T-shirts, Hats, and Understanding

“Everything we do is in service of our needs. When this one concept is applied to our view of others, we’ll see that we have no real enemies, that what others do to us is the best possible thing they know to do to get their needs met.”
— Marshall B. Rosenberg

This post is about T-shirts and hats.

It’s also about politics and polarization.

And how we might reduce the fear and anger that keep us apart.

First, the T-shirts. I recently bought a Kamala 2024 T-shirt, but this isn’t my only political T-shirt. Years ago, I also bought an Obama for President shirt.

Valued readers, I’ve just disclosed my political orientation—something I had not done explicitly on this platform. However, if you have read my book, you will have recognized prevailing themes that align roughly with the Democratic party: willful interdependence, a commitment to a more equitable future, and a strong safety net to meet our basic human needs.

The book also emphasises authenticity. I wrote about the “masks” I have worn–the ways I hid my deepest beliefs–and the price I have paid for wearing them. The book’s point was to share my blessings in taking them off. Ironically, I must confess that I wrote the entire book through the lens of a mask. So now let me remove the mask; I am sure you all saw through it anyway. For more than a decade, I have identified as a Democrat.

This came to my attention more vividly in the past few weeks with the arrival of the Kamala Harris campaign. I was growingly ambivalent about the race when it involved President Biden. Like many progressives, I had grown tired of his lack of energy and was losing hope in his prospects as a candidate. I had retreated to apathy about his campaign, perhaps out of self-preservation. It was not worth the risk to demask, only to suffer what felt like an inevitable defeat.

But Kamala taking the torch for progressive values and the cause of women and inclusion has sparked something unexpected in me. So, as soon as they were available, I ordered a Kamala 2024 T-shirt.

I did not, however, put it on right away, and I am still wondering why. One possible reason is my concern for the comfort of my neighbors, family and some of my friends. I live in a relatively conservative rural community and have rarely (if ever) seen anyone publicly endorse a Democrat on a bumper sticker. Much of my family and social circles hold similar positions. So, out of kindness and fear, I defer. I only wore that Obama ‘08 shirt one time, for example. And I sense that many of my conservative friends and family also defer from sharing their political views in my presence.

Conversely, my community and my consciousness have been bombarded by strangers displaying Trump imagery: the classic red hats, modified and oversized American flags, Trump bumper stickers and banners. The pickup trucks adorned with these items like parade floats have always felt like a personal attack, an occupying force as if these people were trying to get in my face.

It felt wrong to reciprocate. Instead, I plan to pack my T-shirt and wear it on vacation in Norway. Folks in Norway may see it simply as a novelty, if not a moderate statement. But it is also a place that (as I have discussed) is less violent about ideas.

It made me think, though, why would my expression of hope in Kamala possibly offend my neighbors, family, or friends? And if it does, are they my friends? And if their free expression of ideas offends me, am I a good friend? One of my heroes, Marshal Rosenberg, the creator of Non-Violent Communication, taught me that everything people do serves their needs. He also said that these needs are universal and best understood without judgment.

If Rosenberg is right–and I think he is-– then perhaps my real problem is that I misjudged the red hats. Perhaps my desire to wear a Kamala T-shirt and someone else’s to wear a red MAGA hat are not so at odds. In fact, maybe this expression is based on our mutual needs and values. Perhaps even if we disagree on details, we can celebrate the authentic expression of hope, passion and purpose. Is that possible?

If we suspend judgment and see the needs, we find common ground. Consider, for example, our shared need for inclusion. I see Kamala as a champion of a more inclusive society; they see Trump as a safeguard from being excluded (or “canceled”) from that same society. While my T-shirt stands for more equitable outcomes for disadvantaged identities, their hat expresses protection from being marginalized by “woke” culture and the inequities that might follow for their children.

A few months ago, the future looked less bright to me. I began internally to prepare myself for another Trump administration (which, by all measures, is still a very likely scenario). I entertained many irrational ideas in this process–leaving the country, for example. But the solution I came to was to take my own advice. To embrace humanism and resist dehumanizing the people in red hats or their leader. I challenged myself to see Donald Trump as a human being with ordinary and universal needs, doing what he knew best to serve those needs. It was much easier to lend this grace to my family and friends. Their proximity to me made seeing all the good in who they are more accessible.

And that is the lesson! It’s too easy to fall into the trap of demonization, first of public figures and then of those who follow them.

But Humanism and Christianity — as described in the Great Commandment to love thy neighbor as thyself –, are two pillars of my worldview, which require that I humanize all my neighbors. So, I worked on refusing to dehumanize Trump. I still struggle and fall, and cable news programs don’t make it easier. But to the extent I found grace for MAGA folks, I found strength through self-compassion.

Regardless of political orientation, I hope the reader can consider this approach. Because the pictures of Donald Trump and Kamala Harris as portrayed by each other, by the media, and by the political machine are exaggerated, unkind, and unfair. As Kamala launches her campaign, the pundits agree that the race is to “define” her, one side to define her as super-human and the other as sub-human, just as we have with Trump. But neither of these definitions is helpful. Neither of these candidates are either; they are human, just like me, fallible, scared, and, like it or not, loved by any legitimate religious definition.

When we all embrace this simple lesson, we can start to end the culture war, put down the combative rhetoric and discuss ideas instead. Then perhaps I can wear my new T-shirt with a healthy spirit of pride and see the same in the flag-adorned patriots in pickup trucks. Maybe I can dig out that old Obama shirt and wear it again.

T-skjorter, caps og forståelse

“Alt vi gjør, er for å møte våre behov. Når dette ene konseptet brukes i vårt syn på andre, vil vi se at vi ikke har noen virkelige fiender – at det andre gjør mot oss er det beste de vet å gjøre for å møte sine egne behov.”
— Marshall B. Rosenberg

Dette innlegget handler om T-skjorter og caps.

Det handler også om politikk og polarisering.

Og om hvordan vi kanskje kan redusere frykten og sinnet som holder oss adskilt.

Først, T-skjortene. Jeg kjøpte nylig en Kamala 2024-T-skjorte, men det er ikke min første politiske T-skjorte. For mange år siden kjøpte jeg også en Obama for President-skjorte.

Kjære lesere, jeg har nettopp avslørt mitt politiske ståsted – noe jeg ikke tidligere har gjort eksplisitt på denne plattformen. Men hvis du har lest boken min, har du sikkert merket deg temaer som grovt sett samsvarer med det demokratiske partiet: villet gjensidighet, forpliktelse til en mer rettferdig fremtid og et sterkt sikkerhetsnett for å dekke våre grunnleggende menneskelige behov.

Boken vektlegger også autentisitet. Jeg skrev om “maskene” jeg har båret – måtene jeg skjulte mine dypeste overbevisninger på – og kostnadene ved å bære dem. Poenget med boken var å dele gleden over å ta dem av. Ironisk nok må jeg innrømme at jeg skrev hele boken gjennom linsen av en maske. Så la meg ta den av nå – dere så den kanskje uansett. I over ti år har jeg identifisert meg som demokrat.

Dette ble særlig klart for meg de siste ukene med lanseringen av Kamala Harris sin kampanje. Jeg hadde vært ambivalent til valget så lenge det handlet om president Biden. Som mange progressive var jeg blitt trøtt av hans manglende energi og mistet håpet om hans gjennomslagskraft. Jeg trakk meg tilbake i apati, kanskje som en form for selvbeskyttelse. Det føltes ikke verdt risikoen å “avmaskere seg” bare for å lide et tilsynelatende uunngåelig nederlag.

Men at Kamala tar fakkelen for progressive verdier, kvinners sak og inkludering tente noe uventet i meg. Så snart kampanjeskjorter var tilgjengelige, bestilte jeg en Kamala 2024-T-skjorte.

Men jeg tok den ikke på med en gang – og jeg lurer fortsatt på hvorfor. En mulig grunn er hensynet til komforten til naboer, familie og noen venner. Jeg bor i et relativt konservativt og landlig område, og jeg har sjelden (om noen gang) sett noen åpent støtte en demokratisk kandidat med for eksempel klistremerker. Mange i mine familie- og vennekretser deler også disse holdningene. Så, av vennlighet – og frykt – holder jeg tilbake. Jeg brukte for eksempel bare Obama ’08-skjorten én gang. Og jeg mistenker at mange av mine konservative venner og slektninger også unnlater å dele sine politiske meninger i mitt nærvær.

Samtidig har jeg ofte blitt bombardert av fremmede som viser sin støtte til Trump: de klassiske røde capsene, modifiserte amerikanske flagg, Trump-klistremerker og bannere. Pickup-trucker dekorert som paradevogner føltes som et personlig angrep – som om disse menneskene ønsket å komme meg “midt i ansiktet.”

Det føltes galt å svare med samme mynt. I stedet planlegger jeg å pakke med meg T-skjorten til ferien i Norge. Der vil folk kanskje se det som en kuriositet – kanskje til og med en moderat uttalelse. Norge er, som jeg har skrevet før, et sted hvor ideer møtes med mindre voldsomhet.

Men det fikk meg til å undre: Hvorfor skulle mitt uttrykk for håp i Kamala støte mine naboer, familie eller venner? Og hvis det gjør det – er de da virkelig mine venner? Og hvis deres uttrykk for håp støter meg – er jeg da en god venn?

En av mine helter, Marshall Rosenberg, skaperen av ikke-voldelig kommunikasjon, lærte meg at alt mennesker gjør, er i tjeneste for deres behov. Og at disse behovene er universelle – best forstått uten dom.

Hvis Rosenberg har rett – og det tror jeg han har – er kanskje mitt virkelige problem at jeg har feilbedømt de røde capsene. Kanskje mitt ønske om å gå med en Kamala-T-skjorte og en annens ønske om å bruke en MAGA-caps ikke er så motstridende. Kanskje handler begge uttrykkene om felles behov og verdier. Kanskje – selv om vi er uenige i detaljer – kan vi feire autentiske uttrykk for håp, lidenskap og formål. Er det mulig?

Hvis vi setter dommene til side og ser på behovene, kan vi finne felles grunn. Tenk for eksempel på vårt felles behov for inkludering. Jeg ser Kamala som en forkjemper for et mer inkluderende samfunn; de ser Trump som en beskytter mot å bli ekskludert fra det samme samfunnet. Min T-skjorte står for rettferdighet for marginaliserte grupper, deres caps står for beskyttelse mot å bli marginalisert av en “woke”-kultur og de eventuelle konsekvensene for deres barn.

For noen måneder siden så fremtiden mørkere ut. Jeg begynte å forberede meg mentalt på en ny Trump-administrasjon (som fortsatt er et sannsynlig utfall). Jeg vurderte irrasjonelle løsninger – som å forlate landet. Men til slutt valgte jeg å følge mitt eget råd: å omfavne humanismen og nekte å avmenneskeliggjøre folk i røde hatter – eller deres leder.

Jeg utfordret meg selv til å se Donald Trump som et menneske med universelle behov, som gjør det han mener er best for å møte dem. Det var lettere å vise denne nåden til familie og venner – deres nærhet gjorde det enklere å se det gode i dem.

Og det er leksjonen: Det er altfor lett å falle inn i demonisering – først av offentlige personer, og deretter av dem som støtter dem.

Men humanismen – og kristendommen, som uttrykt i det store budet “elsk din neste som deg selv” – er to søyler i mitt verdenssyn. De krever at jeg menneskeliggjør alle mine naboer. Så jeg har jobbet med å nekte å avmenneskeliggjøre Trump. Jeg snubler fortsatt. Og TV-nyhetene gjør det ikke enklere. Men i den grad jeg har funnet nåde for MAGA-folk, har jeg også funnet styrke gjennom selvmedfølelse.

Uansett politisk ståsted, håper jeg du kan vurdere denne tilnærmingen. For bildene av Donald Trump og Kamala Harris – slik de blir presentert av hverandre, media og den politiske maskinen – er overdrevne, uvennlige og urettferdige. Nå som Kamala lanserer sin kampanje, sier kommentatorene at løpet handler om å “definere” henne – én side vil definere henne som overmenneske, den andre som undermenneske – akkurat som vi har gjort med Trump. Men ingen av disse fremstillingene hjelper. Ingen av kandidatene er det. De er mennesker, akkurat som meg. Feilbarlige, redde – og, lik det eller ei, elsket i ethvert legitimt religiøst verdensbilde.

Når vi alle omfavner denne enkle leksjonen, kan vi begynne å avslutte kulturkrigen. Legge bort den konfronterende retorikken og heller diskutere ideer. Da kan jeg kanskje bruke min nye T-skjorte med stolthet – og se det samme i flaggkledde patrioter i pickup-trucker. Kanskje jeg til og med kan finne frem min gamle Obama-skjorte igjen – og bruke den.