“If you deliberately plan on being less than you can be, then I warn you that you’ll be unhappy for the rest of your life.” Maslow
Until now, my entries have been carefully groomed to be warm and non-confrontational. I intend to continue to speak softly and avoid saying anything that might turn off prospective readers. As I walk a few less careful paths, I will be vulnerable in the room.
If you have read my introduction, I hope you took away that I am not a partisan and not interested in contributing to the escalation of violent discourse, which is too familiar in our society. If you have enjoyed my musings, please look for a book with similar ambitions coming early next year. But today, I would like to talk about one of my lowest seasons and how one of my heroes, Abraham Maslow, picked me up and still carries me.
In my coming book, Better Places, I talk about my life story, from experiencing hunger and transient living as a child to finding purpose and financial success (significantly in that order) and what shaped me on the path. I have already shared with the readers of this blog that among the most significant influences included military service and my years living in Norway.
The work culture in Norway did not immediately resonate with me. I recall being introduced to the corporate doctor on the first day of my new position at Ericsson (the large telecommunications firm). I took his message to me as naïve. As I recall, it was something like this: “Robert, he said, I know you are driven and knowing you are American, I imagine you work hard. But please, let me know if things get hard; at any point, if you feel like you are not comfortable or need a break, call me, and I can send you home.”
I have grown to appreciate this attitude, and it’s very close to a policy we have at Agile Six (read more here). We call it Wellness Days (as opposed to the more negative term Sick Days) and sometimes refer to them simply as ‘nope days’; I can’t do this today. Unlike many firms with Sick Day policies, we set no limit on Wellness Days and require no management or doctor’s approval. We trust instead that our colleagues want to do great work from a great place of wholeness.
While this is radical thinking by some American corporate standards, it was standard in Norway that professionals were trusted by default. The supportive social net also meant that the consequences of unemployment did not induce as much existential fear. I remember thinking, “This can’t work!” And wondering, “Why do people work when they really don’t have to?”
There is a fundamental but profound reason for this, which Maslow explained. People are unique, beautiful, and purpose-driven creatures. All things being equal, when people are healthy and supported, they want to work, they yearn to contribute, to express their value to the world and to feel seen, heard and valued, something Maslow referred to as meta-motivation.
As a sceptic, I often watched national unemployment and GDP figures in Norway and the USA, looking for a ‘gotcha moment’. While these figures are hard to compare in differing systems, they consistently supported the idea that working less (or less triggered) produced more.
I soon learned that many things were different. This is best summed up by the common phrase, “We work to live, not live to work”. I heard this on many occasions as my Norwegian colleagues practically sat on me with love, as they attempted, ultimately with futility, to convince me that I had more to offer the world than only my professional ambition. Workdays were strictly enforced at 7.5 hours, including two coffee breaks and lunch; we all did these ceremonies together. Initially, I would attempt to work through coffee or leave half an hour late. One by one, colleagues would file past my office, “Coffee break, Robert, we all go”, or “Time to go home, we’ll be back tomorrow!” I remember thinking this was a “blue collar” attitude, a distinction I also would learn was not really a part of Norwegian lexicon. Balance, wholeness, and work-life boundaries were not the sole rights of the non-exempt employee; they were the rule, even if there were exceptions in some companies (I suspect especially in American-owned companies).
(Teaser Alert) It would be best if you bought my book to hear the details of my burn-out story. Still, for the sake of this blog, I will say that my scepticism and my ego eventually led me away from Ericsson to take a ‘more important’ role for an American company as their Program Director in Northern Europe. This role literally almost killed me. I landed in the hospital with panic attacks that profoundly shaped my journey. During that season, I discovered that the Ericsson doctor was right. This is when I embraced my humanity and turned to Maslow to better understand it.
Many readers are familiar with the work of Abraham Maslow. His hierarchy of needs is an idea in psychology proposed in his 1943 paper “A Theory of Human Motivation”. I first encountered his work while in management training at Ericsson. I describe in my book how understanding the role of needs gratifications empowers us, and myself in particular, to transcend. As specific needs are met (including safety, food, shelter, and esteem) that were denied to me as a child, new (higher level) appetites emerge. And many societies are less conducive to meeting needs than Norway. There is an obvious case to meet lower-level needs more universally so that more of our taxpayers will transcend sooner.
Most recently, I have discovered the latter works of Maslow in the collection of essays called The Further Reaches of Human Nature. Nothing has impacted my motivation to create this blog and write my book more than this collection. In these essays, published posthumously, Maslow appears vulnerable; he interrogates his work while building upon it simultaneously. I will share some of these essays in the future, but the one on my heart today, and I recommend it strongly, is the very last in the book and perhaps one of the last things he ever gave the world. A Theory of Metamotivation: The Biological Rooting of the Value-Life.
One gets the feeling in reading Maslow’s late works that there was something inside himself that he had failed to catalogue in his hierarchy of needs. Perhaps he had experienced self-actualization, which was previously the pinnacle of the hierarchy, what he also described as B-realm experiences (the appreciation of being) above the gratification of deficiency needs and still had appetites. Abraham, unfortunately, died early at 62; as I approach this season, I can relate to experiencing needs above and beyond those of my 30’s or 40’s, which I describe as post-egoic and spiritual.
Maslow perceived these motivations as spiritual and did not add them to his earlier hierarchy of biologically motivational needs. But if we are the products of evolution, whatever characterizes the human species must be biological? He further asserted that only a tiny percentage of human beings are motivated at this level, so he coined the terms’ metaneeds’ and ‘metamotivation’ as if they were somehow beyond what could be defined as a characteristic of the whole human species.
Here is where I disagree with my hero. By his own logic, this percentage is a product of how well society meets lower-level needs. I saw more Norwegians seeking meta-motivation than Americans. I also saw more Americans seeking it in places where lower needs are taken for granted. Here, we might draw conclusions regarding the business case for a better social safety net.
As I said, Maslow seems vulnerable and interrogates his work in these late essays. While they are lesser known, I can not recommend them enough. He finally conceded that these spiritual motivations are also part of our biological nature as members of the human species. We are waking up to the universal nature of spiritual needs as a society. As communities and employers, it becomes our responsibility to support them.
His friend and colleague Anthony Sutich wrote:
He told me that he had just completed writing a paper that was, in his own words, ‘…the culmination of 30 years of work in the field of psychology.’…
Marshal Rosenberg, the creator of the concept of Non-Violent Communications, said, “Everything we do is in service of our needs. When this concept is applied to our view of others, we’ll see that we have no real enemies, that what others do to us is the best possible thing they know to do to get their needs met.”
Understanding how humans serve needs and unfold meaning was the business case for those ‘nope days’ mentioned earlier. These ‘higher needs’ are the raw materials of inspiration and better products and services. If and when we are not well, not feeling safe, not feeling loved, not feeling whole, we are not nearly as effective, and we may even be counter-productive to others with whom we work. Showing up entirely and well is critical to creating great ideas, products and teams.
But Maslow describes it more like falling in love. He says there is a merger of what we need to do (external obligation) and what we want to do (intrinsic needs); when these two things are the same, we have our calling. I have experienced this feeling in church, and it has come and gone with the seasons of my life. But this season, I am called to share what I have learned in my cultural travels via this blog and book. I both want to do this and, at the same time, need to do it. It is what Maslow called in the essay My Destiny. I find it incredibly refreshing to discover these concepts outside of the church, not in any way to discount what I have felt inside, but to recognize the universality of spiritual needs.
“Can we create soulful workplaces – schools, hospitals, businesses, and nonprofits – where our talents can blossom and our callings can be honored?”
— Frederic Laloux
«Hvis du med vilje planlegger å være mindre enn du kan være, advarer jeg deg om at du vil være ulykkelig resten av livet.» – Maslow
Fram til nå har innleggene mine vært nøye utformet for å være varme og ikke-konfronterende. Jeg har til hensikt å fortsette å snakke mykt og unngå å si noe som kan støte potensielle lesere. Men når jeg nå beveger meg inn på noen mindre forsiktige stier, vil jeg være sårbar i rommet.
Hvis du har lest introduksjonen min, håper jeg du forstår at jeg ikke er partisk og ikke interessert i å bidra til eskaleringen av det voldelige ordskiftet som er altfor kjent i vårt samfunn. Hvis du har likt mine tanker, se etter en bok med lignende ambisjoner som kommer tidlig neste år. Men i dag vil jeg snakke om en av mine laveste perioder og hvordan en av mine helter, Abraham Maslow, løftet meg opp – og fortsatt bærer meg.
I min kommende bok, Better Places, snakker jeg om min livshistorie – fra å oppleve sult og ustabilt bosted som barn til å finne mening og økonomisk suksess (i den rekkefølgen), og hva som formet meg på veien. Jeg har allerede delt med leserne av denne bloggen at noen av de viktigste påvirkningene inkluderte militærtjeneste og mine år i Norge.
Arbeidskulturen i Norge resonnerte ikke umiddelbart med meg. Jeg husker at jeg ble introdusert for bedriftslegen første dag i min nye stilling hos Ericsson (det store telekommunikasjonsfirmaet). Jeg oppfattet budskapet hans som naivt. Som jeg husker det, sa han noe slikt: «Robert, jeg vet at du er ambisiøs, og siden du er amerikaner, antar jeg at du jobber hardt. Men vær så snill, si ifra hvis det blir vanskelig – når som helst du føler deg ukomfortabel eller trenger en pause, ring meg, så kan jeg sende deg hjem.»
Jeg har lært å sette pris på denne holdningen, og den ligner veldig på en policy vi har hos Agile Six (les mer her). Vi kaller det Wellness Days (i motsetning til det mer negative begrepet Sick Days) og noen ganger bare ‘nope-dager’ – jeg klarer ikke dette i dag. I motsetning til mange firmaer med sykedagspolitikk, har vi ingen grense for Wellness Days og krever ingen godkjenning fra ledelse eller lege. Vi stoler heller på at kollegaene våre ønsker å gjøre en god jobb fra et sted av helhet og balanse.
Selv om dette er radikalt tenkt etter amerikansk målestokk, var det standard i Norge at fagpersoner ble møtt med tillit. Det støttende sosiale sikkerhetsnettet betydde også at konsekvensene av arbeidsledighet ikke fremkalte like mye eksistensiell frykt. Jeg husker at jeg tenkte: «Dette kan da ikke fungere!» og undret meg: «Hvorfor jobber folk når de egentlig ikke må?»
Det finnes en grunnleggende, men dyp, forklaring på dette – noe Maslow forklarte. Mennesker er unike, vakre og drevet av formål. Alt annet likt, når folk er friske og støttet, ønsker de å arbeide. De lengter etter å bidra, uttrykke sin verdi til verden og føle seg sett, hørt og verdsatt – noe Maslow kalte metamotivasjon.
Som skeptiker studerte jeg ofte nasjonale arbeidsledighets- og BNP-tall i Norge og USA, på jakt etter et slags «aha-øyeblikk». Selv om systemene er vanskelige å sammenligne direkte, viste tallene stadig at det å jobbe mindre (eller mindre stresset) ofte førte til bedre resultater.
Jeg lærte snart at mye var annerledes. Dette oppsummeres best i den vanlige frasen: «Vi jobber for å leve, ikke lever for å jobbe.» Jeg hørte dette mange ganger, mens mine norske kollegaer nærmest overøste meg med kjærlighet i sitt forsøk – til slutt forgjeves – på å overbevise meg om at jeg hadde mer å tilby verden enn bare yrkesambisjon. Arbeidsdager ble strengt håndhevet til 7,5 timer, inkludert to kaffepauser og lunsj – vi gjennomførte disse ritene sammen. I begynnelsen prøvde jeg å jobbe gjennom pausene eller dra en halvtime senere. En etter en kom kollegaene forbi kontoret mitt: «Kaffepause, Robert, vi går alle sammen», eller «Tid for å gå hjem – vi er tilbake i morgen!» Jeg husker jeg tenkte dette var en «arbeiderklasse-holdning», en distinksjon jeg senere lærte ikke eksisterte i det norske vokabularet. Balanse, helhet og grenser mellom arbeid og liv var ikke forbeholdt lavtlønte – de var normen.
(Smakebit) Du bør kjøpe boka mi for å få detaljene om utbrentheten min. Men for denne bloggens skyld vil jeg si at skepsisen og egoet mitt førte meg bort fra Ericsson til en ‘viktigere’ rolle i et amerikansk selskap som Program Director i Nord-Europa. Den rollen holdt på å ta livet av meg. Jeg havnet på sykehus med panikkanfall som formet reisen min dypt. I den perioden innså jeg at bedriftslegen på Ericsson hadde rett. Da omfavnet jeg min menneskelighet og vendte meg til Maslow for å forstå den bedre.
Mange kjenner til Abraham Maslows arbeid. Hans behovspyramide er et psykologisk konsept introdusert i 1943-artikkelen A Theory of Human Motivation. Jeg møtte først på arbeidet hans under ledertrening hos Ericsson. Jeg beskriver i boka hvordan forståelsen av behovstilfredsstillelse gir oss – og meg – kraft til å stige. Etter hvert som spesifikke behov blir møtt (som trygghet, mat, husly og selvrespekt) – behov som ble nektet meg som barn – oppstår nye, høyere behov. Og mange samfunn legger ikke like godt til rette for å møte behov som Norge gjør. Det er et opplagt poeng at flere lavere behov burde møtes universelt, slik at flere mennesker kan transcendere tidligere i livet.
Nylig har jeg oppdaget Maslows senere arbeider i essaysamlingen The Further Reaches of Human Nature. Ingenting har påvirket min motivasjon for å lage denne bloggen og skrive boka mer enn denne samlingen. I disse posthumt publiserte essayene virker Maslow sårbar; han gransker sitt arbeid mens han bygger videre på det. Jeg vil dele noen av disse essayene senere, men det som ligger mitt hjerte nær i dag, og som jeg anbefaler sterkt, er det siste i boka og kanskje det siste han ga verden: A Theory of Metamotivation: The Biological Rooting of the Value-Life.
Når man leser Maslows sene arbeider, får man inntrykk av at det var noe inni ham som han ikke hadde klart å plassere i behovspyramiden. Kanskje hadde han selv opplevd selvrealisering – som tidligere var hierarkiets topp – det han også beskrev som B-realm experiences (opplevelsen av å være) over det å fylle mangelbehov – og likevel hadde behov. Abraham døde dessverre tidlig, bare 62 år gammel. Når jeg nå selv nærmer meg denne livsfasen, kan jeg kjenne igjen behov som går utover dem jeg hadde i 30- eller 40-årene – behov jeg beskriver som post-egoiske og spirituelle.
Maslow oppfattet disse motivasjonene som spirituelle og la dem ikke til sin tidligere, biologisk forankrede behovsteori. Men hvis vi er produkter av evolusjon, må da det som kjennetegner mennesket også være biologisk? Han hevdet videre at bare en liten prosent av mennesker var motivert på dette nivået, og kalte dem derfor metabehov og metamotivasjon, som om de lå utenfor det som kunne defineres som allmennmenneskelig.
Her er jeg uenig med helten min. Ifølge hans egen logikk er denne prosentandelen et resultat av hvor godt samfunnet møter lavere behov. Jeg så flere nordmenn søke metamotivasjon enn amerikanere. Jeg så også flere amerikanere søke den – i kontekster der grunnbehovene var dekket. Her kan vi trekke konklusjoner om forretningsgrunnlaget for et bedre sosialt sikkerhetsnett.
Som sagt virker Maslow sårbar i disse sene essayene. De er mindre kjente, men jeg kan ikke anbefale dem nok. Han innrømmet til slutt at disse spirituelle motivasjonene også er en del av vår biologiske natur som mennesker. Vi våkner som samfunn opp til de universelle spirituelle behovene. Som samfunn og arbeidsgivere blir det vårt ansvar å støtte dem.
Vennen og kollegaen hans, Anthony Sutich, skrev:
Han fortalte meg at han nettopp hadde fullført et papir som han, med egne ord, kalte ‘…kulminasjonen av 30 års arbeid innen psykologi.’…
Marshall Rosenberg, skaperen av Nonviolent Communication, sa: «Alt vi gjør, er i tjeneste for våre behov. Når dette perspektivet brukes på vårt syn på andre, vil vi innse at vi ikke har noen virkelige fiender – det andre gjør mot oss, er det beste de vet for å møte sine behov.»
Å forstå hvordan mennesker betjener sine behov og gir mening er selve forretningsgrunnlaget for disse ‘nope-dagene’. Disse ‘høyere behovene’ er råmaterialet for inspirasjon, bedre produkter og tjenester. Når vi ikke har det bra, ikke føler oss trygge, elsket eller hele – er vi ikke særlig effektive. Kanskje til og med kontraproduktive for dem vi jobber med. Å møte opp hel og til stede er avgjørende for å skape gode ideer, produkter og team.
Men Maslow beskriver det mer som å bli forelsket. Han sier det skjer en sammensmelting av det vi må gjøre (ytre forpliktelser) og det vi vil gjøre (indre behov); når disse to tingene er det samme, har vi vårt kall. Jeg har opplevd denne følelsen i kirken, og den har kommet og gått gjennom livets sesonger. Men i denne sesongen er jeg kalt til å dele det jeg har lært i mine kulturelle reiser – gjennom denne bloggen og boka. Jeg både vil gjøre dette og, samtidig, må gjøre det. Det er det Maslow i essayet kalte My Destiny. Jeg synes det er forfriskende å finne disse konseptene utenfor kirken – ikke for å undergrave det jeg har opplevd innenfor – men for å anerkjenne den universelle karakteren ved spirituelle behov.
“Kan vi skape sjelefulle arbeidsplasser – skoler, sykehus, bedrifter og ideelle organisasjoner – hvor våre talenter kan blomstre og våre kall bli æret?”
— Frederic Laloux
Better Places 