Everything I have learned could have been found in a Bob Dylan lyric. As a child of the seventies with no discernable musical talent, I was always attracted to lyrics. I remember singing the Beatles’s Lucy in the Sky or Jimmy Horton’s The Battle of New Orleans before I was in grade school. I laughed gratefully every time I heard this classic part:
We fired our cannon ’til the barrel melted down
So we grabbed an alligator, and we fought another round
We filled his head with cannonballs ‘n’ powdered his behind
And when we touched the powder off, the gator lost his mind
Although I rarely hear that song anymore, I can sing every word as if it were Lincoln’s Gettysburg Address (which I was forced to memorize in school). I had long and similar relationships with the classic singer/songwriters of the seventies, like John Denver, Kenny Rogers, and Kris Kristofferson, who also held a very special place in my mother’s heart.
However, I truly discovered Dylan only as an adult and fell in love with him most completely with the release of his latest album, Rough and Rowdy Ways, in 2020. I think Zimmy (or Dylan) is the voice of my midlife transition. As I asked Alexa to “play Bob Dylan” increasingly in the shower, backyard, and car, I rediscovered the wisdom of his more popular classics. This verse in particular has been stuck in my head for several weeks:
Come mothers and fathers
Throughout the land
And don’t criticize
What you can’t understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is rapidly agin’
Please get out of the new one
If you can’t lend your hand
For the times they are a-changin’
(Shameless book plug alert). As I mentioned in my last post, my book is now complete. It is in the editor’s hands and scheduled to be released in September. I am very proud of the effort we put into the book, and I am anxious to share what I feel is inside me. I hope you may recognize Dylan’s voice as it is an invitation to change, to non-violence and to a more inclusive, compassionate and empathetic world. As Iran and Israel head towards possible war, Russia and Ukraine persist in battle, and 40 other active conflicts persist globally, I also fear it may be received into a world that is increasingly missing the point. Will I be accepted as timely or as naive? I hope I am simply received as authentic. I take solace that either way, Dylan also had his critics.
He drew a circle that shut me out ―
Heretic, rebel, a thing to flout.
But Love and I had the wit to win:
We drew a circle that took him in!
―Edwin Markham
I am guilty of wasting hours watching TikTok and Meta Reels videos. One of my favourite topics is intragenerational hazing. GenX (my own people), for example, loves to chastise Baby Boomers for how we were raised (or neglected) and then brag to millennials and GenZ that we did not require this supervision. Sometimes, it gets a little darker, and labels like “fragile” or “lazy” get bandied. In the workplace, it is said that we currently have five generations (traditionalists, baby boomers, Gen X, millennials, and Gen Z). Each generation has something different to offer: more experience on one end and more forward or progressive thinking on the other.
As a Gen X business owner, I sit right in the middle of the field, but as a tech leader, I feel more like the old guy in the room, as most of my colleagues tend to be millennials or Gen Z types. The changing mindsets of these emerging leaders have sometimes been difficult for me to understand. As a CEO, this has been a source of anxiety, but eventually, it has become a source of emotional growth and pure opportunity.
These younger folks know a lot about suffering. They have been bombarded in the media and sometimes personally with school shootings, pandemic restrictions, and environmental and social justice issues. It’s no wonder that many are seeking mental health diagnoses and support more freely than previous generations. They are not fragile; they demand resources and safe spaces to survive and thrive. Out of necessity and self-awareness, they fix things. I hope that those of us in older generations will abandon the accusations of fragility and instead accept their invitation to deal with our own trauma and build more trauma-aware and trauma-informed communities.
A few terms I picked up along the way that are useful:
Trauma Awareness—Being trauma-aware means having a basic understanding that previous events and adversities can have a lasting impact on individuals. It involves understanding that people may be particularly sensitive to certain stimuli and react involuntarily when triggered. If you’re trauma-aware, you recognize that people who have been impacted by trauma need changes to their environment, support, and sometimes therapies and interventions.
Neurodiversity – Neurodiversity describes the idea that people experience and interact with the world around them in many different ways; there is no one “right” way of thinking, learning, and behaving, and differences are not viewed as deficits.
I think a lot about Gen Z, maybe because my son is that age, perhaps because they are just entering our workspaces, or maybe because the media likes to talk about them, often about negative issues like the dangers of social media consumption. According to the American Psychological Association, 27 % of them say their mental health is fair or poor. I have heard the narrative that social media is to blame. I can certainly understand this point; it is hard for me not to feel a little depressed sometimes when overindulging in toxic negative or exaggerated positive social media posts. But cable news is no better; we have all been consuming that for decades.
I think there is something more essential and even extraordinary going on here. I think they are destigmatizing mental health and the universal human condition of trauma, as well as celebrating and leveraging neurodiversity. It is this same social media that we blame for the injury that they often leverage for success.
As entrepreneurs, Gen Z is celebrating the opportunities that neurodiversity brings. A recent ZenBusiness survey found that 92% recognized it as a significant asset. I believe intelligent leaders and innovative entrepreneurs in older generations will open their minds to learn from these people who have rejected the social constraints of typical 9-5 office careers, dominant power structures, and long commutes. They shunned them for the gig economy and lucrative enterprises such as content creators, YouTubers, and influencers, expressing their diversity directly to the consumer with insights and interests as unique as those of the human cognitive spectrum.
When nearly half a generation are diagnosed with mental health challenges and/or neurodivergence, accommodations for this are not simply an exceptional employer policy but rather good business (as is the case for all forms of diversity inclusion policies). They will be necessary for any firm that wishes to remain viable.
Gen Z seems to naturally understand this, as most millennials do. In fact, if I am honest, it is my Gen Z and Millennial colleagues who have helped me to own my own identity, be grateful for my neurodivergent tendencies, and see the beauty, if not utility, in my trauma. This has helped me see past my privilege and place gratitude not in my abilities but in the people, places and collectives that have made space for me to thrive. This is the refuge I needed to create the world I needed. I humbly thank Gen Z and welcome them to lead the way.
Alt jeg har lært, kunne vært funnet i en Bob Dylan-tekst
Som et barn av 70-tallet uten synlig musikalsk talent har jeg alltid blitt tiltrukket av sangtekster. Jeg husker at jeg sang Lucy in the Sky with Diamonds av Beatles og The Battle of New Orleans av Jimmy Horton før jeg begynte på barneskolen. Jeg lo takknemlig hver gang jeg hørte dette legendariske verset:
We fired our cannon ’til the barrel melted down
So we grabbed an alligator, and we fought another round
We filled his head with cannonballs ‘n’ powdered his behind
And when we touched the powder off, the gator lost his mind
Selv om jeg sjelden hører den sangen i dag, kan jeg fortsatt hele teksten – som om det var Gettysburg-talen (som jeg ble tvunget til å pugge på skolen). Jeg hadde lignende forhold til klassiske singer-songwritere fra 70-tallet – som John Denver, Kenny Rogers og Kris Kristofferson, som også hadde en spesiell plass i hjertet til min mor.
Men det var først som voksen jeg virkelig oppdaget Dylan – og jeg forelsket meg fullstendig i ham da han ga ut Rough and Rowdy Ways i 2020. Jeg tror Zimmy (eller Dylan) er stemmen til min midtlivsreise. Da jeg ba Alexa oftere spille Bob Dylan – i dusjen, bakgården og bilen – gjenoppdaget jeg visdommen i hans mest kjente klassikere. Dette verset har surret i hodet mitt i flere uker:
Come mothers and fathers
Throughout the land
And don’t criticize
What you can’t understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is rapidly agin’
Please get out of the new one
If you can’t lend your hand
For the times they are a-changin’Kom mødre og fedre
Rundt om i landet
Og ikke kritiser
Det dere ikke forstår
Deres sønner og døtre
Er utenfor deres kommando
Den gamle veien eldes raskt
Vennligst gå av den nye
Hvis dere ikke kan rekke ut en hånd
For tiden, den er i endring
(Skamløs bokreklame): Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er boken min nå ferdig. Den er hos redaktøren og planlagt utgitt i september. Jeg er stolt av arbeidet vi har lagt i boken, og jeg gleder meg til å dele det som bor i meg. Jeg håper du kan gjenkjenne Dylans stemme i den – en invitasjon til forandring, til ikke-vold, og til en mer inkluderende, medfølende og empatisk verden.
Når Iran og Israel er på randen av krig, Russland og Ukraina kjemper videre, og over 40 konflikter raser globalt, frykter jeg at boken vil bli mottatt i en verden som ikke forstår poenget. Blir jeg oppfattet som aktuell – eller naiv? Jeg håper jeg i det minste oppfattes som autentisk. Og uansett finner jeg trøst i at også Dylan hadde sine kritikere:
He drew a circle that shut me out ―
Heretic, rebel, a thing to flout.
But Love and I had the wit to win:
We drew a circle that took him in!Han tegnet en sirkel og stengte meg ute –
Kjetter, opprører, noe å spotte.
Men Kjærligheten og jeg hadde vett nok til å vinne:
Vi tegnet en sirkel som tok ham inn!
— Edwin Markham
Jeg er skyldig i å bruke altfor mange timer på TikTok og Meta Reels. Et av mine favoritt-temaer er generasjonshumor. Gen X – min egen generasjon – elsker å kritisere babyboomere for hvordan vi ble oppdratt (eller neglisjert), og skryter for millenniums og Gen Z om hvor uavhengige vi var. Noen ganger blir det mørkere, med merkelapper som “skjør” eller “lat.”
I dagens arbeidsliv sier man at fem generasjoner er representert (tradisjonalister, babyboomere, Gen X, millennials og Gen Z). Hver generasjon har noe unikt å tilby – mer erfaring på den ene siden og mer progresjon og nytenkning på den andre.
Som Gen X-bedriftseier står jeg midt i feltet, men som teknologileder føler jeg meg ofte som den gamle i rommet, da de fleste kollegene mine er millennials eller Gen Z. Det har vært utfordrende å forstå deres tankesett. Som CEO har det vært en kilde til uro – men etter hvert ble det en kilde til vekst og nye muligheter.
De unge kjenner til lidelse. De har vokst opp med skolemassakrer, pandemi-restriksjoner og klimakrise. Det er ikke rart at mange søker diagnoser og støtte for mental helse mer åpent enn tidligere generasjoner. De er ikke skjøre – de krever ressurser og trygge rom for å overleve og blomstre. Ut fra behov og bevissthet reparerer de verden. Jeg håper vi i eldre generasjoner kan slutte å kalle dem skjøre – og heller ta imot deres invitasjon til å bearbeide vår egen bagasje og skape mer traume-bevisste samfunn.
To begreper jeg har lært på veien:
- Traumebevissthet – Å være traumebevisst betyr å forstå at tidligere hendelser kan sette dype spor. Det innebærer forståelse for at mennesker kan være sensitive og reagere ufrivillig. Å være traumebevisst innebærer også å gjøre endringer i miljøet, tilby støtte og noen ganger terapi.
- Nevrodiversitet – Nevrodiversitet betyr at mennesker tenker, lærer og forholder seg til verden på ulike måter – og at disse forskjellene ikke er feil, men variasjoner innen det menneskelige spekteret.
Jeg tenker mye på Gen Z. Kanskje fordi sønnen min tilhører den generasjonen. Kanskje fordi de nå kommer inn i arbeidslivet. Eller kanskje fordi media snakker så mye om dem – ofte negativt, som om sosiale medier ødelegger dem. Ifølge American Psychological Association sier 27 % at deres mentale helse er dårlig. Mange skylder på TikTok – og jeg forstår det. Også jeg kan føle meg nedstemt etter for mye eksponering for giftige eller kunstig positive innlegg. Men kabel-TV-nyheter er ikke noe bedre – og de har vi sett på i tiår.
Men jeg tror noe dypere er på gang. Jeg tror Gen Z er i ferd med å avstigmatisere psykisk helse og menneskelig traume – og samtidig feire og bruke nevrodiversitet som en styrke. De bruker de samme plattformene vi kritiserer til å finne fellesskap og suksess.
Som gründere feirer Gen Z fordelene ved nevrodiversitet. En undersøkelse fra ZenBusiness fant at 92 % ser det som en stor fordel. Kloke ledere i eldre generasjoner vil åpne øynene og lære av disse unge – som har forkastet tradisjonelle maktstrukturer og 9-5-jobber til fordel for gig-økonomien og roller som innholdsskapere, YouTubere og influensere. De formidler sin unike innsikt direkte til forbrukere – like mangfoldig som det menneskelige sinnet.
Når nesten halve generasjonen får diagnoser knyttet til psykisk helse eller nevrodivergens, er tilrettelegging ikke bare “snille arbeidsgivere” – det er forretningskritisk. Som med all mangfoldspolitikk er det god økonomi i å inkludere.
Gen Z skjønner dette intuitivt. Og det gjør de fleste millennials også. Ærlig talt er det mine yngre kolleger som har hjulpet meg å eie min identitet, være takknemlig for min nevrodivergente natur og se skjønnheten – og kanskje nytten – i min traume. Det har hjulpet meg å se forbi mitt privilegium og plassere takknemlighet ikke i evnene mine, men i menneskene, stedene og fellesskapene som ga meg rom til å vokse. Det er i dette fristedet jeg skapte verden jeg selv trengte.
Jeg bøyer meg i takknemlighet for Gen Z – og ønsker dem velkommen til å lede veien videre.
Better Places 