet put into words: that we are all, in our own ways, trying to build a better way to live and work.

Now, I’m writing a second book.

It’s called The 25-Hour Week. And it begins with a simple, provocative idea:

What if the future of work wasn’t more, but less?

That question might sound naive in today’s climate. The headlines are full of anxiety: AI is coming for your job. Deepfake campaigns are undermining elections. Automation is about to render human labor obsolete. And yes—those risks are real. But I think we’re asking the wrong questions. Instead of asking what AI will take from us, we should be asking:

What will AI free us to become?

What if we let machines do what they do best—replicate, accelerate, calculate—and we humans returned to what we were built for: storytelling, caring, creating, healing, playing, resting, learning, listening?

The 25-Hour Week is a book about that possibility. It’s about reclaiming time as the most precious form of wealth. It’s about moving from a culture that glorifies the grind to one that values presence, purpose, and participation. And it’s about a future that doesn’t leave the working class behind—but lifts it into a new era of dignity, rest, and opportunity.

If Better Places was about making our workplaces more human, The 15-Hour Future is about making our whole lives more human.

We are at a crossroads. The recently passed “Big Beautiful Bill” gave massive tax breaks to the wealthy while cutting social supports for working families. It reminded me of something stark: without a collective vision, the future doesn’t arrive equally. It serves the powerful first. If we don’t speak up—if we don’t offer a brighter alternative—the same tools that could set us free will deepen inequality, loneliness, and exhaustion.

But it doesn’t have to be that way.

We already have the tools to shorten the workweek—not just for tech workers, but for nurses, janitors, teachers, and gig workers. We already know from neuroscience that five focused hours of work is often more productive than ten distracted ones. We already know that rest fuels creativity, that joy boosts performance, and that communities thrive when people have time—not just income.

So why aren’t we moving faster?

Because we’re stuck in an outdated story. One that says our worth is measured in hours. One that says you earn your rest by grinding first. But that story is no longer sustainable—economically, environmentally, or emotionally. It’s time for a new one.

In The 15-Hour Future, I explore a vision where AI doesn’t replace us—it releases us. Where work becomes something we do with focus and meaning, not something that drains the best parts of us. Where we trade artificial consumption for real experiences. Cooking together. Learning a craft. Attending a neighbor’s poetry night. Volunteering at a care home. Taking a hike. Being human.

We are not made to grind 40, 50, 60 hours a week. And for the first time in history, we don’t need to.

This new book isn’t a fantasy. It’s a grounded, research-backed roadmap. It includes stories from frontline workers, business leaders, scientists, and communities already experimenting with shorter weeks. It lays out policy proposals, business cases, and cultural shifts needed to make this future real. And it offers something rare in today’s conversation about AI and labor: hope.

Because the future doesn’t just happen. It’s written. And I want us to write one where everyone has time to live—not just survive.

I’ll be sharing more soon—early chapters, stories from the road, and invitations to shape this conversation. If you’ve felt the burnout. If you’ve looked at your calendar and thought, “Is this really what life is for?”—you’re not alone. There’s something better coming. And we need your voice in it.

Thank you for walking with me.

With hope and urgency,
Robert

---

Da jeg skrev Better Places, skrev jeg fra et dypt sted av både hastverk – og optimisme. Jeg trodde at arbeidsplassene våre kunne bli forvandlet, ikke bare gjennom politikk, men gjennom mennesker som valgte å lede med medfølelse, tillit og autentisitet. Det som overrasket meg mest, var hvor mange av dere som allerede gikk den samme veien. Dere sendte meldinger. Delte historier. Åpnet dører. Og det bekreftet noe jeg hadde mistenkt, men ennå ikke satt ord på: at vi alle, på vår egen måte, forsøker å bygge en bedre måte å leve og jobbe på.

Nå skriver jeg en ny bok.

Den heter The 25 Hour Week. Og den begynner med en enkel, men provoserende idé:

Hva om fremtidens arbeid ikke handler om mer – men mindre?

Det spørsmålet kan virke naivt i dagens klima. Overskriftene er fulle av angst: KI kommer for jobben din. Deepfakes undergraver valg. Automatisering gjør menneskelig arbeidskraft overflødig. Og ja – disse risikoene er reelle. Men jeg tror vi stiller de feil spørsmålene. I stedet for å spørre hva KI vil ta fra oss, burde vi spørre:

Hva vil KI frigjøre oss til å bli?

Hva om vi lot maskinene gjøre det de er best på – replikere, akselerere, kalkulere – og vi mennesker vendte tilbake til det vi er bygget for: å fortelle historier, bry oss, skape, helbrede, leke, hvile, lære, lytte?

The 15-Hour Future er en bok om den muligheten. Den handler om å gjenerobre tiden som den mest verdifulle formen for rikdom. Den handler om å bevege seg fra en kultur som glorifiserer slit og jag til en som verdsetter tilstedeværelse, mening og deltakelse. Og den handler om en fremtid som ikke etterlater arbeiderklassen – men løfter den inn i en ny æra av verdighet, hvile og muligheter.

Hvis Better Places handlet om å gjøre arbeidsplassen mer menneskelig, så handler The 15-Hour Future om å gjøre hele livet mer menneskelig.

Vi står ved et veiskille. Den nylig vedtatte “Big Beautiful Bill” ga massive skattelettelser til de rike, mens den kuttet sosiale støtteordninger for arbeiderfamilier. Det minnet meg om noe brutalt: uten en felles visjon kommer ikke fremtiden likt til alle. Den tjener de mektige først. Hvis vi ikke sier noe – hvis vi ikke tilbyr et lysere alternativ – vil de samme verktøyene som kunne frigjort oss, i stedet forsterke ulikhet, ensomhet og utmattelse.

Men det trenger ikke være slik.

Vi har allerede verktøyene til å forkorte arbeidsuken – ikke bare for teknologiarbeidere, men for sykepleiere, rengjørere, lærere og frilansere. Vi vet allerede fra nevrovitenskap at fem fokuserte arbeidstimer ofte er mer produktive enn ti distraherte. Vi vet allerede at hvile gir næring til kreativitet, at glede øker prestasjonsevne, og at samfunn blomstrer når folk har tid – ikke bare inntekt.

Så hvorfor går det ikke raskere?

Fordi vi sitter fast i en utdatert fortelling. En som sier at vår verdi måles i timer. En som sier at du må fortjene hvilen gjennom å slite først. Men den fortellingen er ikke lenger bærekraftig – verken økonomisk, miljømessig eller følelsesmessig. Det er på tide med en ny.

I The 15-Hour Future utforsker jeg en visjon der KI ikke erstatter oss – men frigjør oss. Der arbeid blir noe vi gjør med fokus og mening, ikke noe som tapper oss for det beste i oss. Der vi bytter ut kunstig forbruk med ekte opplevelser. Lage mat sammen. Lære et håndverk. Gå på en nabos poesikveld. Være frivillig på et omsorgshjem. Gå en tur i skogen. Være menneske.

Vi er ikke skapt for å jobbe 40, 50, 60 timer i uken. Og for første gang i historien trenger vi ikke det heller.

Denne nye boken er ikke en fantasi. Den er en jordnær, forskningsbasert veiviser. Den inneholder historier fra førstelinjearbeidere, bedriftsledere, forskere og lokalsamfunn som allerede eksperimenterer med kortere arbeidsuker. Den legger frem politiske forslag, forretningsargumenter og kulturelle endringer som trengs for å gjøre denne fremtiden virkelig. Og den tilbyr noe sjeldent i dagens samtale om KI og arbeid: håp.

For fremtiden skjer ikke bare. Den skrives. Og jeg vil at vi skal skrive en fremtid der alle har tid til å leve – ikke bare overleve.

Jeg vil dele mer snart – tidlige kapitler, historier fra veien, og invitasjoner til å forme denne samtalen. Hvis du har kjent på utbrentheten. Hvis du har sett på kalenderen din og tenkt: “Er dette virkelig det livet er til for?” – du er ikke alene. Det er noe bedre på vei. Og vi trenger stemmen din.

Takk for at du går sammen med meg.

Med håp og hastverk,
Robert