My new book is available. I’m proud, and I’m already working to improve the message.
My book is out!
Better Places: Building Stronger Communities with Authenticity and Compassion was released on August 6.
It tells the story of my personal and professional journey. It shares my conclusion that we can build “better places” to work and live if we are brave enough to bring forward our authentic gifts and replace the aggression surrounding us with compassion. It was an attempt to build a bridge across the chasm of political discord in today’s culture war.
I’m proud of the book. And I already see where it could be better still.
I realize I must go further and do more to build a bridge between the communities and mindsets I grew up with and the healthier, stronger communities and perspectives I’ve witnessed.
I’m sitting with the question: How do you call on people to elevate their consciousness without being condescending?
Consider the feedback I’ve received about the book so far.
People who have walked with me or gone on similar journeys to mine and have experienced those “better places” in their lives tell me they love it. These include friends and colleagues from the United States who have come to appreciate schools of thought, such as non-violent communication and psychologist Abraham Maslow’s hierarchy of needs. And other readers who have found inspiration in the “Teal” approach to management, which invites people to build more soulful, collaborative, purposeful organizations.
I’ve also gotten positive feedback from Norwegians. These friends and family members from my adopted second homeland grew up in a culture that has many of the traits I celebrate in the book: personal and financial security thanks to a generous safety net, a great appreciation of social connection as captured by the concept of hygge; and a sense of self-worth much deeper than achievement or besting others.
This community of readers is, in effect, my choir. We were already singing from the same hymnal. They say they are grateful for my story, and I’m glad I bolstered their spirits and fueled their ongoing work.
But I didn’t want to preach only to the choir.
I also wanted to speak to people from the communities I grew up in. Conservative, Christian American communities are full of well-intentioned people with very different viewpoints from me at this point. Folks who tend to think human beings are fundamentally fallen and need external guidance rather than encouragement to listen to their inner spirit. Folks who see a fearful state of nature, where we must constantly compete and focus on our individual interests over any collective wellbeing.
My intention with the book was to reach across the aisle and say, “Come visit a place with me. Come see this with me.” But from them, I have almost no feedback. I try to wait patiently and avoid the inference of negative judgment. In the few cases I have actively probed people, I have gotten primarily cursory remarks about peripheral topics, such as “I am so sorry to hear how hard life was for you” or “You did not offend me.” What did I expect? Perhaps I was hoping for humanistic epiphanies to change people or at least move people.
I was once them. I had the benefit of many years of exposure to those better places. But it’s silly to think I can move someone in six hours to a place that took me years.
I had this naive ambition that I would expose them through my story. But I’m hearing from those readers (if not inferring from their silence) that they don’t understand the book. They are confused by my changes or how I’ve removed the “masks” they knew me to wear–the filters with which I saw the world and how I hid my deeper desires and beliefs.
For example, I’ve always been drawn to Jesus’s example and inspired by his nonviolent philosophy. The communities I grew up in downplayed the pacifist Jesus in favor of a combative stance that liberals and Democrats had to be beaten to save our religion and country and that empathy leads to godless communism. I once held these fears, so perhaps I should have talked more about my own conversion and less about the external and less trusted sources that influenced me, my “corruptors,” if you will.
I now see aggressiveness–whether from conservatives or liberals, Republicans or Democrats–as contributing to an unhealthy culture. One that prevents us from hearing each other openly and expressing the central teaching of Jesus: love thy neighbor.
Why might my book not have the impact I’d hoped with my more conservative, religious neighbors? I suspect one reason is that I may have been “preaching” more than I should have. I may have included more exposition and declarations about better places than needed, and not enough stories. Jesus, after all, taught primarily with parables!
I also may have used language in the book that is confusing to members of my older communities. For example, I talk a fair amount about “transcendence. ” I now realize I might have used more down-to-earth terms, such as shifting one’s mindset, widening one’s perspective, or elevating one’s consciousness.
So, I could have done better—maybe built a longer bridge. But I’m not done. In the months ahead, I will keep exploring how to invite everyone into the journey to Better Places. Look for more blogs from me—and maybe even a follow-on book!
I invite you to join me in this work. If you are a conservative, perhaps a lifelong friend or family member, and you have been moved by anything I shared in this blog or the book, I could use your feedback. What am I missing? In the meantime, I hope you’ll check out Better Places, the book. A lot of people tell me it’s a good read.
Min nye bok er ute. Jeg er stolt – og jobber allerede med å forbedre budskapet.
Av Robert Rasmussen
Boken min er ute!
Better Places: Building Stronger Communities with Authenticity and Compassion ble utgitt 6. august.
Den forteller historien om min personlige og profesjonelle reise. Den formidler min erkjennelse av at vi kan skape “bedre steder” å jobbe og leve hvis vi er modige nok til å frembringe våre autentiske gaver og erstatte aggresjon med medfølelse. Boken er et forsøk på å bygge bro over den dype kløften av politisk splittelse i dagens kulturkrig.
Jeg er stolt av boken. Og jeg ser allerede hvordan den kunne vært enda bedre.
Jeg innser at jeg må gå lenger – og gjøre mer – for å bygge en bro mellom de miljøene og tankesettene jeg vokste opp med og de sunnere, sterkere fellesskapene og perspektivene jeg senere har erfart.
Jeg sitter med spørsmålet: Hvordan kaller man folk til å løfte sin bevissthet – uten å virke nedlatende?
La meg dele litt av tilbakemeldingene jeg har fått så langt.
Folk som har gått ved min side, eller som har hatt lignende reiser og opplevd slike “bedre steder” i livene sine, sier de elsker boken. Dette inkluderer venner og kolleger fra USA som har blitt inspirert av ideer som ikke-voldelig kommunikasjon og psykologen Abraham Maslows behovspyramide. Og andre lesere som har funnet mening i den såkalte “Teal”-tilnærmingen til ledelse, som inviterer mennesker til å bygge mer sjelefulle, samarbeidende og formålsdrevne organisasjoner.
Jeg har også fått fine tilbakemeldinger fra nordmenn. Venner og familiemedlemmer i mitt andre hjemland har vokst opp i en kultur som har mange av de verdiene jeg feirer i boken: personlig og økonomisk trygghet takket være et sjenerøst sikkerhetsnett, en sterk verdsettelse av sosialt samvær gjennom hygge, og en følelse av egenverd som er dypere enn prestasjoner eller konkurranse.
Disse leserne utgjør på mange måter mitt “kor.” Vi sang allerede fra samme salmebok. De sier de er takknemlige for historien min, og jeg er glad jeg kunne styrke deres mot og engasjement.
Men jeg ønsket ikke bare å “preke for koret.”
Jeg ville også snakke til menneskene fra miljøene jeg vokste opp i. Konservative, kristne amerikanske samfunn – fulle av velmenende mennesker som i dag har svært ulike syn fra meg. Folk som tror at mennesket i utgangspunktet er syndig og trenger ytre kontroll, heller enn indre veiledning. Folk som ser en skremmende naturtilstand, hvor man må konkurrere og sette individuelle interesser foran det kollektive.
Hensikten min med boken var å strekke ut hånden og si: “Bli med meg et sted. Se dette stedet sammen med meg.” Men fra denne gruppen har jeg nesten ikke fått noen tilbakemeldinger. Jeg prøver å vente tålmodig og unngå å tolke stillheten som kritikk. I de få tilfellene hvor jeg har spurt direkte, har svarene vært overfladiske – kommentarer som: “Så leit at livet ditt har vært vanskelig” eller “Du fornærmet meg ikke.” Hva hadde jeg forventet? Kanskje håpet jeg på humanistiske åpenbaringer, at folk skulle endre seg – eller i det minste bli berørt.
Jeg var en gang en av dem. Jeg har hatt mange år med eksponering for disse “bedre stedene.” Det er kanskje naivt å tro at noen skal endre seg på seks timer – når det tok meg flere år.
Jeg hadde et slags håp om at jeg kunne åpne døren for dem gjennom min historie. Men jeg får – enten direkte eller indirekte – høre at de ikke forstår boken. De er forvirret over hvem jeg har blitt, og hvordan jeg har lagt bort “maskene” de kjente meg bak – filtrene jeg brukte for å se verden, og hvordan jeg skjulte mine dypere behov og tro.
For eksempel har jeg alltid vært tiltrukket av Jesu eksempel og inspirert av hans ikke-voldelige filosofi. Samfunnene jeg vokste opp i nedtonet den pasifistiske Jesus og fremhevet i stedet et kampvillig syn der liberale og demokrater måtte “bekjempes” for å redde religionen og landet – og empati ble sett på som inngangsport til gudløs kommunisme. Jeg har selv hatt slike frykter, så kanskje burde jeg ha skrevet mer om min egen “omvendelse” og mindre om de ytre, mindre pålitelige kildene som påvirket meg – mine såkalte “korrumperere.”
I dag ser jeg aggressivitet – enten den kommer fra konservative eller liberale, republikanere eller demokrater – som noe som bidrar til en usunn kultur. En kultur som hindrer oss i å lytte åpent og leve ut Jesu viktigste budskap: elsk din neste.
Så hvorfor har ikke boken hatt den virkningen jeg håpet på blant mine mer konservative, religiøse naboer? Jeg mistenker at jeg kanskje har “preket” mer enn jeg burde. Kanskje inkluderte jeg for mye forklaring og for mange påstander om “bedre steder” – og for få historier. Jesus brukte tross alt først og fremst lignelser!
Jeg brukte også begreper som kanskje er forvirrende for folk i mitt gamle miljø. Jeg snakker for eksempel en del om “transcendens.” Nå ser jeg at jeg kanskje heller burde brukt mer jordnære uttrykk som å “skifte perspektiv,” “utvide horisonten” eller “løfte blikket.”
Så – jeg kunne gjort det bedre. Kanskje bygd en lengre bro. Men jeg er ikke ferdig. I månedene som kommer, vil jeg fortsette å utforske hvordan vi kan invitere alle med på reisen til “Better Places.” Følg med på flere blogginnlegg – og kanskje en oppfølger til boken!
Jeg inviterer deg til å bli med meg i dette arbeidet. Hvis du er konservativ – kanskje en gammel venn eller slektning – og har blitt berørt av noe jeg har skrevet her eller i boken, setter jeg enormt stor pris på tilbakemelding. Hva overser jeg? Hva treffer ikke? I mellomtiden håper jeg du vil sjekke ut Better Places. Mange sier den er verdt å lese.
Better Places 