“Proceed at Best Speed”: A Sailor’s Memory of the Strait of Hormuz

I was 22 years old when the order came over the “1MC” (1 Main Circuit, which is the ship’s public address system), interrupting what had been, up to that point, just another quiet moment in a sailor’s routine.

But I wasn’t in my rack. I was tucked away in a storage locker — one of the only places aboard ship where you could find a few moments of privacy. I was recording a cassette tape for my wife back home. A quiet message of love and longing, the kind we all sent when we could. It was the holiday season, and while the rest of the world was exchanging gifts and toasting the new year, we were floating in steel, far from snow, trees, or normalcy.

As I whispered into the recorder, trying to sound calm and affectionate despite the whir of machinery and the ever-present tension of the ship, the admiral’s voice cut through the moment like a blade:

We had received orders to “Detach from Operation Restore Hope and proceed at best speed to the Arabian Gulf.”

Everything shifted.


Into the Gulf, Under General Quarters

It was December 27, 1992. We had been part of a humanitarian operation off the coast of Somalia, delivering hope and stability. But after two Iraqi MiG-25s violated the no-fly zone and one was shot down by a U.S. F-16, the mission changed overnight.

Within days, the USS Kitty Hawk Battle Group, including our escorts — USS Cowpens (CG-63) and USS Jarrett (FFG-33) — turned toward the Persian Gulf. I had never seen the old ship move that fast! On December 31st, we reached the Strait of Hormuz and went to General Quarters — fully manned battle stations.

We had trained endlessly for this moment. Drills were routine. We practiced the maneuvers, the transitions, the coordination of a full strike group moving in rhythm. But this was the only time during my service that I would experience it for real — hip-mounted gas mask on, eyes forward, adrenaline surging.

The entire battle group moved together, a steel ballet honed by repetition, now performed with real stakes. We were entering narrow, contested waters under threat, not just in theory — but in reality.


A Week Later, CNN Came Aboard

Not long after the transit, a CNN crew boarded the ship. Two weeks later, our aircraft were flying strike missions over Iraq. We had been catapulted from peacekeeping into a live combat posture.

And all of it happened while the world rang in the new year.


Why I’m Telling This Story Now

As I watch the headlines today — Iran threatening to close the Strait again, tensions high in the same waters we crossed over 30 years ago — I can’t help but think of the young sailors aboard today’s carriers. Some of them are likely 22, just like I was. Some may be sneaking away to record a message home. Others are standing watch, performing the same careful routines we once drilled again and again, never expecting to perform them for real.

I tell this story not to glorify, and certainly not to dramatize — but to humanize.

When we talk about carrier strike groups, strategic corridors, and power projection, we often forget the people beneath the jargon. The human beings behind every maneuver. The kids who sign up, train hard, and carry the weight of geopolitics on shoulders that, not long ago, were sitting in a high school classroom.

We were far from home during the holidays. We missed family, we missed peace, and we leaned on each other while the world watched from a distance. There was no glamour in it. Just discipline, resolve, and the quiet hope that we’d get to send that cassette tape home — and that someone we loved would hear it.

And somewhere, tucked in a shoebox, I still have that tape.

«Gå for full fart»: En ung sjømanns minne fra Hormuzstredet

Jeg var 22 år gammel da meldingen kom over “1MC” (1 Main Circuit, skipets interne høyttalersystem), og avbrøt det som, frem til da, hadde vært et stille øyeblikk i en sjømanns rutine.

Men jeg lå ikke i køyen min. Jeg hadde gjemt meg bort i et oppbevaringsskap – et av de få stedene ombord hvor man kunne finne noen øyeblikk med privatliv. Jeg spilte inn en kassett til kona mi hjemme. En stille melding om kjærlighet og lengsel, av den typen vi alle sendte når vi kunne. Det var juletider, og mens resten av verden byttet gaver og ønsket hverandre godt nyttår, fløt vi rundt i stål, langt borte fra snø, trær og det som kunne ligne på normalitet.

Mens jeg hvisket inn i opptakeren, og forsøkte å høres rolig og kjærlig ut på tross av maskinstøy og den konstante spenningen ombord, skar admiralens stemme gjennom øyeblikket som en kniv:

Vi hadde fått ordre om å «trekke oss fra Operation Restore Hope og gå for full fart mot Persiabukta.»

Alt endret seg.

Inn i bukta, under stridsberedskap

Det var 27. desember 1992. Vi hadde vært en del av en humanitær operasjon utenfor Somalias kyst, der vi leverte håp og stabilitet. Men etter at to irakiske MiG-25-fly brøt flyforbudssonen og ett ble skutt ned av et amerikansk F-16, endret oppdraget seg over natten.

Innen få dager snudde USS Kitty Hawk Battle Group – med våre eskorte-skip, USS Cowpens (CG-63) og USS Jarrett (FFG-33) – kursen mot Persiabukta. Jeg hadde aldri sett det gamle skipet bevege seg så raskt! Den 31. desember nådde vi Hormuzstredet og gikk i full stridsberedskap – alle på post.

Vi hadde trent uendelig for dette øyeblikket. Øvelser var rutine. Vi øvde på manøvrer, overganger, og på å koordinere en hel angrepsgruppe i rytme. Men dette var den eneste gangen under min tjeneste at jeg ville oppleve det på ekte – med gassmaske på hoften, blikket rett frem, og adrenalinet pumpende.

Hele kampgruppen beveget seg samlet, en stålets ballett formet av gjentakelse, nå utført med ekte innsats på spill. Vi gikk inn i trange, omstridte farvann under trussel – ikke bare i teorien, men i virkeligheten.

En uke senere kom CNN ombord

Ikke lenge etter gjennomseilingen, kom et CNN-team ombord. To uker senere fløy våre fly stridsoppdrag over Irak. Vi hadde gått fra fredsbevarende innsats til reell kampsituasjon.

Alt dette skjedde mens verden ringte inn det nye året.

Hvorfor jeg forteller denne historien nå

Når jeg leser overskriftene i dag – Iran som truer med å stenge stredet igjen, økt spenning i de samme farvannene vi krysset for over 30 år siden – klarer jeg ikke la være å tenke på de unge sjøfolkene ombord på dagens hangarskip. Noen av dem er sannsynligvis 22 år, akkurat som jeg var. Kanskje noen gjemmer seg bort for å spille inn en melding hjem. Andre står vakt, gjennomfører de samme rutinemessige oppgavene vi en gang øvde på om og om igjen – uten å forvente å gjøre dem for alvor.

Jeg forteller ikke denne historien for å glorifisere, og slett ikke for å dramatisere – men for å menneskeliggjøre.

Når vi snakker om hangarskipsgrupper, strategiske korridorer og maktprojeksjon, glemmer vi ofte menneskene bak begrepene. De menneskelige skjebnene bak hver manøver. Ungdommene som melder seg, trener hardt, og bærer vekten av geopolitikk på skuldre som ikke lenge før satt i et klasserom på videregående.

Vi var langt hjemmefra i høytiden. Vi savnet familien, vi savnet freden, og vi støttet oss til hverandre mens verden så på på avstand. Det var ingen glamour i det. Bare disiplin, besluttsomhet, og et stille håp om at vi skulle få sendt den kassetten hjem – og at noen vi elsket, ville høre den.

Og et sted, gjemt i en skoeske, har jeg fortsatt den kassetten.

Leave a comment