Hunting Nazis

As my business has grown, I have been blessed to meet and recruit people who are more intelligent than I am. They have built upon my dreams a genuinely groundbreaking company, and now I am in a season where I can begin to transition the stewardship of these dreams to better and younger people. This affords me, amongst many luxuries, the ability to spend more time in Norway, a place that has shaped me and become a second home. This blog will encourage my two homes to learn from each other.

One of my favourite customs in Norway is “fellesferie,” which means “joint holiday”. It is a time in summer when all Norwegians have the right to take a vacation simultaneously. This means most businesses are closed or limited staff so people can reunite with loved ones in the brief summer sun.

At the invitation of my sister-in-law, we were recently able to spend time by the sea at a modest cabin packed close together with family, including adult nephews and nieces and their romantic partners. We went fishing, hiked, and played board games; our favourite was Secret Hitler. Secret Hitler is a social deduction game about stopping Hitler and a fascist takeover. Players are secretly divided into two teams: the liberals, who have a majority, and the fascists, who are hidden from everyone but each other. It was super Hygge to hunt Nazis together. I recommend it.

One afternoon, the young adults went fishing alone and came home with a messy net of tangled fishing line. I have seen many tangled lines, but this one was perhaps the worst. My brother-in-law and I saw a challenge, maybe a bonding opportunity, and used the next few days to take turns recovering the mess. If you know me, you will learn two things I love: fishing and a good metaphor. So, as I took my turn with this task, an analogy came to mind.

Any parent fishing with their children will likely have spent time untangling fishing lines. It is the instinct of new anglers when they meet a tangle to try to apply pressure and yank the line free. This often has the unfortunate outcome of turning a tangle into a tight knot and creating new tangles. As you struggle and pull, wild things may emerge. We instruct our children “not to pull on the line”; instead, slow down, and let’s begin to unravel the tangle carefully.

Our lives and our anxieties are much the same. The more we rush to “pull on the line,” to judge others hastily, and to allow perceived judgments to influence us, the tighter we pull these emotional knots. We quickly develop triggers that act like new tangles and become new knots when force is applied. And like a nylon fishing line, once a knot is removed, the line retains its memory, making it easier for knots to reform quickly.

Recent societal shifts in the U.S. signal a yearning for kinder, less combative communication. After navigating intense political divides and a relentless pandemic, there’s a collective pivot towards a gentler perspective. Consider the meteoric rise of “Ted Lasso” on Apple T.V. While its Emmy accolades highlight brilliant acting and scripting, the show’s unique appeal lies in its titular character. With all his vulnerabilities, Coach Lasso radiates a transformative, non-violent worldview. His tenacious faith and humility shine despite insurmountable challenges and a world conspiring against him. His ethos resonates with many, especially those seeking sanctuary from ruthless workplaces.

Ted Lasso’s leadership mirrors an essential truth: lasting change doesn’t come from force but from unwavering belief. While the pandemic made businesses cede control, it unveiled an undeniable reality – trust isn’t just a virtue; it’s a necessity. As Ted’s office sign proclaims, “Believe.”

In this context, “believing” means letting go, trusting, and embracing authenticity in both the boardroom and our living room. The echoes of this philosophy resonate in movements like Quiet Quitting and The Great Resignation. The message is clear and powerful: “Stop pulling on the line”.

Having spent time abroad, I am increasingly convinced that the whole world, and even more so, Americans, must learn to act and communicate less violently. But particularly now and in the U.S., we are tying ourselves in so many knots that it is increasingly difficult to see a future together.

Like a violent response to a tangled line, violent communication, which is much of the topic of this blog, creates knots from simple tangles and draws conflict based on the judgment of ourselves and others. Only after my father passed away a few years ago, someone to whom many knots had formed in our relationship, I learned this lesson when someone introduced me to Non-Violent Communication and the work of Marshal Rosenberg.

I wish I could have found this twenty years ago; my relationship with my father would have been entirely different. It immediately started to reshape my relationships, and while I still live with “line memory,” it has improved my life exponentially. We need to learn to stop creating knots. We are tying ourselves in knots and attracting new tangles individually and collectively as a country.

It’s time to stop pulling on the line.

Etter hvert som virksomheten min har vokst, har jeg vært så heldig å møte og rekruttere mennesker som er smartere enn meg. De har bygd videre på drømmene mine og skapt et virkelig banebrytende selskap. Nå er jeg i en fase hvor jeg kan begynne å overføre forvaltningen av disse drømmene til yngre og mer kompetente hender. Dette gir meg – blant mange privilegier – muligheten til å tilbringe mer tid i Norge, et sted som har formet meg og blitt et annet hjem. Denne bloggen skal oppmuntre mine to hjem til å lære av hverandre.

En av mine favorittskikker i Norge er fellesferie, som betyr «felles ferie». Det er en tid om sommeren hvor alle nordmenn har rett til å ta ferie samtidig. Dette betyr at de fleste virksomheter enten stenger eller går på redusert bemanning, slik at folk kan gjenforenes med sine kjære i det korte sommersolskinnet.

På invitasjon fra svigerinnen min fikk vi nylig tilbringe tid ved sjøen i en enkel hytte, tettpakket med familie, inkludert voksne nieser og nevøer og deres kjærester. Vi fisket, gikk turer og spilte brettspill – favoritten vår var Secret Hitler. Secret Hitler er et sosialt deduksjonsspill om å stoppe Hitler og et fascistisk maktovertak. Spillerne er hemmelig delt inn i to lag: liberalerne, som er i flertall, og fascistene, som er skjult for alle andre enn hverandre. Det var super-hygge å jakte nazister sammen. Jeg anbefaler det på det varmeste.

En ettermiddag dro de unge voksne ut og fisket alene, og kom hjem med et rotete garn av sammenfiltret fiskesnøre. Jeg har sett mange sammenfiltringer før, men denne var kanskje den verste. Svogeren min og jeg så en utfordring – kanskje en mulighet til å knytte bånd – og brukte de neste dagene på å ta turer med å løse opp i rotet. Hvis du kjenner meg, vet du at det er to ting jeg elsker: fisking og en god metafor. Så, mens jeg gjorde min del av arbeidet, slo det meg en analogi.

Enhver forelder som har fisket med barna sine, har sannsynligvis brukt tid på å løse opp i fiskesnører. Det er instinktivt for nye fiskere å forsøke å trekke hardt og rykke i snøret for å få det løs. Dette fører ofte bare til at floken blir til en tett knute – og kanskje nye floker. Jo mer du strever og trekker, jo mer kaos oppstår. Vi lærer barna våre å ikke dra i snøret; i stedet, ta det rolig – la oss begynne å nøste forsiktig opp floken.

Livene våre og angsten vår fungerer på samme måte. Jo mer vi haster med å dra i snøret, dømmer andre raskt, og lar opplevde vurderinger påvirke oss, desto strammere drar vi til de emosjonelle knutene våre. Vi utvikler raskt triggere som fungerer som nye floker, og som blir nye knuter når det utøves press. Og som med et nylonsnøre, selv når en knute er løst, beholder linjen en hukommelse, noe som gjør det lettere for nye knuter å dannes raskt igjen.

De siste samfunnsmessige endringene i USA signaliserer et behov for vennligere, mindre konfronterende kommunikasjon. Etter å ha levd gjennom intense politiske splittelser og en nådeløs pandemi, skjer det et kollektivt skifte mot et mildere perspektiv. Se bare på den meteoriske suksessen til Ted Lasso på Apple TV. Selv om Emmy-prisene anerkjenner strålende skuespill og manus, ligger seriens unike appell i hovedpersonen. Med alle sine sårbarheter stråler trener Lasso et transformerende, ikke-voldelig verdensbilde. Hans ukuelige tro og ydmykhet skinner gjennom selv i møte med umulige utfordringer og en verden som motarbeider ham. Hans etos resonerer sterkt, særlig blant dem som søker tilflukt fra nådeløse arbeidsmiljøer.

Ted Lassos lederskap speiler en viktig sannhet: varig forandring kommer ikke gjennom makt, men gjennom urokkelig tro. Under pandemien ble mange bedrifter tvunget til å gi slipp på kontroll – og avdekket en uunngåelig realitet: tillit er ikke bare en dyd; det er en nødvendighet. Som det står på skiltet i kontoret hans: Believe.

I denne sammenhengen betyr å tro å gi slipp, stole på, og omfavne autentisitet – både i styrerommet og i stua. Denne filosofien gjenlyder i bevegelser som Quiet Quitting og The Great Resignation. Budskapet er klart og sterkt: Slutt å dra i snøret.

Etter å ha tilbrakt tid i utlandet, er jeg stadig mer overbevist om at hele verden – og kanskje særlig amerikanere – må lære seg å handle og kommunisere mindre voldelig. Akkurat nå knytter vi oss selv opp i så mange knuter at det blir stadig vanskeligere å se en felles fremtid.

Akkurat som et voldelig svar på en sammenfiltring, skaper voldelig kommunikasjon – som er mye av temaet i denne bloggen – knuter av enkle floker, og fører til konflikt basert på vurderinger av oss selv og andre. Først etter at faren min gikk bort for noen år siden – en mann jeg hadde mange emosjonelle knuter med – lærte jeg denne leksen. Det skjedde da noen introduserte meg for Ikke-voldelig kommunikasjon og arbeidet til Marshall Rosenberg.

Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget dette for tjue år siden. Forholdet til faren min ville vært helt annerledes. Det begynte umiddelbart å forme om mine relasjoner. Og selv om jeg fortsatt lever med «linjehukommelse», har det forbedret livet mitt dramatisk. Vi må lære å slutte å lage knuter. Som individer og som nasjon knyter vi oss selv i knuter og tiltrekker oss nye floker.

Det er på tide å slutte å dra i snøret.