It’s not just the tone of politics.

It’s been a few months since my last blog entry. I follow no schedule but rather unfold what arises in me organically. Yesterday, was a dark day and I expect a lot arose in all of us.

I have also been busy putting the final touches on my book, which is themed together with this blog and is currently available in presale. If you like my message, I hope you have ordered it or will do so. It will begin to ship from Amazon in a few weeks, and it is about exactly what went wrong yesterday. While I am still insecure about my writing ability, I am very sure about the book’s timing.

As soon as men live entirely in accord with the law
of love natural to their hearts and now revealed to
them, which excludes all resistance by violence, and
therefore hold aloof from all participation in violence—
as soon as this happens, not only will hundreds be
unable to enslave millions, but not even millions will
be able to enslave a single individual.
—LEO TOLSTOY

Compassion

The book is a call to re-humanize each other, both individually and collectively, interpersonally and intrapersonally. It is a call to compassion and self-compassion.

This past week, we all witnessed the collapse of compassion as a young gunmen attempted to take the life of our former President and took the life of a father, fireman, and hero, Corey Comperatore, slain in front of his family simply for showing up to the wrong political rally. As the dust settles on the events of yesterday and as the political right in America prepares for its national convention, it seems that both sides are calling to “lower the tone” of politics. While I agree with that, I argue it is simply not enough.

It’s not simply the ‘tone’ we are getting wrong; it’s the entire approach to how we relate that must be changed. We must learn to disagree about ideas without demonizing each other. We must drop the sport of politics based on competitive tribalism and discuss ideas. And we must demand this from our leaders.

Humiliation

Dr. Evelin Linder is a German Norwegian MD, psychologist, and scholar known for her humiliation theory. The founding President of the Human Dignity and Humiliation Studies and a lecturer at the Centre for Peace Studies of the University of Tromsø, she has committed her life to “engaging with people and communities around the world to end the cycles of violence resulting from people humiliating or putting other people down.”

Typical of many wounded healers, the German native credits her family’s traumatic experiences in World War II as foundational to her insights. She is a three-time Nobel Peace Prize nominee. Dr. Linder’s work can be considered the complementary perspective of Dr. Rosenberg’s Non-Violent Communication (NVC), which is much of the topic of my book. Where Rosenberg teaches us how to feed human needs, including dignity, Linder explains how the deprivation of dignity and the subsequent scarcity of esteem is perhaps the source of most human tragedy.

She argues “that many of the observable rifts among people may stem from the humiliation that is felt when recognition and respect are lacking … that only if the human desire for respect is cherished, respected, and nurtured, and if people are attributed equal dignity in this process, can differences turn into valuable diversities and sources of enrichment—both globally and locally—instead of sources of disruption.”

Dehumanization

What we do in response to and to avoid humiliation is perhaps the most prevalent cause of internal, intrapersonal, and global conflict. Often, cycles of violence are proceeded by dehumanization and humiliation. Consider the impact of the following dehumanizing language examples and how these examples serve to pave the way for humiliation and violence:

Infliction and avoidance of humiliation are among the most potent human instincts, often called primary emotions. This cycle (humiliation > dehumanization > violence) is the source of political strife, conflicts, and unhealthy ascensions to power and must be challenged.

Perhaps the most widely considered example is the theory that the Treaty of Versailles that ended World War I was the root of World War II. It contained a “war guilt clause” that held the nation of Germany entirely responsible for World War I. According to the U.S. Holocaust Museum, “The shame of defeat and the 1919 peace settlement played an important role in the rise of Nazism in Germany and the coming of a second ‘world war’ just twenty years later.” This national humiliation was the fuel Hitler used to gin up support for his brutal ambitions. It was revisited by the Jews of Vienna as they were famously forced to clean the streets with a toothbrush.

Participation (our role?)

Marshal Rosenberg referred to this violent tendency asJackal Language. The Jackal is the voice of the humiliated ego, doing everything it can to avoid further humiliation. It rewards us with labels, losers or winners; either is unhealthy. If we don’t learn to manage it, it has the power to destroy. This judgmental voice lives in me still and surprises me when it hops out without permission to undermine my self-worth or the safety, esteem, and joy of those I love.

When we participate in the dehumanization and humiliation of others, we undermine our own connection with other humans and our own humanity. When we participate in this, we are guilty of more than being out of ‘tone’; we are creating the fear, anger and anxiety that led to this young man’s choices yesterday. We may not have pulled the trigger, but it would be healthy for all of us to consider our role in following people who dehumanize others. 

Det handler ikke bare om tonen i politikken

Det har gått noen måneder siden mitt forrige blogginnlegg. Jeg følger ingen fast plan, men lar det som oppstår i meg få komme naturlig. I går var en mørk dag – og jeg tror det vekket mye i oss alle.

Jeg har også vært opptatt med å sette siste finish på boken min, som er tematisk knyttet til denne bloggen og nå er tilgjengelig for forhåndsbestilling. Hvis du liker budskapet mitt, håper jeg du allerede har bestilt den – eller vil gjøre det. Den begynner å sendes fra Amazon om noen uker, og den handler nettopp om det som gikk galt i går. Selv om jeg fortsatt er usikker på mine evner som forfatter, er jeg helt sikker på at bokens timing er riktig.

Så snart mennesker lever i samsvar med kjærlighetens lov,
som er naturlig for deres hjerter og nå åpenbart for dem,
som utelukker all motstand gjennom vold –
og derfor holder seg borte fra enhver deltakelse i vold –
så snart dette skjer, vil ikke hundre kunne undertrykke millioner,
og ikke engang millioner vil kunne undertrykke en eneste person.
— LEO TOLSTOJ

Medfølelse

Boken er et kall til å gjenmenneskeliggjøre hverandre – individuelt og kollektivt, i relasjoner til andre og til oss selv. Det er et kall til medfølelse – og til selvmedfølelse.

Denne uken ble vi alle vitne til et sammenbrudd i medfølelse, da en ung væpnet mann forsøkte å ta livet av vår tidligere president og tok livet av Corey Comperatore – en far, brannmann og helt – drept foran sin egen familie for intet annet enn å delta på “feil” politiske møte.

Mens støvet legger seg etter gårsdagens hendelser, og høyresiden i amerikansk politikk forbereder seg på sitt landsmøte, virker det som begge sider nå ber om å “senke tonen” i politikken. Jeg er enig i det – men det er rett og slett ikke nok.

Det er ikke bare tonen som er problemet – det er hele måten vi forholder oss til hverandre på. Vi må lære å være uenige om ideer uten å demonisere hverandre. Vi må legge bort “politikk som sport”, som handler om konkurranse og stammeidentitet, og heller diskutere ideer. Og vi må kreve dette fra våre ledere.

Ydmykelse

Dr. Evelin Lindner er en tysk-norsk lege, psykolog og forsker kjent for sin teori om ydmykelse. Hun er grunnlegger og president for Human Dignity and Humiliation Studies og foreleser ved Senter for fredsstudier ved Universitetet i Tromsø. Hun har viet livet sitt til å “engasjere seg med mennesker og samfunn over hele verden for å bryte voldssykluser forårsaket av at folk ydmyker hverandre.”

Som mange sårede helbredere, trekker Lindner innsikt fra sin families traumer under andre verdenskrig. Hun er blitt nominert til Nobels fredspris tre ganger. Hennes arbeid kan sees som et komplementært perspektiv til Marshall Rosenbergs Ikke-voldelige kommunikasjon (NVC) – som også er et sentralt tema i boken min. Der Rosenberg lærer oss å møte menneskelige behov, inkludert verdighet, forklarer Lindner hvordan fraværet av verdighet og påfølgende mangel på anerkjennelse ofte er roten til menneskelig tragedie.

Hun hevder “at mange av de observerbare splittelsene mellom mennesker kan stamme fra ydmykelsen som oppstår når anerkjennelse og respekt mangler … at bare hvis menneskets ønske om respekt blir verdsatt og ivaretatt, og mennesker tilkjennes likeverdig verdighet i prosessen, kan forskjeller bli til verdifulle mangfold – både globalt og lokalt – i stedet for kilder til konflikt.”

Avmenneskeliggjøring

Hva vi gjør som svar på – og for å unngå – ydmykelse, er kanskje den mest utbredte årsaken til konflikt, både internt, i relasjoner og på globalt nivå. Sykluser av vold begynner ofte med avmenneskeliggjøring og ydmykelse.

Tenk på hvordan følgende eksempler på avmenneskeliggjørende språk har banet vei for ydmykelse og vold:

• Etter valget i 2016 kalte president Donald Trump immigranter for “ikke mennesker”, men “dyr.”
• Under presidentkampanjen i 2016 omtalte Hillary Clinton Trumps tilhengere som en “kurv av elendige.”
• Under Nazi-regimet ble jøder fremstilt som rotter i filmen Den evige jøde.
• Under folkemordet i Rwanda kalte hutu-ledere tutsier for “kakerlakker” som måtte utryddes.

Ydmykelse – og frykten for ydmykelse – er blant de mest kraftfulle instinktene i mennesket, ofte kalt primære emosjoner. Denne syklusen (ydmykelse → avmenneskeliggjøring → vold) er kilden til politisk splid, konflikt og usunn maktutøvelse – og må utfordres.

Et kjent eksempel er teorien om at Versailles-traktaten etter første verdenskrig la grunnlaget for den andre. Den inneholdt en “krigsskyld”-klausul som la all skyld på Tyskland. Ifølge Holocaustmuseet i USA spilte denne nasjonale ydmykelsen en viktig rolle i Hitlers fremvekst – og veien mot ny krig. Den ble fysisk illustrert da jøder i Wien ble tvunget til å skrubbe gatene med tannbørste.

Deltakelse (vår rolle?)

Marshall Rosenberg kalte denne voldelige tendensen for Sjakalspråk. Sjakalen er stemmen til det ydmykede egoet – som gjør alt for å unngå mer ydmykelse. Den gir oss merkelapper: taper eller vinner. Ingen av dem er sunne. Hvis vi ikke lærer å håndtere den, kan den ødelegge oss.

Denne dømmende stemmen lever fortsatt i meg. Den dukker opp uventet og kan undergrave min egen selvverdi – og tryggheten, selvrespekten og gleden til menneskene jeg elsker.

Når vi deltar i å ydmyke eller avmenneskeliggjøre andre, svekker vi ikke bare vår forbindelse til dem – vi svekker vår egen menneskelighet. Når vi bidrar til dette, er vi ikke bare skyldige i “dårlig tone” – vi er med på å skape den frykten, sinnet og angsten som kan lede unge menn til å handle slik vi så i går.

Vi trykket kanskje ikke på avtrekkeren, men det ville være sunt for oss alle å reflektere over vår rolle i å følge ledere som avmenneskeliggjør andre.