When I joined the military, I didn’t know what I was walking into. I was newly married, unsure of my future, and drawn in by the promise of stability, education, and something that looked like purpose.
What I found was more than a job. It was a community, one I didn’t know I needed.
The Uniform as Equalizer
Like many who enlist young, I brought my whole complicated past with me—memories of instability, poverty, and feeling like I didn’t quite belong anywhere. But the uniform changed things.
For the first time, I stood beside people from all walks of life—different races, incomes, hometowns—and we were equals. We had one mission. One code. One team. The Navy didn’t erase our differences, but it unified us in something larger than ourselves.
That clean, pressed uniform didn’t just signify rank or readiness. It also hid the past. It gave me the chance to start fresh and prove myself on merit alone. And that sense of equality, rare and precious, was its own kind of healing.
A Family in Constant Motion
Military life wasn’t easy. My family and I often lived on the margins—making rent in rough neighborhoods, scraping together holiday gifts with side jobs, and enduring long months apart during deployments. It wasn’t just service members who sacrificed. It was also the spouses, the kids, the partners holding things together while their loved ones served far from home.
We leaned on each other because we had to. The bonds we formed weren’t just social—they were survival. When someone’s spouse was deployed, others stepped in. When someone got orders to move, there were always a few helping hands for the boxes and tears.
There’s no friendship quite like the one formed under pressure. The late-night talks. The shared meals. The quiet understanding that you’re in it together. These weren’t just friendships. They were family, formed in the forge of uncertainty.
The Famous Hormel Hawgs, and What They Taught Me
All of this came flooding back a few months ago at a reunion with my old squadron—VAW-114, proudly known as the Famous Hormel Hawgs. It’s hard to describe the mix of laughter, reflection, and belonging that fills a room like that.
These were people who had stood beside me during the hardest, most formative moments of my life. People who understood not just the work we did, but the sacrifices our families made to keep it all going.
And that squadron wasn’t the whole of it. My time with Military Sealift Command, Pacific gave me a new vantage point on what sustained service looks like—where logistics, persistence, and quiet excellence make the mission possible every single day. Those years taught me discipline, yes, but more than anything, they taught me about service that sustains community behind the scenes.
The Hidden Cost of Constant Service
Behind the discipline, the structure, and the camaraderie was a life that rarely allowed us to rest. Between long commutes, night classes, second jobs, and parenting, there was little time to reflect—let alone sleep. But like so many military families, we pressed forward.
I often wonder how we managed to do it all. And the truth is, we didn’t do it alone. We were carried by community. By the people who showed up. Who helped us move, watched our kids, shared meals, lent us courage, and reminded us that we were never really alone.
Military Service as an Unexpected Sanctuary
There’s something powerful about being part of something bigger than yourself—especially when you come from a background where support wasn’t guaranteed.
In the military, I found structure. I found pride. I found opportunity. But more than that, I found a village.
That village isn’t perfect. It comes with its own challenges—particularly for military spouses and children who carry burdens few see. But it’s real. It’s resilient. And it reminds us that true community isn’t built on convenience. It’s built on shared sacrifice.
A Note of Gratitude
As conversations unfold across the country about national budgets and the value of various social programs, I think of the military families I’ve known—the ones living paycheck to paycheck while serving their country, or raising children while a spouse is deployed.
When we talk about support systems—whether it’s food assistance, healthcare, or family services—we need to remember: these are not abstractions. They are fuel for the very people who hold our society together.
Behind every enlisted uniform is a family trying to make ends meet, find affordable housing, access child care, or navigate long-distance parenting. Budget cuts to essential programs don’t just impact numbers on a spreadsheet. They cut directly into the fabric of real lives—often the very people we claim to honor.
What the Military Taught Me
The military taught me how to serve—but also how to receive. It taught me discipline—but also how to rely on others. It showed me the power of sacrifice—but even more, the power of shared sacrifice.
If we want to build better places—for our children, for our veterans, for our neighbors—we must invest in the networks that hold people up when duty pulls them away.
Not because it’s charity. But because we are only as strong as the communities we build together.
🇺🇸
Den uventede landsbyen: Hva militæret lærte meg om tilhørighet
Da jeg vervet meg til militæret, visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var nygift, usikker på fremtiden, og lokket av løftet om stabilitet, utdanning og noe som lignet på mening.
Det jeg fant, var mer enn en jobb. Det var et fellesskap – en landsby jeg ikke visste at jeg trengte.
Uniformen som utjevner
Som mange unge rekrutter bar jeg med meg hele den kompliserte bagasjen min – minner om ustabilitet, fattigdom og følelsen av å aldri passe helt inn. Men uniformen endret det.
For første gang sto jeg skulder ved skulder med mennesker fra alle samfunnslag – ulike raser, inntektsnivåer, hjembyer – og vi var likeverdige. Vi hadde ett oppdrag. Én kode. Én enhet. Marinen visket ikke ut forskjellene mellom oss, men den forente oss i noe større enn oss selv.
Den nystrøkne uniformen symboliserte ikke bare rang og beredskap. Den skjulte også fortiden. Den ga meg en sjanse til å starte på nytt og bevise mitt verd på egne meritter. Og den følelsen av likhet, sjelden og verdifull, var i seg selv helbredende.
En familie i bevegelse
Militærlivet var ikke lett. Familien min og jeg levde ofte på grensen – i utrygge nabolag, med deltidsjobber for å få råd til julegaver, og lange måneder med adskillelse på grunn av deployeringer. Det var ikke bare tjenestepersonen som ofret. Det var også ektefellen, barna og partneren som holdt alt sammen hjemme.
Vi lente oss på hverandre fordi vi måtte. Båndene vi dannet var ikke bare sosiale – de var eksistensielle. Når en ektefelle var borte, trådte andre til. Når noen fikk nye ordrer, var det alltid hjelp med flyttelass og tårer.
Det finnes ingen vennskap som de som formes under press. Samtalene sent på kvelden. De delte måltidene. Den stille forståelsen av at vi er i dette sammen. Dette var ikke bare vennskap – det var familie, smidd i usikkerhetens ild.
The Famous Hormel Hawgs – og minnene som kom tilbake
Alt dette kom tilbake til meg for noen måneder siden da jeg deltok på en gjenforening med min gamle skvadron, VAW-114, kjent som The Famous Hormel Hawgs. Det er vanskelig å beskrive følelsen – latter, refleksjon og tilhørighet, alt samlet i ett rom.
Disse menneskene sto ved min side i noen av de mest formative periodene i livet mitt. De forstod ikke bare jobben vi gjorde – men også ofrene som våre familier bar for at vi kunne gjøre den.
Og VAW-114 var ikke hele bildet. Min tjeneste med Military Sealift Command, Pacific ga meg et nytt perspektiv på hva varig tjeneste krever – der logistikk, utholdenhet og stille profesjonalitet sørget for at oppdraget alltid kunne gjennomføres. De årene lærte meg disiplin, ja, men enda mer: hva det vil si å støtte et fellesskap i det stille.
Den skjulte kostnaden av vedvarende tjeneste
Bak disiplinen, strukturen og kameratskapet lå et liv som sjelden ga rom for hvile. Lange pendler, kveldsstudier, deltidsjobber og småbarnsforeldreskap – det var sjelden tid til refleksjon, knapt tid til søvn. Men som så mange andre militærfamilier, sto vi i det.
Jeg lurer ofte på hvordan vi fikk det til. Sannheten er at vi ikke klarte det alene. Vi ble båret av fellesskapet. Av mennesker som stilte opp. Som hjalp oss å flytte. Passet barna. Delte middager. Ga oss mot. Og minnet oss på at vi aldri egentlig var alene.
Militæret som uventet tilflukt
Det er noe kraftfullt i å være en del av noe større enn seg selv – spesielt når man kommer fra en bakgrunn der støtte ikke var en selvfølge.
I forsvaret fant jeg struktur. Jeg fant stolthet. Jeg fant muligheter. Men viktigst av alt: jeg fant en landsby.
Denne landsbyen var ikke perfekt. Den hadde sine utfordringer – spesielt for ektefeller og barn som bærer byrder få ser. Men den var ekte. Den var robust. Og den minner oss om at ekte fellesskap ikke bygges av bekvemmelighet, men av felles offer.
En stille påminnelse i en budsjettid
Mens det pågår samtaler nasjonalt om budsjetter og hvorvidt ulike støtteprogrammer skal videreføres eller kuttes, tenker jeg på militærfamiliene jeg kjenner – de som lever fra lønning til lønning mens de tjener landet sitt, eller som oppdrar barn alene mens ektefellen er på oppdrag.
Når vi snakker om støtteordninger – enten det er matkuponger, helsehjelp eller tjenester for familier – må vi huske: dette er ikke abstrakte størrelser. De er selve drivstoffet for dem som holder samfunnet vårt gående.
Bak hver uniform finnes en familie som prøver å få endene til å møtes, som trenger barnepass, trygg bolig og muligheten til å være forelder selv om avstanden er stor. Kutt i disse ordningene handler ikke bare om tall. De skjærer inn i livene til virkelige mennesker – ofte dem vi sier vi ønsker å hedre.
Hva jeg lærte
Militæret lærte meg hvordan jeg kunne tjene – men også hvordan jeg kunne ta imot hjelp. Det lærte meg disiplin – men også hvordan jeg kunne stole på andre. Det viste meg verdien av offer – og enda mer: verdien av felles offer.
Hvis vi skal bygge bedre steder – for våre barn, våre veteraner, våre naboer – må vi investere i nettverkene som holder folk oppe når plikten kaller dem bort.
Ikke fordi det er veldedighet. Men fordi vi bare er så sterke som de fellesskapene vi bygger sammen.
🇳🇴🇺🇸
Better Places 