A lesson from Kat

I hope someday to grow up to be just like my daughter. I sometimes like to brag that we raised our children in Norway. This is mostly true as we did spend ten formative years there. But ten years is not an entire childhood; and thankfully, I was not the only influence on them.

These years were as formative for me as a parent as they were was for them. I recall when my junior high daughter came home from school, letting me know her teacher had excused her from studying algebra. I am gonna be an artist, Dad, she said with all the conviction in the world and full support of her teachers. I remember the conversation well when I told my fourteen-year-old daughter that artists often needed a backup plan. That if she wanted to support a family, she would need one. I was so disappointed in her teacher’s naïve exploration of my child’s organic calling.

The response I got from Katherine was priceless. While I was not ready to hear this, I am still in awe. “Dad,” she said, “I don’t care about money. I want to be an artist.”. She was connected with what was alive in her. And yet I, as a parent, was encouraging her to resist or temper her calling. I am sure this is a very American and perhaps almost universal paternal instinct.

Maslow describes our calling more like falling in love. He says there is a merger of what we need to do (external obligation) and what we want to do (intrinsic needs); when these two things are the same, we have our calling. I have experienced this feeling in church, and it has come and gone with the seasons of my life. But this season, I am called to share what I have learned in my cultural travels via this blog. I both want to do this and, at the same time, need to do it. I find it incredibly refreshing to discover these concepts outside of the church, not in any way to discount what I have felt inside, but to recognize the universality of spiritual needs.

The famous economist John Maynard Keynes wrote during the great depression in 1930 that in 2030, the world would know an abundance that would “solve the economic problem“. His vision was that technology would multiply the productivity of human beings to such an extent that we could choose to work 15 hours a week and spend most of our time on leisure and higher-level pursuits (self-actualization). Critics of this worldview say that Keynes underestimated humanity’s appetite to work and consume. I think these critics are not entirely incorrect and that much of the division and toxicity in our society is the mishandling of this “economic problem”.

Since 1930, it can easily be argued that the world has experienced the most significant growth in human history. Automation and technology have produced enough food to easily feed the world abundantly. This should have made space for us to become more intrinsic, to transcend basic appetites and seek authenticity in mass. But instead we manufactured artificial new demands, artificial scarcity, and extrinsic contests for perceived scarce resources. The more we have, the more we need, and we hoard the excess.

We become extrinsic because we have little connection to the intrinsic, what is alive in us. Many who will have fond memories of nature trips as youth will abandon such ambitions for material consumption, which is a quick fix. Modern marketing techniques have thus far convinced us that new “needs” emerge, we must have a new car every two years, we need to the latest fashion, etc. and to keep up with the metaphorical Joneses we must then continue to work more and harder to get ahead and “win”. The Joneses, after all, do not take long vacations, or work short days do they?

Keynes may be more correct than we thought. As we see the rise of artificial intelligence and machines’ ability to replace human functions (yes, even algebra), I see a world where inspiration is the most precious commodity. As an entrepreneur and CEO, I recognized that my inspiration, the ideas that moved the ball exponentially, were always a product of a good vacation and time in Norway. When I take time daily and seasonally to manage the tangles and knots, I can sense what is alive in me and what the universe or God is speaking to me.

My home state of California has started this year to fund pre-kindergarten programs for “students” as young as three years old. This is amazing in that it allows otherwise homebound parents (often mothers) the opportunity to return to their careers sooner. In Norway, it is standard for the taxpayer to help fund childcare so that young families, especially moms, can get back into the workplace. However, they do not attempt to call it an educational investment. I admire that Norwegians do not try to “educate” children before 6 or 7 years old. There is a season where we need to let kids be kids, to connect to themselves and others without judgement and assessments.

Before age six, Norwegian kids learn to climb rocks and trees, navigate playground rules, attach to non-familial gratification sources, and have a social life outside the home. I sincerely hope that American parents are not tossing their pre-K children into a pipeline of education designed to tie their lines in knots, to make them better at algebra, but more judgmental, competitive, violent and less creative. This would be a pipeline that ends only after graduate school at 24 years old when they enter the workplace to compete with AI and machines.

I sense a future where Keynes is half correct. Some of our children will participate in a new “sweat economy” based on their ability to perform calculations, solve complex problems, perform advanced laboratory work, etc. But by then, machines will also be capable of doing everything they have learned since they gave up climbing trees at four years old. The alternative is a portion of society that fulfills Keynes’s prediction; these are people like my wonderful daughter, who heeded another strategy or were raised differently. Instead, they were encouraged to look within for their actual and organic nature; they unfolded what their heart had for the universe. These people will work less simply because their work demands inspiration. This I will call the “inspiration economy”, people who work less simply because their “work” is play, organic expression from a place of spiritual centeredness. This is the 15-hour work week.

So, I celebrate the teachers who honored my daughter’s calling as her parent when I was not ready to do so. I am growingly convinced that everyone is here for a reason and that our collective fate is better served when people unfold their purpose in the world. I am also confident that most of the world’s problems are born out of overconsumption, greed, competition, and extrinsic appetites of the ego, or, to put it another way, the denial of our intrinsic and authentic selves.

You may have guessed as much, but my daughter did become an artist. She makes a great living without algebra or a backup plan. In fact, a few weeks back, she published her first illustrated children’s book, which she has talked about since she was fourteen. You can purchase it here.

En lærdom fra Kat

Jeg håper at jeg en dag kan bli som datteren min.

Jeg liker noen ganger å skryte av at vi oppdro barna våre i Norge. Det er delvis sant – vi tilbrakte ti formative år der. Men ti år er ikke en hel barndom, og heldigvis var jeg ikke den eneste innflytelsen i deres liv.

Disse årene var like formative for meg som forelder som de var for barna. Jeg husker godt da datteren min kom hjem fra ungdomsskolen og fortalte at læreren hennes hadde fritatt henne fra algebra. Jeg skal bli kunstner, pappa, sa hun – med all verdens overbevisning og full støtte fra lærerne sine. Jeg husker samtalen godt, og hvordan jeg – med all min foreldreomsorg – svarte henne med at kunstnere ofte trenger en plan B. At hvis hun ønsket å forsørge en familie en dag, måtte hun ha en.

Jeg ble så skuffet over lærerens naive støtte til barnets spontane kall.

Svaret jeg fikk fra Katherine var ubetalelig. Og selv om jeg ikke var klar for det da, beundrer jeg henne fortsatt. “Pappa,” sa hun, “jeg bryr meg ikke om penger. Jeg vil være kunstner.” Hun var i kontakt med det som levde i henne. Og jeg – som far – forsøkte å få henne til å dempe eller motstå sitt kall. Jeg er sikker på at dette er en veldig amerikansk – og kanskje universell – foreldreaksjon.

Maslow beskriver ens kall som noe som ligner det å bli forelsket. Det er en sammensmelting av det vi må gjøre (ytre forpliktelse) og det vi vil gjøre (indre behov). Når disse to tingene er det samme – da har vi funnet vårt kall. Jeg har kjent på denne følelsen i kirken, og den har kommet og gått gjennom livets ulike faser. Men akkurat nå føler jeg meg kalt til å dele det jeg har lært på mine kulturelle reiser gjennom denne bloggen. Jeg både vil og må gjøre dette. Det er utrolig forfriskende å oppdage disse konseptene også utenfor kirken – ikke for å underkjenne det jeg har kjent der, men for å anerkjenne de åndelige behovenes universelle karakter.

Den berømte økonomen John Maynard Keynes skrev under depresjonen i 1930 at menneskeheten i 2030 ville ha opplevd en slik overflod at det “økonomiske problemet” ville være løst. Teknologien, mente han, ville mangedoble produktiviteten slik at mennesker kunne velge å jobbe 15 timer i uken – og bruke resten av tiden på fritid og høyere formål (selvrealisering).

Kritikere har hevdet at Keynes undervurderte menneskets arbeids- og forbrukslyst. Og jeg tror ikke de tar helt feil. Mye av dagens splittelse og giftighet skyldes nettopp dårlig håndtering av dette “økonomiske problemet”.

For siden 1930 har verden opplevd den største veksten i menneskets historie. Automatisering og teknologi har gjort det mulig å produsere mer enn nok mat til å brødfø hele verden. Dette burde åpne rom for at flere kunne vende seg innover, søke det ekte og autentiske. Men i stedet har vi produsert kunstige behov, kunstig knapphet og ytre konkurranser om ressurser vi tror er knappe. Jo mer vi har, jo mer trenger vi – og vi hamstrer overskuddet.

Vi blir ytrestyrte fordi vi har mistet kontakten med det indre, det som lever i oss. Mange av oss som har gode minner fra barndommens naturopplevelser, ofrer disse for materialisme – som gir raske, men kortvarige kick. Moderne markedsføring har overbevist oss om at vi stadig trenger nytt: ny bil annenhvert år, de siste trendene – og for å henge med på dette må vi jobbe stadig mer, stadig hardere. For Jones-familien tar jo ikke lange ferier, gjør de vel?

Kanskje Keynes hadde mer rett enn vi tror. Når kunstig intelligens og maskiner nå kan erstatte mange menneskelige funksjoner (ja, til og med algebra), ser jeg en verden hvor inspirasjon er den mest verdifulle ressursen. Som gründer og CEO har jeg erfart at mine beste ideer alltid kom etter gode ferier – gjerne i Norge. Når jeg tar meg tid, daglig og sesongvis, til å løsne knuter og floker, kjenner jeg igjen det som lever i meg – og hva universet eller Gud forsøker å si.

Min hjemstat California begynte i år å finansiere førskoleprogrammer for barn helt ned i treårsalderen. Det er flott – særlig for foreldre (ofte mødre) som vil tilbake i jobb. I Norge er det vanlig at staten hjelper småbarnsforeldre med barnepass. Men i Norge kaller de det ikke utdanning. Jeg beundrer at nordmenn ikke forsøker å “utdanne” barn før de er 6–7 år gamle. Det finnes en tid i livet hvor barn bare skal få være barn – knytte bånd, utforske, være kreative – uten vurdering og prestasjon.

Før fylte seks lærer norske barn å klatre i trær og steiner, forstå lekens regler, knytte sosiale bånd utenfor familien. Jeg håper virkelig ikke amerikanske foreldre nå skyver treåringer inn i en utdanningspipeline designet for å gjøre dem bedre i algebra, men mer dømmende, konkurransedrevne, voldelige og mindre kreative – en pipeline som først ender etter mastergraden, når de er klare til å konkurrere med maskiner.

Jeg aner en fremtid hvor Keynes får halvveis rett. Noen barn vil havne i et nytt “slit-økonomi”-system, hvor verdi måles i evnen til å løse problemer, regne, og utføre avanserte analyser. Men på det tidspunktet vil også maskinene kunne alt dette. Alternativet er den delen av samfunnet som oppfyller Keynes’ visjon: mennesker som – som min fantastiske datter – fulgte et annet spor, eller ble oppdratt annerledes. De som ble oppmuntret til å søke innover og lytte til hjertet. De vil jobbe mindre – fordi deres arbeid krever inspirasjon. Dette vil jeg kalle inspirasjonsøkonomien: mennesker som jobber mindre fordi deres arbeid er lek, en organisk uttrykksform fra et åndelig forankret sted.

Dette er den 15-timers arbeidsuken.

Så jeg feirer lærerne som anerkjente datterens kall da jeg selv ikke var klar. Jeg blir stadig mer overbevist om at alle mennesker er her av en grunn – og at vår felles skjebne er bedre tjent når folk får utfolde sitt sanne formål. Jeg tror også at de fleste av verdens problemer stammer fra overforbruk, grådighet, konkurranse og egoets ytre behov – eller sagt på en annen måte: fornektelsen av det indre, autentiske selvet.

Du har kanskje allerede gjettet det: datteren min ble kunstner. Hun lever godt av det – uten algebra og uten backup-plan. For noen uker siden ga hun ut sin første illustrerte barnebok – en bok hun har snakket om siden hun var fjorten.

Du kan kjøpe den her.