For much of my adult life, I wore masks. One for work. One for home. One for leadership. One for friendship. It wasn’t until those masks cracked—under pressure I had ignored for too long—that I realized I’d forgotten who I was beneath them. The cost of pretending had become existential.
I landed in the emergency room with chest pains, convinced I was having a heart attack. It turned out to be panic attacks—brought on, as I came to learn, by living inauthentically. I had violated something essential in myself: the need for congruence. The pressure to be all things to all people had broken me. And what followed was not a quick recovery but a long, intentional journey back to authenticity.
The Decision to Be One Person
In the wake of my breakdown, I made the simplest and most difficult decision of my life: to be just one version of me. No more shape-shifting to suit boardrooms, clients, family dinners, or my own inner critic. From now on, it was one me—at home, at work, in joy, and in pain. And while that choice cost me certain opportunities and relationships, it gifted me back my integrity.
Who was this authentic me? That’s what I had to rediscover. And in that process, I turned to both lived experience and books—particularly the wisdom of thinkers like Abraham Maslow and Carl Rogers, and business leaders like Tony Hsieh. These were people who placed joy, belonging, and human wholeness at the center of life and leadership.
Learning to Fire People Up—Not Out
One of my early mentors in Scandinavia, a Finnish leader named Johan, gave me a piece of advice that changed my management style forever. I had just taken over a team and was preparing to let go of two underperforming employees. Johan stopped me and said, “Robert, we do not fire people here. You must fire them up.”
At first, this sounded like a quaint Scandinavian ideal. But I came to understand the depth behind it. Johan wasn’t advocating for complacency—he was inviting me to practice empathy. To see people not just as labor but as humans with unmet needs, unexplored talents, and stories worth knowing.
This perspective aligned beautifully with Maslow’s theory of human motivation. We are not merely economic actors—we are meaning-seekers, and we work best when our basic needs are met, our voices are heard, and our purpose is affirmed. In Scandinavia, I witnessed workplaces shaped around this truth. The culture said: trust first, support generously, and people will rise.
Books That Opened the Door
Tony Hsieh’s Delivering Happiness hit me like a jolt. Here was a successful entrepreneur speaking openly about joy, vulnerability, and rave culture. He built Zappos not just on efficiency or innovation, but on belonging. His vision wasn’t just a happy company—it was a company of humans who were allowed to be fully themselves.
Books like these led me deeper into the world of humanistic psychology—where Maslow and Rogers offered frameworks for understanding what people really need to flourish. Later, I found Shawn Achor’s The Happiness Advantage, which flipped the success paradigm on its head: we don’t become happy because we succeed—we succeed because we’re happy.
Authenticity Is a Team Sport
One of the most powerful lessons I’ve learned is this: authenticity isn’t just an individual project. It’s a team sport. You can’t live fully into your purpose in an environment of distrust, fear, or competition. As I explored more literature—Daniel Pink, Patrick Lencioni, David Logan—I saw a consistent theme: people need autonomy, mastery, purpose, and psychological safety. But they also need each other.
That’s where my Norwegian colleagues taught me what no book could. Their commitment to collective well-being, work-life balance, and mutual respect showed me that happiness isn’t just personal—it’s structural. It’s cultural. It’s shared.
In those moments of team coffee breaks, shared laughter, or just the gentle insistence that I go home on time, I saw what wholeness looks like. And once you’ve seen it, you can’t go back.
Why This Matters More Than Ever—In the Age of AI
Today, we face a new frontier: artificial intelligence. AI will outperform us in logic, in speed, in optimization. It will write, analyze, and calculate better than we ever could. But there’s one domain where it cannot compete: the expression of our shared humanity.
Empathy. Creativity. Vulnerability. The ability to hold space for someone else’s struggle. These are the skills that will matter most in a world full of intelligent machines. And these are the capacities that authenticity cultivates.
If we continue to manage teams with fear and control, we will build workplaces that machines could run. But if we lead with courage, self-awareness, and trust, we will build cultures no algorithm can replicate—cultures of meaning, connection, and joy.
A Call to Action—for Leaders and Employees Alike
To the leaders reading this: authenticity is not a luxury—it’s your superpower. Make space for truth-telling. Design organizations where people don’t have to check their humanity at the door. Lead not to protect your image, but to foster wholeness in others.
To every employee: your wholeness matters. Your story matters. You don’t have to settle for workplaces that drain you. Seek out the spaces that honor your full self. Be brave enough to show up fully, even when it’s hard.
We’re all writing the future of work—whether we mean to or not. Let’s write one where people belong. Let’s write one where joy is not an accident but a strategy. Let’s deliver happiness—not just as a brand promise, but as a collective practice.
Because when we feed one another, we thrive. And when we thrive, we create the kind of world worth belonging to.
Når maskene faller: Å gjenoppdage autentisitet i en tid med maskiner
Store deler av mitt voksne liv bar jeg masker. En for jobben. En for hjemmet. En for lederrollen. En for vennskap. Først da disse maskene begynte å sprekke—under et press jeg hadde ignorert altfor lenge—innså jeg at jeg hadde glemt hvem jeg egentlig var under dem. Prisen for å late som hadde blitt eksistensiell.
Jeg havnet på legevakten med brystsmerter, overbevist om at jeg hadde hjerteinfarkt. Det viste seg å være panikkanfall—fremkalt, skulle jeg snart lære, av å leve uautentisk. Jeg hadde krenket noe essensielt i meg selv: behovet for samsvar. Presset for å være alt for alle hadde knekt meg. Det som fulgte, var ikke en rask helbredelse, men en lang, bevisst reise tilbake til autentisitet.
Beslutningen om å være én person
Etter sammenbruddet tok jeg det enkleste og vanskeligste valget i mitt liv: å være bare én utgave av meg selv. Ikke mer å skifte form for å tilpasse meg styrerom, kunder, familieselskaper eller min indre kritiker. Fra nå av var det én meg—hjemme, på jobb, i glede og i smerte. Og selv om det valget kostet meg visse muligheter og relasjoner, ga det meg tilbake min integritet.
Men hvem var egentlig denne autentiske meg? Det måtte jeg gjenoppdage. Og i den prosessen vendte jeg meg både til egne erfaringer og til bøker—særlig tenkere som Abraham Maslow og Carl Rogers, og næringslivsledere som Tony Hsieh. Disse menneskene satte glede, tilhørighet og menneskelig helhet i sentrum for livet og lederskapet.
Å løfte mennesker, ikke skyve dem ut
En av mine første mentorer i Skandinavia, en finsk leder ved navn Johan, ga meg et råd som for alltid endret mitt syn på ledelse. Jeg hadde nettopp overtatt ansvaret for et team og vurderte å si opp to ansatte som jeg mente ikke presterte. Johan stoppet meg og sa: “Robert, vi sparker ikke folk her. Du må fyre dem opp.”
Først hørtes det ut som en hyggelig, men naiv skandinavisk idé. Men jeg forstod snart dybden i rådet. Johan oppfordret meg ikke til å tåle middelmådighet—han inviterte meg til å praktisere empati. Å se mennesker ikke bare som arbeidere, men som mennesker med uoppfylte behov, uutforskede talenter og historier verdt å forstå.
Denne tilnærmingen samsvarte perfekt med Maslows motivasjonsteori. Vi er ikke bare økonomiske aktører—vi er meningssøkende vesener som fungerer best når våre grunnleggende behov er møtt, våre stemmer blir hørt, og vår hensikt blir bekreftet.
Bøkene som åpnet døren
Tony Hsiehs Delivering Happiness traff meg som et lynnedslag. Her var en suksessrik gründer som snakket åpent om glede, sårbarhet og tilhørighet. Han bygde Zappos ikke bare på effektivitet og innovasjon, men på fellesskap. Hans visjon var ikke bare en glad bedrift—det var et sted hvor mennesker kunne være hele seg selv.
Disse bøkene førte meg videre inn i humanistisk psykologi—hvor Maslow og Rogers tilbød rammeverk for å forstå hva folk egentlig trenger for å blomstre. Senere fant jeg Shawn Achors The Happiness Advantage, som snudde hele paradigmet om suksess på hodet: vi blir ikke glade fordi vi lykkes—vi lykkes fordi vi er glade.
Autentisitet er en lagsport
En av de kraftigste innsiktene jeg har fått, er denne: autentisitet er ikke bare et individuelt prosjekt. Det er en lagsport. Du kan ikke leve fullt ut i et miljø preget av frykt, mistillit eller konkurranse. Jeg så et konsistent tema i litteraturen—Daniel Pink, Patrick Lencioni, David Logan: folk trenger autonomi, mestring, formål og psykologisk trygghet. Men de trenger også hverandre.
Mine norske kolleger lærte meg det ingen bok kunne lære. Deres forpliktelse til kollektivt velvære, balanse mellom arbeid og fritid, og gjensidig respekt viste meg at lykke ikke bare er personlig—den er kulturell. Den er delt.
I øyeblikkene med kaffepauser, felles måltider, eller den vennlige påminnelsen om å gå hjem i tide, så jeg hva helhet ser ut som. Og når du først har sett det, er det umulig å glemme.
Hvorfor dette betyr mer enn noen gang—i kunstig intelligensens tidsalder
I dag står vi overfor en ny virkelighet: kunstig intelligens. AI vil overgå oss i logikk, fart og analyse. Den vil skrive bedre, regne raskere og optimalisere mer effektivt enn noe menneske. Men på ett område kan den aldri konkurrere: menneskelighet.
Empati. Sårbarhet. Kreativitet. Evnen til å være til stede i andres smerte. Dette er ferdigheter som vil bety mest i en verden av intelligente maskiner. Og dette er kvaliteter som autentisitet fremelsker.
Hvis vi fortsetter å lede med frykt og kontroll, bygger vi arbeidsplasser som maskiner kunne ha styrt. Men hvis vi velger mot, selvinnsikt og tillit, skaper vi kulturer ingen algoritme kan etterligne—kulturer av mening, relasjon og glede.
En oppfordring—til ledere og ansatte
Til lederne: Autentisitet er ikke en luksus—det er din superkraft. Skap rom for ærlighet. Bygg organisasjoner der mennesker kan være hele seg. Led ikke for å beskytte et bilde, men for å skape helhet i andre.
Til alle ansatte: Din helhet teller. Din historie betyr noe. Du trenger ikke nøye deg med arbeidsplasser som tapper deg. Søk steder som ærer deg som menneske. Vær modig nok til å møte opp fullt og helt, selv når det er vanskelig.
Vi skriver fremtidens arbeidsliv—enten vi mener det eller ikke. La oss skrive en fremtid hvor mennesker hører til. Hvor glede ikke er tilfeldighet, men strategi. La oss levere lykke—ikke bare som et markedsføringsløfte, men som en felles praksis.
For når vi mater hverandre, blomstrer vi. Og når vi blomstrer, skaper vi en verden verdt å høre til i.
Better Places 