We love stories of resilience. The underdog who beats the odds. The kid who rises above a troubled home and builds a new life through sheer will. But here’s the hard truth:
No child should have to go it alone.
I didn’t grow up with privilege or even basic emotional security. I didn’t have a roadmap. What success I’ve found came not from personal brilliance or hustle—but from finding, sometimes by chance, the people and places willing to show me I mattered.
I didn’t succeed because I was self-reliant.
I succeeded because others were there to catch me when the systems did not.
The Dangerous Myth of Independence
For kids growing up in unstable homes, questions like “Where did you go to college?” or “What sports did you play in high school?” can trigger a quiet shame. Not everyone’s teenage years are filled with prom memories or school pride. Sometimes, it’s just survival—getting to school without breakfast, dodging danger on the way home, and navigating hunger, isolation, and silence no one sees.
That’s not character-building. That’s neglect. And when we treat these kids as statistics—or worse, blame them for their circumstances—we deepen the wounds.
The Village That Saved Me
What made the difference in my life wasn’t some heroic inner strength. It was the steady presence of people who stepped in. Neighbors. Mentors. Congregations. Extended family. Adults who saw past the circumstances and offered connection, safety, and belief.
Even then, the support was fragile. Every 18 months, life would be uprooted—another move, another school, another system to learn. But those who stayed—even briefly—planted something in me: the belief that I wasn’t invisible. That I was worth feeding, worth teaching, worth loving.
That is what community is supposed to do.
Interdependence Isn’t Weakness—It’s Wisdom
In a culture that glorifies self-sufficiency, it can feel radical to say: We need each other. But it’s not radical. It’s how every stable society has ever worked.
Children do not thrive on independence. They thrive on support.
Yet, across the U.S., we now face a future where many of the programs designed to provide that support—food stamps, Medicaid, Medicare, early education and child care initiatives—are under threat from proposed budget cuts. These programs are not just line items; they are lifelines.
Cutting them won’t just save money. It will cost us far more in the long run.
The Cost of Withdrawing the Safety Net
When we remove access to food, healthcare, and housing, we’re not just making today harder—we’re placing barriers between children and their futures. We are increasing the chances they will become adults still carrying the weight of untreated trauma, unrecognized talent, and unmet needs.
And the price? It shows up everywhere:
- In emergency rooms instead of preventative care.
- In courts and jails instead of classrooms.
- In lost productivity, broken families, and cycles that repeat across generations.
We cannot afford to view support programs as optional. They are the infrastructure of empathy—a society’s way of saying, “We see you, and we will not leave you behind.”
Let’s Stop Celebrating Survival Alone
Years ago, someone said to me, “If you could make it, anyone can.” I know they meant it as a compliment. But the truth is, no one should have to “make it” like that. No child should have to overcome hunger, violence, detachment, and humiliation just to reach the starting line.
What we need to celebrate is not rugged individualism but radical care—systems and communities that intervene before the damage is done. Places where kids don’t need to be resilient because they are already seen, supported, and safe.
A Call to Remember What’s at Stake
These budget conversations can seem abstract. But they are not. They are decisions that shape whether a child eats before school. Whether a single parent can access care. Whether a neighbor ages with dignity or isolation.
This is not about politics. It’s about priorities. And at the center of those priorities should be a simple truth:
We rise together—or we leave people behind.
Let us build villages that don’t wait for trauma to show up before acting. Let’s invest in systems that prevent suffering instead of just responding to it. And let’s remember: every dollar spent feeding, healing, and nurturing a vulnerable person is not charity—it’s a down payment on a better future for us all.
🧩 Intet barn burde måtte finne sine egne støvler å dra seg opp etter
Vi elsker historier om motstandskraft. Historien om den som trosser alle odds. Barnet som reiser seg fra en kaotisk barndom og bygger et nytt liv på ren viljestyrke. Men her er den ærlige sannheten:
Intet barn burde måtte klare seg alene.
Jeg vokste ikke opp med privilegier eller emosjonell trygghet. Jeg hadde ingen veikart. Det jeg har oppnådd i livet, skyldes ikke bare talent eller innsats – men at jeg, ofte tilfeldig, møtte mennesker og steder som fikk meg til å føle at jeg hadde verdi.
Jeg kom meg ikke videre fordi jeg var selvberget.
Jeg kom meg videre fordi noen var der for meg da systemene ikke var det.
Den farlige myten om selvstendighet
For barn som vokser opp i ustabile hjem, kan spørsmål som «Hvilket universitet gikk du på?» eller «Hvilke idretter drev du med på videregående?» vekke en stille skam. Ikke alles ungdomstid er preget av skoleball og skoleånd. Noen ganger handler det bare om å overleve – komme seg på skolen uten frokost, unngå farer på vei hjem, håndtere sult og ensomhet uten at noen legger merke til det.
Det er ikke karakterbygging. Det er omsorgssvikt. Og når vi behandler disse barna som tall i et system – eller verre, klandrer dem for omstendighetene – forverrer vi skadene.
Landsbyen som reddet meg
Det som gjorde forskjellen i mitt liv, var ikke indre styrke. Det var folk som så meg. Naboer. Mentorer. Trosfellesskap. Slekt. Voksne som ignorerte min bagasje og tilbød trygghet, tilstedeværelse og tro på meg.
Støtten var ofte skjør. Hvert halvannet år ble livet snudd på hodet – ny flytting, ny skole, nye regler. Men noen ble værende – og de plantet noe i meg: troen på at jeg ikke var usynlig. At jeg fortjente mat, undervisning og kjærlighet.
Det er det et fellesskap skal gjøre.
Gjensidighet er ikke svakhet – det er klokskap
I en kultur som hyller selvforsyning, kan det føles radikalt å si: Vi trenger hverandre. Men det er ikke radikalt. Det er hvordan ethvert stabilt samfunn har fungert.
Barn vokser ikke på selvstendighet. De vokser på støtte.
Likevel står vi nå overfor en fremtid der mange av programmene som gir denne støtten – matkuponger, Medicaid, Medicare, barnehagetilbud og tidlig innsats – trues av foreslåtte budsjettkutt. Disse ordningene er ikke bare budsjettposter. De er livslinjer.
Å kutte dem sparer ikke bare penger. Det koster oss langt mer på sikt.
Hva det koster å svekke sikkerhetsnettet
Når vi reduserer tilgangen til mat, helse og bolig, gjør vi ikke bare nåtiden vanskeligere – vi bygger barrierer mellom barn og deres fremtid. Vi øker sjansen for at de blir voksne med ubehandlet traume, uforløst potensial og udekkede behov.
Og prisen? Den viser seg overalt:
- På legevakter i stedet for hos fastlegen.
- I rettssaler i stedet for klasserom.
- I tapt produktivitet, ødelagte familier og sykluser som gjentar seg.
Vi har ikke råd til å se på støtteordninger som luksus. De er infrastrukturen for empati – samfunnets måte å si: “Vi ser deg, og vi vil ikke forlate deg.”
La oss slutte å hylle overlevelse alene
En gang sa noen til meg: “Hvis du klarte det, kan hvem som helst klare det.” Jeg vet det var ment som et kompliment. Men sannheten er: Ingen burde måtte klare seg på den måten.
Vi må slutte å hylle barns motstandskraft uten å spørre hvorfor de måtte være så motstandsdyktige. Vi må slutte å be tenåringer risikere liv og helse for tilgang til utdanning eller medisinsk hjelp. Og vi må slutte å se på verdighet og trygghet som noe som må fortjenes.
Hvert barn fortjener mat, husly, trygghet, tilhørighet – og friheten til å drømme, ikke bare overleve. Det er ikke veldedighet. Det er rettferdighet.
En påminnelse om hva som står på spill
Budsjettforhandlinger kan virke abstrakte. Men de er ikke det. De er beslutninger som avgjør om et barn får frokost før skolen. Om en aleneforelder får medisinsk hjelp. Om en nabo eldes med verdighet eller ensomhet.
Dette handler ikke om politikk. Det handler om prioriteringer. Og i kjernen av de prioriteringene bør én enkel sannhet ligge:
Enten løfter vi hverandre – eller så etterlater vi folk bak oss.
La oss bygge fellesskap som ikke venter på at traumer skal skje før vi handler. La oss investere i systemer som forhindrer lidelse, i stedet for å bare reagere på den. Og la oss huske: hver krone brukt på å nære, helbrede og støtte et sårbart menneske er ikke en kostnad – det er en investering i en bedre fremtid for oss alle.
🧩
Better Places 